Leger i Iran forteller om overfylte likhus og massevis av skuddskader etter hvert som regimets undertrykkelse intensiveres.

The Telegraph bruker begrepet «Rivers of blood» i overskriften. Begrepet er kjent fra den berømte talen som ble holdt av den britiske politikeren Enoch Powell den 20. april 1968. «Rivers of blood» henviste til en profeti fra Virgils Aeneid som Powell (en klassisk lærd) siterte:

As I look ahead, I am filled with foreboding; like the Roman, I seem to see ‘the River Tiber foaming with much blood’.

Nå bruker The Telegraph det samme begrepet om elver av blod om det som foregår i Iran. Det antydes nå at over 20.000 demonstranter og tilfeldige forbipasserende sivile, inkludert barn, er drept.

Likene og de skadde kommer i en endeløs strøm.

Noen bringes med de altfor få tilgjengelige ambulansene. Andre blir kjørt til sykehusene, mange blir båret av sine nærmeste eller andre bekjente.

Menn. Kvinner. Barn. Noen er i live, men puster knapt. Andre er allerede døde.

De har skuddskader, hodeskader, ansikter som er revet i stykker av hagleskudd. Kroppene er så alvorlig skadet at legene ikke vet hvor de skal begynne.

Regimets sikkerhetsstyrker virker totalt uten hemninger. Nå er det store spørsmålet om Trump vil reagere, slik han har lovet, og om han kan oppnå noe positivt.

I nesten tre uker med uopphørlige protester har ofrene for regimets hardhendte tiltak strømmet inn på Irans sykehus raskere enn det utmattede personalet har klart å behandle dem.

Trump kommer med et løfte: Hjelpen er på vei

Akuttmottakene er gjennomvåte av blod. Likhusene er overfylte. Likposer ligger spredt utover gårdsplassene fordi det ikke er plass igjen inne.

Leger i Iran bruker de få ustabile Starlink-forbindelsene som knytter landet til omverdenen, og beskriver et helsevesen som er på randen av kollaps.

Medisinsk personell er utslitte etter flere døgn med hardt og blodig arbeid uten slik luksus som søvn.

«Døde og skadde mennesker – menn, kvinner og barn – ankommer i lastebiler, ambulanser og private biler», sier en medisinsk ansatt i nærheten av Teheran.

«Vi kan ikke hjelpe alle. Mange døde fordi vi ikke engang kunne besøke dem. Folk bærer sine blodige kjære på skuldrene. Våre ansatte er utmattede.

Jeg har ikke sovet på flere dager. Noen av mine kolleger har kollapset. Vi mangler alt. Det er elver av blod i sykehusene her.

Pasienter som skulle gjennomgå hjerteoperasjoner og andre akutte operasjoner, dør».

Det snakkes om mange døde. En lege sier det slik: «De er alle mennesker. Det er alt jeg kan si.»

Opptakene som kommer fra Iran tyder på at dette ikke bare er landets dødeligste undertrykkelse i manns minne, men også en av de blodigste i nyere historie.

Det som nå skjer i Iran, er kanskje bare sammenlignbart med de første årene av opprøret mot den syriske diktatoren Bashar al-Assad eller Tiananmen-plassen i Beijing i 1989, skriver avisen.

For å forstå ondskap av et slikt omfang, må man zoome inn på de enkelte ofrene, for hjernene våre klarer ikke å ta inn over seg hva mange tusen døde egentlig betyr. Skrekken oppdager man på individnivå.

En video, som er for grafisk til å publiseres, viser overlevende som desperat prøver å redde fire demonstranter – en kvinne og tre menn – som er slått eller skutt i hodet av medlemmer av den fryktede Basij-militsen.

En kvinne blir liggende mens blodet flommer. Hun forsøker å si noe mens en mann sjekker pulsen. I nærheten forsøker en kvinne å gi hjerte/lunge-hjelp til en livløs mann, som ikke responderer.

Øyenvitner sier at uniformerte og motorsykkelkledde Basij-militsmenn skjøt med skarp ammunisjon direkte mot demonstranter og jaget dem inn i smug og skjøt etter dem mens de flyktet.

Et annet sted, i Ilam i den vestlige delen av landet, viser opptak en sikkerhetsvakt som slår en liggende demonstrant før en kollega kjører en motorsykkel inn i hodet på den skadde mannen.

I Oslos gater er det kun eksil-iranere som demonstrerer mot forbrytelsene som pågår i Iran. Palestina-aktivistene er helt usynlige. Hamas-terrorister later til å bety mer for denne gruppen enn helt vanlige sivile persere.

 


Flere artikler i denne serien

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.