Antikvarulant Yan Calmeyer Friis

Alle menn samler. Nesten alle, i hvert fall. De som ikke gjør det, har egentlig lyst, men får det ikke helt til. Kvinnen er samlerens største fiende – ikke fordi hun er ond, men fordi hun ikke aner hva samling egentlig er. Det hun ikke forstår, frykter hun. Slik river hun mannen ut av mannen og reduserer ham til en klump med medgjørlighet som tipser sin partner om ting han har funnet på nettsiden til InteriørMagasinet, og ofte tar initiativ til IKEA-turer og som setter seg pent i sofaen når de fryktelige ordene lyder: «Vi må snakke sammen.»

Vill Vest nr. 48 fra 1954. Ingen kvinne i verden skjønner at det er noe å samle på. Også mange menn stiller seg uforstående. Dessverre. De tror vel de er moderne.

Samleren står altså overfor monumental motstand når han praktiserer sin lidenskap. Er han oppsatt med kone eller samboer, må han leve det ut i skjul, i evig angst for at det han samler på, skal havne i kjellerboden, på loftet – eller, katastrofen over alle katastrofer: bli hentet av Frelsesarmeen, solgt på Finn.no eller dumpet i en søppelcontainer når hun har fått nok. Mange menn tør ikke forlate hjemmet så lenge hun også er der.

Det kvinnen ikke skjønner, er at samleren faktisk er hennes beste venn – så lenge hun lar ham være i fred. Samleren vil helst være hjemme og kose seg. Svært få samler på noe det går an å ha sex med. En vinylsamling er ikke en rival; den er nærmest en garanti for ekteskapet. Det skjønner imidlertid ikke alle kvinner. Derfor går det ofte galt.

Det er egentlig et under at ikke flere ekteskap ryker. Samleren er i så måte verdens minst kjente hverdagshelt. Han tåler det utroligste, han holder ut lenge etter at hun er blitt et monster av frustrasjon og misforståelser. Samleren må late som om han driver med noe helt annet når han sniker seg unna og har kvalitetstid med sine dyrebare skatter. Han må rope «Ja!», slippe alt og løpe henne i møte når hun lurer på hva han driver med – og skal ha ham til å gjøre noe kjedelig, som å se neste episode i en serie han later som han deler hennes entusiasme for, støvsuge krinker eller mene noe om sofa-valget.

Noen samler på Folkevogn. De tar ganske stor plass og vinner sjelden gunst hos hustruer eller samboersker. Tre eksemplarer er allerede i overkant, særlig nå når det er så vanskelig å få parkert. (Foto: Yan Friis)

Sannheten om mannen er at om han skal greie å forbli åndsfrisk også etter at han har passert de kritiske 30-årene, må han få lov til å beholde gutten i seg. Kvinner beholder aldri jenta i seg, selv om de kaller seg jenter etter at de har passert 60 (ja, særlig da).

Vi vet alle hva jenter driver med. Først tøyseleker, sladring og dukker, etter hvert TikTok, Instagram, posering og urovekkende spartansk påkledning. Som barn slår de tiden i hjel mens de venter på å bli voksne — og for mange betyr voksenlivet å ta en skarp utdannelse, slik at de kaprer jobbene sine foran de mannlige søkerne; kvinner oppfordres alltid til å søke, og det innebærer jo egentlig at menn frarådes å søke.

Etter å ha kapret den gode jobben, kaprer de gjerne en brukbar ektemann, får ham til å sette barn på seg, går ut i permisjon – og bruker resten av tiden til å tyrannisere ham med oppfatninger og livsverdier de har fanget opp på Aftenpostens nettsider eller i oppdaterte debatter på sosiale medier, i podkaster, Substack-nyhetsbrev og endeløse tråder på Threads og Reddit.

Gitarer tar mindre plass enn biler. Men de tar plass, så koner som ikke spiller selv, har liten sans for disse vakre og dekorative instrumentene. Selv har jeg tre. Av disse er denne min Martin D-28 fra 1971 selve krumtappen. Koner får ikke spille på den, men de kan låne min Ibanez. (Foto: Yan Friis)

Likestillingen har egentlig bare fastslått det man alltid har visst: at det er mye morsommere å være mann. Kvinnene trodde de hadde det kjedelig fordi de ble undertrykt. Nå har de oppdaget at det er minst like kjedelig ikke å være det. Konsekvensen av denne nye erkjennelsen måtte jo bli at hun hevnet seg: Hun ble en undertrykker.

Det er jo dumt av henne. Den moderne, ambisiøse, arrogante kvinnen bærer ansvaret for at ekteskap ryker, menn havner på fylla, og barn får en skjev oppvekst og banker opp gamle damer i kjøpesentre. Hadde hun bare latt ham samle i fred.

En kvinne kan aldri forstå hva det vil si å åpne en pakke fra Discogs som inneholder en nesten mint condition norsk utgave av The Beatles’ – «I Want To Hold Your Hand», med lyseblå stolper på coveret. Det kribler i kroppen, pulsen går hurtigere, kroppssaftene bruser når emballasjen er skrellet av og du står der med eksemplaret i hånden. Ditt eget personlige eksemplar. Your precious. Endelig har du tettet et av de store hullene i samlingen. Det er ditt, bare ditt, og du kan sitte blant skattene dine og fingre med det så mye du vil. En fin kveld ber du kanskje en likesinnet på besøk. Ingenting slår det å dele den gleden med en skjønner.

Verdens første Præriebladet. Utgitt i 1957. En godbit som behandles med største forsiktighet.

Det vidunderlige er at det ikke finnes noen grense for hva man kan samle på. Lekebiler, bruskorker, frimerker, mynter, vinylplater, bøker, tegneserier, retrospill, gjenstander fra 2. verdenskrig, gamle mobiltelefoner. Det ene har heller ikke høyere status enn det andre. Samlere forstår og respekterer hverandre. De er som en uendelig frimurerbevegelse.

Kvinner ser ingen nytteverdi i samling. Men de som samler på verdifulle gjenstander, har likevel en fordel i forhold til dem som samler på skrot: Kvinner skjønner seg på verdier.

Jepp, jeg feiret meg selv med vitenskapsmann-sveisen og George Harrison-kisten den dagen jeg fylte 69. Kisten er, i motsetning til sveisen, rik på innhold (noe også musikk er) og tar så stor plass at jeg har måttet kjempe med nebb og klør for å hindre at den ble bortført med Bergensbanen og hevet av på Finse. (Foto: Privat)

Utsagn som «Denne gikk for 30.000 på eBay i forrige uke» har fremdeles god effekt, selv om den er forbigående. Etter hvert blir hun utålmodig. Hun venter på at du skal realisere verdiene, kanskje satse dem på noe lekkert hun nettopp fant på Blomqvist. Det skal du selvfølgelig ikke. En samler selger aldri skattene sine. Det er jo hele poenget med å samle.

Bemerk også at en mann kommer fortere over at dama forlot ham enn at samlingen hans ble stjålet, brant opp eller ble kastet.

Den sjeldne utgaven av «I Want To Hold Your Hand», med lyseblå stolper. Alle gutta vet at det er den som gjelds.

Det er fortsatt mye lettere å få tak i ny dame enn et mint condition eksemplar av «She Loves You» (norsk) med rødt cover.

Ungkarssamlere har enda friere hender. Som han som samler på kjønnshår, sirlig innlimt i album med dato og navn på tidligere eier. Jeg vil helst ikke vite hvordan han sikret seg disse trofeene, og for all del spares for detaljer rundt tilfellene da han ble knepet. Men Gud bevare ham den dagen en kvinne flytter inn. Det blir antagelig verdens korteste samboerskap.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!