Av: Drømmetyder Yan Calmeyer Friis

Søvnen kan komme som en velsignelse en aldeles stille lørdag formiddag, når man med god samvittighet ligger rett ut på divanen og tenker på ingenting.

Dette er en helt spesiell type søvn som de med godt sovehjerte går glipp av.

Jeg har hatt mange fine, surrealistiske opplevelser slike formiddager, halvt sovende, halvt våken, rystet hit og dit mellom bruddstykker av drømmer som snart erindres, snart fortrenges av nye manende, absurde opptog. Og alt virker rasjonelt de første omtåkete minuttene etter oppvåkningen.

Således opplevde jeg en formiddag å ligge fornøyd på ryggen og hygge meg med de ferske drømmerestene om meg selv i rollen som «mannen som fløy ned fjellet på en madrass». Drømmen hadde vært så virkelig, så fokusert og riktig i alle sine detaljer. Jeg husket til og med en amatørparaglider som jeg nær kolliderte med. Denne klossen med blå genser og briller var selvfølgelig ingen match for meg og min madrass der vi fløt i fykende svinger nedover, snittet et hustak og foretok en kontrollert landing på gressplenen, akkurat da min kone sto i døren og lurte på om jeg ville ha en porsjon egg og bacon.

Det ville jeg.

Men først måtte jeg meditere litt over dette stykke umulig aerodynamikk: Å kaste seg utfor fjell på en madrass, at ingen hadde tenkt på dét før! Først da søvndrogene trakk seg ut av blodstrømmen, og jeg ble et rasjonelt menneske igjen over min tallerken egg og bacon, innså jeg at det neppe ville gå. Men likevel. Jeg hadde vært ham, «mannen som fløy ned fjellet på en madrass». Det var nok det. Det ble en fin lørdag.

Egg og bacon, luksusversjonen, ikke servert etter drømmeutblåsninger fra divanen. Kjøpt for egne penger i Thailand. Foto: Yan Friis

I drømmer flyr vi og går på vannet og er ordentlig gær’ne. Uten at en kjeft kan ta oss for det. Hvem bryr seg vel om drømmepolitiet?

Noen drømmer er farligere enn andre. Danner de i sitt innhold en politisk brannfakkel, kan man være ille ute de første minuttene etterpå.

Jeg havnet i en opphetet diskusjon med min kone da jeg, fortsatt tungt påvirket av drømmemolekylene, oppglødd utbasunerte at ekteskapet sto for fall, jeg hadde gjennomskuet det hele, ekteskapet var et resultat av listig internasjonal konspirering over flere tusen år, det var kvinnenes perfekte plan for å overta makten.

Her måtte mer enn fakkeltog til, sa jeg begeistret. Tømme søppelet-streik, gå sakte på do-aksjon og endelig den totale revolusjon: Alle mann til separasjonspapirene! Det virket så besnærende der jeg lå på ryggen og bablet, med smaken av frihet fortsatt fersk i kroppen. Vi var menn, vi hadde gjennomskuet alt, vi var i flytsonen.

Det ble ikke noe egg og bacon på meg den formiddagen.

I riktig gamle dager var drømmetydere en egen yrkesgruppe, de bar spiss hatt og langt skjegg og nøt stor anseelse. Konger ba om deres råd, og gikk til øyeblikkelig krig. Hele befolkninger ble meiet ned bare fordi kongen hadde hatt en skummel drøm om kokkejenta. Siden skiftet de firmanavn og ble psykologer.

De er ikke ufeilbarlige, drømmetyderne. Sigmund Freud gjorde for eksempel ubotelig skade på europeisk og amerikansk seksualliv.

Sigmund Freud. Foto: Max Haberstadt

Men dét er ikke poenget. Poenget er at det finnes tusener, ja, kanskje millioner av anerkjente mennesker som hever sin høye gasje for å ta drømmer på alvor. Da ser jeg ingen grunn til at man ikke også tillater seg å gjøre det selv.

Å fly ned fjellet på madrass, kan bety hva som helst. Sikkert noe lummert, så det lar vi ligge. Men at ekteskapet er kvinnenes viktigste våpen i kampen om å kontrollere mannen, kan det ikke herske noen som helst tvil om.

Hva har egentlig mannen å vinne på ekteskap? Eller for å si det slik: Plussiden krever ikke større plass enn kortsiden på en fyrstikkeske, mens minussiden allerede er skrevet og går under navnet «verdenslitteraturen».

Alt som er skrevet av romaner, noveller og dikt siden tidenes morgen, hva er det, om ikke et eneste langt klagende, desperat rop om frihet fra kvinnen! Hun distraherer oss, hun manipulerer oss, hun får oss til å utføre uverdige ting, hun stjeler vår tid, hun forbyr våre interesser, og etterlater oss i – og det heter det faktisk – Hymens lenker som blodfattige, redde, utraderte halvkvinner. Ja, nettopp halvkvinner. Menn vil de jo ikke ha, for det skjønner de ikke hva er. Og de senker aldersdefinisjonen på «gretten, gammel (hvit) gubbe» flere ganger i året. Den er vel nå på «30 eller mer». Vi snakker om det høyeste hersketeknikk-kortet i kvinnestokken, kortet som trumfer alt og gir automatisk rett til hånlatter, avbrytelser og blokkering i kommentar- og chattefeltene til VG Nett og Dagbladet.

Kvinnene trenger oss ikke. De har jo hverandre. Ganske mange kvinner gir det signalet i påkostede serier på streamingkanalene. Samtidig er den totale kjønnsforvirring oppstått, en forvirring som enkelte gretne, gamle (hvite) gubber mener at har utløst flommen av fantasifulle påskudd for å slippe menn inn på dametoalettene.

Jonas og Raymond som duskedamer under Oslo Pride Parade 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Dette brennende ønsket har jo eksistert helt siden Norges første offentlige toalett sto ferdig i Birkelunden i Oslo i 1901, «ett førsteklasses og to andreklasses toalettrom for hvert kjønn, samt et rom hvor tilsynet holdt til» (Vårt Oslo).

Birkelunden i Oslo ca. 1920, et yndet sted for menn som ville inn på dametoalettet og drikke øl. Foto: Wikipedia /Nasjonalbiblioteket

Jepp, det måtte tilsyn til for å holde oppglødde menn unna dametoalettene, og det var mye fyll og spetakkel på 2. klasse, fortelles det.

Likevel. Det er først nå, i en tid da statsministeren utfører Pinocchio-dansen (med dusker og Raymond som side-kick) i Pride-toget, at trangen til fri adgang på dametoalettene har satt fart. Det er ikke lett å være mann nå. Man vet jo ikke om man er mann engang.

Og likevel har jeg en mistanke om at kvinner trenger menn. Langt de fleste gifter seg eller lever sammen med menn. Jepp, de trenger noen å herse med. Og styre. Og avskilte som gretne, gamle (hvite) gubber når de har passert 30 og har levert den obligatoriske dosen til 2 barn (vel, gjennomsnittet i 2023 var 1,37, norske kvinner er nok mer opptatt av karriere enn å opprettholde befolkningsnivået).

Vi som velger å gå på herretoalettet, bør være klar over at «likestilling» fortsatt er et begrep som lyser av seg selv og får 97 % av alle menn som oppfører seg litt rustikt til å holde kjeft og skynde seg ut med søppelet. Selv om nærmere 60 % av lederstillingene på norske universiteter okkuperes av kvinner, er det ikke nok, likestilling betyr 100 % – et tall kvinnene er skremmende nær når det gjelder andelen av psykologi-studenter. (Pass deg for de nye psykologene! De serverer drømmetydning som får kommandosoldater til å bryte sammen i selvforakt og krampegråt!)

Spørsmålet er: Trenger menn kvinner? Til det må vi selvfølgelig svare et beskjemmet ja, men med den viktige tilføyelsen: Ja, men kun til det innlysende, og det trenger man hverken ektefelle eller samboer til. Man har da Tinder og det som enda mer lurvete er.

Bablet altså mannen på divanen lettsindig, fortsatt høy på drømmemolekyler, og mente at ekteskapet sto for fall.

Det er ikke bare fra barn og fulle folk at man får høre sannheten. Den virkelig visjonære er han som sover dårlig om natten, men som til gjengjeld flyr ned fjellet på madrass en lørdag formiddag. Og må nøye seg med skuler til middag.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!