Se deg aldri tilbake! Det er et godt råd fra en som aldri lærer. Dette er historien om den gangen i mai 1996 da jeg svidde fingrene noe så grønnjævlig. Bevæpnet med alt jeg hadde av gode minner fra gymnastiden gikk jeg til det fatale skritt å møte opp på 25-årsjubileet for avgangsklassene ved Nadderud Gymnas (som det het den gang) i Bærum.

Jeg var inderlig glad over å bli inkludert, for egentlig tilhører jeg den utstøtte gruppen som når det drar seg til jubileumsfest, ikke får være med fordi vi ikke er kvalifisert. VI SOM SLUTTET FØR DET VAR OVER. Vi som ikke har noe jubileum å gå til fordi vi brøt, og derfor er dømt til evig fortapelse mens guggetryner som Jørn-Egil, som begynte på Nadderud midt i 3. gym og egentlig tilbrakte mesteparten av sin opparbeidede fartstid på gymnaset hos fienden, Eikeli eller Valler eller Stabekk, bare seiler inn med største selvfølge.

De sitter vel i arrangementskomiteen, og stryker ut navnet ditt med et nedlatende: «Er det for en? Ham har jeg aldri hørt om». Og så svarer kanskje Birger, som du trodde var på ditt lag, at «nei, han sluttet visst i 2. gym, han.» Og så blir de enige om at man kan ikke invitere alle som brøt. Hvorfor skal de feires?

Men jeg var heldig, for jeg hadde holdt kontakt med gamle klassekamerater, og to av dem, la oss kalle dem Stein og Tormod, la seg virkelig i selen for å få meg med. Og for å sikre plassen min, la de vorspielet hos Tormod. Rene gullbilletten.

Jeg var altså både opprømt og takknemlig da jeg tok drosje til Tormod den sommerlige ettermiddagen i mai. Spent på å treffe dem som jeg ikke hadde holdt kontakt med. Det var nok ikke veloverveid.

Ingenting rusker kraftigere opp i en sart sjel enn påminnelsen om egen alder. Og ingenting plasserer deg grundigere inn i hyllen for støvets år enn gjensynet med elevene du (ikke uten grunn) ikke har sett snurten av på 25 år.

Det luktet angst allerede på vorspielet. Alle bar den i seg. Angsten for ikke å bli gjenkjent. Angsten for ikke å gjenkjenne. Angsten for at du selv var tydeligere merket av tiden enn de andre. Angsten for at dette ikke skulle bli noe hyggelig i det hele tatt. Vissheten om at den vemmelige månen ville bli registrert og diskutert, med påtatt medfølelse – utenfor din hørevidde.

Hva som skjer hvis man ikke fullfører gymnaset og heller vil snakke med popstjerner og spille grammofonplater Her med Jon English i 1982. (Foto: Det Nye)

Tonen ble anstrengt. Lettelsen svimlende – både for den gjenkjente og gjenkjennerne – hver gang noen ble gjenkjent. Og der kom han som ingen klarte å ta, enda alle husket Per da han presenterte seg. Da skyldte alle høyrøstet på at det måtte være fordi han hadde byttet ut brillene med kontaktlinser, et skjørt poeng som Per klamret seg takknemlig til resten av kvelden.

Enkelte var seg selv opp ad dage. Særlig masete taletrengte ex-kramperuss som ikke kunne begripe at de ikke var 18, men 43, og som sang festsangen med russemotiv ikke bare én, men tre ganger.

Selv fikk jeg satt tingene grundig på plass da maksitaxien vår gjorde holdt utenfor Stallkroa på Øvrevoll.

– Der er jo lærerne! utbrøt jeg begeistret, bare for å oppdage at det var medelevene fra parallellklassen, engelsk-fransk. Litt grå og lute, slik jeg husket lærerne når de svingte inn døren med protokollen under armen og hodet fylt med sadistiske påfunn for den neste timen. Tid flyr.

Den store smellen kom tidlig.

I alle disse 25 årene hadde jeg båret med meg en hemmelig drømme-erindring om en skjønn, gulhåret pike med brune øyne som bar navnet Marianne. Jeg lærte henne aldri å kjenne, til det var hun for uoppnåelig og jeg for sjenert. En 10’er i en 3’ers morkne verden. Men hun levde videre i bevisstheten min som et idealisert, florlett bilde på skjønnheten, uskylden, engelen og madonnaen (jeg hadde aldri seksuelle fantasier om Marianne, rett og slett fordi jeg ikke turte, tapere har ikke erotisk adgang, og de klarer dessuten ikke å gjøre erotiske fantasier om 10’ere troverdige)

Nå skulle jeg få se henne igjen.

Det tok tid. Jeg speidet skrått. Jeg kjente angst. Og der … Det var noe med øynene og smilet. Jeg forsøkte ikke å stirre på damen der borte, uten gullhår, en mørk og svært voksen brunette, faktisk, som hadde tredd seg inn i en stroppeløs «kokong»-kjole over grensen til vulgær. Jeg svelget. Det sa gulp. På ordentlig. Marianne. Jeg hvisket navnet hennes inne i meg i et fortvilet forsøk på å gjenfinne magien.

Damen var røff i kjeften og ingen heldig representant for uskylden. Hva verre var, hun husket meg ikke. Av alle synlige og usynlige, erindrede og glemte skikkelser fra fortiden var det bare én som ikke kjente meg igjen: Marianne! Om skuffelser kan svelges, gikk jeg opp tre vektklasser i løpet av kvelden.

Min gamle norsklærer hamret inn den siste spikeren:

– Friis, ja, deg husker jeg. Om det var noen i den klassen jeg ikke likte, var det deg og Stein. Men Stein sa i hvert fall rett ut hva han mente. Du var bare vemmelig.

Fortsatt i dag, i 2025, 29 år etter jubileumsfesten, går vemmelige Friis rundt og sparker seg selv for at han i det hele tatt møtte opp. Det lille jeg hadde igjen fra gymnastiden som det faktisk var mulig å savne – og varme seg på, som glør i grue, var de bittersøte minnene om sol, sommer, skolefester med ginblandet Cola, matpakke i skolegården, diskusjoner rundt siste nummer av New Musical Express – og stjålne øyekast mot Marianne. Borte alt sammen.

Og den kvelden i 1996. Samme hvor hardt jeg anstrengte meg for å gjenkalle bildet av min hemmelige gulhårete engel, så jeg bare en brunhåret flyvertinne i 40-årene med sot på stemmebåndene. Engelen var fløyet. For all tid. Og det som lå igjen var ikke glitter, men glasskår.

Borte var også alle guttene og jentene som levde så levende nært i disse erindringsbildene. Per med brillene. Geir med den ariske bølgesveisen. Elin, vidunderlige blide, gode og vakre Elin, hun var allerede borte, reist over elven som den første av oss. Vi var alle mannskap på den samme skuten.

Der sto jeg den nedslående kvelden i 1996 og tenkte: Da vi mønstret av for 25 år siden, burde vi stappet minnene i sekken, og gått ut i verden uten å se oss tilbake. Nå er det for sent.

Den kvelden myrdet jeg 1971. Det var umulig å hente fram igjen de engstelige, romantiserte og trygge bildene fra denne viktige perioden i et ungt menneskes liv. Jeg så ikke 18-åringer under solen lenger, men 43 år gamle forsert pratsomme menn og kvinner i dårlig belysning og en hvithåret lærer som med hissig pekefinger fastslo hvilken vemmelig fyr jeg egentlig var, er og alltid vil være.

Nadderud Gymnas vinteren da jeg var sluttet. Rektor like ikke at skolen ble fremstilt slik i skoleavisen. Redaktøren, la oss kalle ham Stein, sto på sitt. Selv drømte jeg om Marianne. (Foto: Nadderusk 1971)

Det er ikke en spiker tilbake av det spartanske fortet Nadderud Gymnas. Bygningene ble slått til pinneved og jevnet med marken i 2004.

Jeg husker en gutt som gikk der i skolegården som ikke lenger finnes og drømte drømmer om Marianne. Han fikk sitt jubileum. Og ble barnet som mistet glasskulen (med snevær) i gulvet. Den ligger der ved føttene hans, i tusen knas.

Rosebud. Akk, akk, Rosebud.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.