I valgkampen sa Trump at amerikanerne kom til å oppleve så mange seire at de ville bli mette. Amerikanerne er ikke vant til å vinne. De har bare opplevd tapere som ledere. Europeiske ledere går enda lenger, de har gjort svakhet til en dyd. Nå har USA fått en president som ikke er redd for å handle, og Vesten er i sjokk.

Trump sier at det til syvende og sist bare er én brems på hans handlinger: hans egen moral. De liberale mediene har fremstilt ham som forbryter og fortsetter nedrakkingen. Samtidig fører Trump en shock and awe-politikk som tar konkurrentene på senga. Når NRKs Debatten diskuterer Grønland, går man først høyt på banen og fordømmer Trump i skarpe ordelag, for til slutt å stikke halen mellom bena og si at hvis valget står mellom vår sikkerhet og Grønland, så velger vi sikkerheten.

Det var et utslag av pragmatisme vi har sett lite til de siste dagene.

Både journalister og politikere lider av Trump Derangement Syndrome, en mental tilstand hvor alt dreier seg om Trump og blokkerer evnen til fornuftige overveielser.

Trump rister treet, og de allierte ramler ned: De har ikke forsvar, de har svak økonomi, svake grenser og er involvert i en krig i øst som langt overstiger deres kapasitet. Barth Eide forsøkte seg på at Ukraina er det viktigste, men faktum er at Trumps dristige operasjoner har rystet både det amerikanske og det europeiske kontinent. Ingenting blir som før. Han har omdefinert hva som er mulig i politikken med tariffer og dristige operasjoner.

Vi har ikke sett en handlingens mann som Trump siden Napoleon i Europa og Andrew Jackson og Theodore Roosevelt i USA.

Den liberale elite er rystet i sitt innerste. De har vennet seg til at deres standarder og normer er lov. Trump vraker dem etter tur. Det kommer ramaskrik og trusler, først og fremst moralske. Men ingenting skjer. Hva skulle skje?

Trump og hans team har lært. De leser den liberale eliten, som er tomtønner. De har skapt problemer de ikke klarer løse.

Biden akselererte problemene til de ble så store at de ble uløselige: 15 millioner illegale og en statsgjeld som truer supermaktstatusen. Liberalerne bryr seg ikke, de skapte en korrupt pengemaskin som ville fortsatt til USA var redusert til en skygge av seg selv.

Dette var Obamas og Bidens politikk. Store ord og intet innhold.

Som reaksjon på Maga valgte Demokratene å suspendere demokratiet og gå etter opposisjonen.

Europeerne ligger nå langt etter USA: Storbritannia leker med tanken på å forby X. Trump har tatt et oppgjør med sensurregimet til Demokratene. EU kaller sensur for frihet, og Aftenposten sier at det er Trump som truer ytringsfriheten når han kaster ut fire briter og en fransk eks-kommissær.

Den nasjonale strategiske analysen rommet en analyse av Europa. Europa ble hysterisk. Hvis den var et bomskudd, ville det ikke vært noen grunn til opphisselse. Men Trumps analyse traff mange ømme punkt.

Europa er på vei ned.

Derfor har ikke Danmark noe å stille opp. De spilte fra seg kortene den dagen de likestilte Grønland og ga grønlenderne retten til å velge sin egen skjebne. Danmark skulle gjøre kolonialismen godt igjen, men ender opp med å miste Grønland.

Da er det bedre at USA overtar. Danmark er ikke stort nok til å fylle amerikanernes sko. Den erkjennelsen kommer motstrebende, men er allerede på vei.

Er det så ille? Nei, selv anti-Trump’erne i Debatten landet på at sikkerhet er viktigere enn Grønland.

Trump vinner fordi hans intuisjon så langt ikke har sviktet ham.

President Trump erklærte onsdag kveld at hans makt som øverstkommanderende kun er begrenset av hans «egen moral», og avfeide internasjonal lov og andre begrensninger på hans evne til å bruke militærmakt til å angripe, invadere eller tvinge nasjoner rundt om i verden.

På spørsmål i et omfattende intervju med The New York Times om hvorvidt det var noen begrensninger på hans globale makt, svarte Trump: «Ja, det er én ting: Min egen moral. Min egen vilje. Det er det eneste som kan stoppe meg.»

«Jeg trenger ikke folkeretten», la han til. «Jeg ønsker ikke å skade mennesker.»

Da han ble presset videre om hvorvidt hans administrasjon måtte overholde folkeretten, svarte Trump: «Ja, det må jeg.» Men han gjorde det klart at han ville være dommeren når slike begrensninger gjaldt USA.

«Det kommer an på hva din definisjon av folkeretten er», sa han.

Skreller man bort sjokkeffekten ved en leder som snakker rett fra levra, er ikke det Trump sier spesielt oppsiktsvekkende.

Han flyter på at han er en politikertype som demokratiene aldri har sett. Så lenge motspillerne reagerer og ikke agerer, vil han få viljen sin.

Trump planlegger allerede en triumfbue i Washington, maken til den som står ved enden av Champs Élysées i Paris. Alle spår at han har tatt seg vann over hodet og kommer til å lide nederlag, men så langt har de tatt feil. Han har ennå ikke gjort noen store blundere.

Trump har fordel av at liberalerne bruker all energi på symbolsaker: Kriminelle illegale som skal utvises, er en dødfødt sak, men likevel fortsetter Demokratene å hausse den opp.

NRK og anti-Trump-mediene tror at de har en ny George Floyd-sak med kvinnen som ble skutt i Minneapolis. De glemmer at amerikanerne med avsky vendte seg mot BLM og Antifa.

Den pøbelen som utgir seg for aktivister, er betalt av oligarker som George Soros. Det er intet autentisk engasjement.

Venstresiden i Vesten skjøt seg selv i foten da de omfavnet palestinerne og Hamas og vestlige innbyggere så hva de sto for.

Valget er enkelt: Trump som beskytteren eller rettferdigheten til gatas parlament. Sistnevnte pleier å stå for gatejustis, og vanlige mennesker ser denne utspille seg i form av voldtekter, ran, drap, kirkebranner, vandalisme og bønnesamlinger i det offentlige rom.

De velger seg en sterk leder som kan opprettholde lov og orden. Den regelbaserte orden som politikerne plaprer om, er en illusjon.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.