Den svake norske kronen må vi betrakte som den nye normalen, selv om det skjer svært motvillig. Målet burde være å styrke kronen tilbake til der den lå for 10–15 år siden, den gang én dollar kostet seks kroner, én euro åtte, og ett pund ti. Det var også et realistisk nivå, sett i forhold til hvor robust norsk økonomi egentlig er (men som norske politikere skusler bort).

Det var billig for oss nordmenn å reise, og priser på varer og tjenester i Norge lå på et nivå folk flest hadde råd til.

Denne nære fortiden blir dog fjernere og fjernere. Og grunnen er enkel: Støres regjering viser ingen evne eller vilje til å korrigere kronekursen. Faktisk snakker de knapt om den. De vil ikke ta ansvar for den, og later som om kronen ikke er blitt monopolvaluta.

Men ansvaret er deres, i hvert fall deler av det. I løpet av Erna Solbergs styre fra 2013 til 2021 falt kronekursen med ca. 35 %. Under Støres styre fra 2021 til 2025 falt kronen ytterligere 20 %, den fortsatte altså fallet i litt høyere tempo. Sammenlagt er kronen nå 55 % svakere enn den var i 2013. Hvor vi ender innen 2029, er ikke godt å si.

Dette er dramatisk, men blir som sagt ikke korrigert. Jeg ser også en del feiloppfatninger i befolkningen rundt konsekvensene av dette. Folk synes å undervurdere betydningen. Mange tror den svake kronen kun rammer utenlandsreiser. Men den svake kronen påvirker hvert eneste kjøp vi foretar oss, også i Norge. Det meste av varer og råvarer importeres til Norge, og den forhøyede importprisen påvirker sluttsummen på alt vi kjøper.

Den svake kronen utgjør dermed en stor faktor i hva mediene kaller «dyrtid». De må gjerne kalle det dyrtid, for det er det unektelig, men det ligger en ansvarsfraskrivelse i ordet, som om den er skapt utenfra og er noe vi ikke har kontroll på her hjemme, nærmest som en naturkatastrofe. Men «dyrtiden» er politisk skapt, og de aller fleste faktorene er forsterket av norske politikeres beslutninger.

Jeg leser mye i kommentarfeltene rundt omkring. Mange unnskylder fortsatt Støre og hans regjering, og skylder på at «slik er det overalt i verden».

Det stemmer. Men har ikke vi et oljefond som skulle beskytte oss mot harde tider? Har vi ikke klokelig stemt nei til EU to ganger, for ikke å smittes av EUs problemer?

Men oljefondet beskytter oss ikke, for norske politikere velger å la være å bruke det på landets egne innbyggere. Det stemmer at det nå trekkes 400 milliarder oljekroner inn i statsbudsjettet, men dette dekker knapt innvandringens kostnader og kommer ikke de opprinnelige innbyggerne til gode.

Og vi smittes likevel av EUs problemer, fordi våre politikere ignorerer folkets nei til EU og knytter oss tettere til EU enn mange land som faktisk er medlemmer.

Folket visste best. Dét viser seg nå. Men våre politikere bryr seg ikke.

Støre avslørte seg selv i en spørretime på Stortinget. Sylvi Listhaug talte mot regjeringen og deres fraværende tiltak for å lette økonomien til vanlige folk. Støre svarte at «han støttet ikke premisset om at mange i Norge lider».

Og der har du det. Der er holdningen til vår egen statsminister. Den forklarer hvorfor vi aldri får lettelser i matvarepriser, drivstoff, skatter eller avgifter. Støre synes ikke synd på nordmenn. Han tror at alle sitter godt i det, slik han selv gjør. Han utviser en forakt for sitt eget folk, som sikret ham statsministerposten.

Kronekursen rammer alle som bor i Norge, og verst rammer den nordmenn som bor i utlandet, men som fortsatt tjener sine penger i Norge. Kanskje er det pensjonister bosatt i Spania som lever av norsk pensjon.

Eller slike som meg. Jeg er delvis vokst opp i Danmark. Der bor jeg i dag, men mesteparten av inntekten kommer fra Norge. I norske kroner tjener jeg ca. 400.000 i året. Hadde det fortsatt vært 2012, så hadde jeg også fått 400.000 danske kroner for lønnen. Men i dag får jeg 250.000 danske kroner.

Solbergs og Støres politikk koster meg med andre ord (eller tall) 150.000 kroner i året. Da er det ikke lenger noe man kan se gjennom fingrene med. Da blir det personlig. Da går politikerforakten over i hat. Og det er lov. Har du forresten tenkt over hvorfor politikerne er så opptatt av å forby hat? Som om man kan forby en helt naturlig følelse som i tillegg er en privatsak? Kan det være fordi de ønsker å beskytte seg selv mot folkets gryende vrede?

Hvis en privatperson hadde ranet deg for 150.000 kroner hvert år, så hadde du anmeldt vedkommende og forventet en reaksjon fra domstolen. Men Støre slipper unna. Det samme gjorde Solberg – og enhver politiker som stjeler vår kjøpekraft.

Kanskje er det på tide å stille vår regjering grundig til veggs for deres forbrytelser mot det norske folk.