Eivind Trædal stiller i et innlegg på Facebook spørsmål ved det han kaller en «politisk panikkstemning» rundt innvandring.

Han etterlyser statistikk og empiri på at integreringen har feilet, og lurer på hvorfor vi slår alarm når Norge trenger arbeidskraft. Svaret er at alarmen har gått for lenge siden, men Trædal har kanskje trykket på slumreknappen.

Når selv Arbeiderpartiet, Høyre og nå senest Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum strammer inn retorikken, er det ikke basert på følelser, men på en erkjennelse av at kartet må stemme med terrenget.

Velferdsstaten blør

Trædals hovedargument er at vi trenger arbeidskraft. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Som Trygve Slagsvold Vedum nylig påpekte i Klassekampen, er det en direkte sammenheng mellom en stram innvandringspolitikk og evnen til å opprettholde et samfunn med små forskjeller. Ukontrollert innvandring fra land med lav utdanning fører ikke til den kompetansen norsk arbeidsliv skriker etter.

Det fører til en ny underklasse.

Tall fra SSB viser at sysselsettingen blant innvandrere fra Afrika og Asia ligger betydelig lavere enn i befolkningen ellers, selv etter mange år i Norge. Brochmann-utvalgene har for lengst slått fast at denne typen innvandring er en netto kostnad for velferdsstaten, ikke en gevinst. Å hente folk til varig utenforskap løser ingen arbeidskraftkrise; det skaper en velferdskrise.

Kriminalitet og trygghet

Trædal ber om empiri, ikke anekdoter. Da kan vi se på kriminalstatistikken. Innvandrere er overrepresentert på kriminalstatistikken, særlig innen vold og mishandling. Ser vi på tallene for unge gjengangere i Oslo, er bildet enda tydeligere.

Vi ser nå konturene av svenske tilstander, med kriminelle nettverk som Foxtrot som etablerer seg på norsk jord. Politiet har gjentatte ganger advart om at de mister kontrollen over gjengkriminaliteten, som rekrutterer stadig yngre barn i sårbare områder. Dette er ikke «panikk», Trædal, det er en varslet krise. Når parallellsamfunn vokser frem, svekkes tilliten som hele det norske samfunnet er bygget på.

Klasseperspektivet

Det er paradoksalt at en politiker på venstresiden ikke ser klasseperspektivet Vedum trekker frem. Det er arbeiderklassen som først merker konsekvensene av en feilslått integrering – i klasserommene, i boligmarkedet og i tryggheten i nærmiljøet. De rike kan alltids kjøpe seg fri fra problemene i trygge nabolag.

Når Vedum sier at «dersom du ønsker en velferdsstat og små forskjeller, må du også være opptatt av innvandring», treffer han spikeren på hodet. Hverken velferdsstaten eller tillitssamfunnet tåler den belastningen vi ser nå.

At Trædal fortsatt lurer på hva som er grunnlaget for å slå alarm, vitner om en skylapp-mentalitet som heldigvis er i ferd med å forsvinne fra de ansvarlige styringspartiene. Integreringen har ikke feilet overalt, men de systemiske problemene er nå så store at de truer selve samfunnsmodellen vår.

Det er fakta, ikke anekdoter.