Regjeringen lovet oss et vendepunkt. De lovet at nå skulle folk få bedre råd og trygge gater.

Fasiten ved årets slutt er en befolkning som er fattigere, reddere og grundig lei av å bli pisset på ryggen og fortalt at det regner.

Når vi nå legger 2025 bak oss, er det på tide å gjøre opp status. Ikke den sminkede versjonen Vedum og Støre serverer fra sine kontorer, men den virkeligheten som treffer vanlige folk i ansiktet hver gang de drar kortet i matbutikken eller leser om neste knivstikking.

Vi gikk inn i året med lovnader om at prisveksten skulle ned og kjøpekraften opp. Vi ble fortalt at «nå snur det».

Det var løgn.

Myten om «bedre råd»

Finansministeren har brukt året på å peke på mikroskopiske endringer i statistikken og jublet over at «lønnsveksten er høyere enn prisveksten». Det er en sannhet med så store modifikasjoner at den grenser til bedrageri.

Fakta er at den norske kronen er i fritt fall. Den er blitt en søppelvaluta som gjør alt vi importerer dyrere. Matvareprisene har etablert seg på et nivå som får turen til Rema 1000 til å føles som et ran. Rentene biter seg fast, og strømregningene fungerer fortsatt som en ekstra skatt på det å bo i et kaldt land.

At du fikk 500 kroner mer i lønnsposen, hjelper fint lite når de faste utgiftene har økt med 5000. Folk har ikke fått bedre råd i 2025; de har tæret på oppsparte midler for å holde hodet over vannet.

Tryggheten som forsvant

En annen bløff vi er blitt servert, er at regjeringen har kontroll på kriminaliteten. Justisministeren har «fulgt situasjonen nøye» så mange ganger at hun snart har slitt ut øynene.

Realiteten? 2025 ble året da «svenske tilstander» sluttet å være en advarsel og ble norsk hverdag. Vi har sett en eksplosjon i ungdomskriminalitet. Knivstikkinger på åpen gate – som i Brugata nå i helgen – er blitt notiser i avisen fremfor nasjonale kriser.

Eldre tør ikke gå ut om kvelden. Foreldre er livredde for å sende barna på skolen i enkelte bydeler. Politiet er bakbundet av ressursmangel og et lovverk som er mer opptatt av gjerningsmannens vanskelige barndom enn av offerets rettsvern. Å kalle dette «trygt» er en hån mot alle som er blitt ranet, voldtatt eller banket opp i året som gikk.

Arbeiderpartiets søvngjengere

Likevel, midt i dette forfallet, finnes det en gruppe mennesker som fascinerer meg. Det er den harde kjernen av Ap-velgere.

Dette er folk som ser at lommeboka er tom, at nabolaget forfaller og at velferdsstaten knaker i sammenføyningene under vekten av feilslått integrering. Likevel går de til urnene og stemmer på mer av det samme.

Det virker som om de lider av en slags kollektivt skylapp-syndrom. For dem er ikke Arbeiderpartiet et politisk parti som skal levere resultater, men en religion. Uansett hvor mange løftebrudd Støre serverer, uansett hvor mange milliarder som sløses bort på symbolske klimatiltak mens eldreomsorgen råtner, tviholder de på rosen.

Det er nesten imponerende, hadde det ikke vært så tragisk. De stemmer for sin egen fattigdom. De stemmer for mindre trygghet. De stemmer på en elite som har forakt for vanlige folks bekymringer.

Godt nytt år?

2025 var året da systemet beskyttet seg selv, mens borgerne ble overlatt til seg selv. Vi ble fortalt at vi var rike, mens vi i realiteten ble fattigere. Vi ble fortalt at vi var trygge, mens volden økte.

Skal 2026 bli bedre, må folk rive av seg skylappene. Vi har ikke råd til flere år med tåkeprat. Vi trenger en politikk som setter Norge og nordmenn først – ikke internasjonale prestisjeprosjekter og naive drømmerier.

Godt nytt år til alle som tør å se virkeligheten i øynene. Og til Ap-velgerne: Lykke til! Dere kommer til å trenge det!