Jamie Michael. Foto: Facebook.

Vi nærmer oss tyranniske tilstander i Storbritannia. Selv etter å ha blitt frifunnet i en sak om noe han hadde lagt ut på Facebook, får ikke Jamie Michael lov til å jobbe med barn, og kan se langt etter å få være trener for fotballagene han har trent i lang tid.

Nå går han selv til sak for å få tilbake sitt gamle liv.

Jamie Michael var en av de mange som ble arrestert, varetekts­fengslet og tiltalt for å ha «oppildnet til rasistisk hat» etter Southport-massakren, der Axel Rudakubana drepte tre små jenter og forsøkte å drepe åtte andre den 29. juli i fjor. 446 mennesker ble dømt for enten å ha deltatt i opptøyer eller delt innhold på sosiale medier i etterkant av massakren, der Lucy Connollys sak kanskje er den mest kjente.

Men i motsetning til Lucy Connolly valgte Jamie Michael å la være å innrømme straffskyld, og en jury fant ham ikke skyldig innen 17 minutter.

Saken er en påminnelse om at jury­ordningen, som nå er i ferd med å bli avviklet i Storbritannia for mindre alvorlige saker, har en viktig retts­sikkerhets­messig funksjon: Mens en dommer kan finne folk skyldige fordi vedkommende har (politiske) fordommer, er en tilfeldig utvalgt jury sann­synlig­vis mindre politisert og kan avgjøre skyld­spørsmålet ved å bruke sunn fornuft.

Michael ble frifunnet for det han hadde delt på Facebook. Michael har selv en liten datter, og var oppbrakt over det som hadde skjedd i Southport. Han delte en video på tolv minutter der han kalte ulovlige migranter «scumbags» (dritt­sekker), men samtidig oppfordret folk til å protestere fredelig og til å kontakte folke­valgte for å få bukt med problemet.

Michael hadde erfaringer fra konfliktene i Irak og Afghanistan etter å ha jobbet flere år i marinen, og visste hva slags mennesker som tar seg over Den engelske kanal i båter. Han ble så anmeldt av en anonym person som jobbet for Labour i Wales, og politiet valgte å gå videre med saken.

Bauta i lokalsamfunnet

Men til tross for frifinnelsen har ikke Michael vært i stand til å gjenoppta sitt tidligere liv. Han får ikke lenger lov til å trene barne- og ungdoms­lagene som han har trent i en årrekke.

Michael har også stillferdig hjulpet eldre naboer og vært en bauta i lokal­samfunnet, skriver Free Speech Union. Organisasjonen betalte for hans advokat under rettssaken, og har publisert en appell om å samle inn penger så Michael kan gå til sak mot myndig­het­ene som har fratatt ham mulig­heten til å jobbe med barn og unge.

Selv etter rettssaken fastslo styret i den kommunale organisasjonen som avgjør om man er skikket til å jobbe med barn (alle briter som har med barn å gjøre enten som frivillig eller i en betalt jobb, må gå igjennom en bakgrunns­sjekk), at Michael var en fare for barns sikkerhet.

Det er selvsagt en urettferdig avgjørelse, all den tid Michael aldri er blitt anklaget eller dømt for lovbrudd mot barn, og heller ikke ble funnet skyldig i å oppildne til rasehat.

Som Free Speech Union skriver, er disse reglene til for å beskytte barn mot seksuelle eller andre alvorlige overgrep, ikke for å straffe folk som har sagt noe kontroversielt. Hvis man skal bli svarte­listet og utestengt fra samfunnet for å være en dissident, er vi på vei til å leve i et autoritært samfunn som setter seg over loven. Loven sa at han var uskyldig, så hvorfor skal venstre­vridde, innvandrings­liberale byråkrater bestemme at en som mener noe annet enn dem, ikke skal få lov til å gjøre det han er god til?

Forhåpentligvis klarer Michael å samle inn nok penger til å få sin sak hørt, og for­håpentlig­vis kan det britiske retts­systemet vise seg fra sin beste side – enten det er en jury eller en dommer som skal avgjøre Michaels skjebne. For Michael er ikke fotballen bare en hobby, det er et kall.

Derfor må det være pur ondskap, ikke omsorg for barn, som har drevet de lokale byråkratene til å gi Michael yrkesforbud. Det er ironisk at en som sto opp for å beskytte barn, selv blir anklaget for å være en fare for dem. Men der det finnes flust av bevis for at ulovlige innvandrere utgjør en trussel for barn, er det ingenting som tyder på at Jamie Michael er det. Sånn er det blitt i Keir Starmers Storbritannia – et bakvendtland der øst er vest, opp er ned og ondt er godt.