Det sies at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den.

Etter massakren på Bondi Beach i Sydney, hvor jødiske familier ble slaktet ned under feiringen av chanukkah, er det smertelig tydelig at Vesten ikke bare har glemt historien. Vi er i full gang med å kopiere dens mørkeste kapitler.

I VG forsøker kommentator Astrid Meland å tegne et bilde av at jødehatet kommer fra «alle kanter». Hun peker på ytre høyre, hun peker på Russland, og hun nevner islamister i en bisetning, som om dette er likeverdige størrelser i trusselbildet. Det er en tåpelig og farlig relativisering av virkeligheten.

For la oss være ærlige: Det var ikke Putin som sto på stranden i Sydney. Det var ikke nynazister med glattbarberte hoder. Det var Naveed Akram og hans far Sajid – menn som har sverget troskap til Den islamske stat (IS). Det er denne ideologien, islamismen, som i dag utgjør den eksistensielle trusselen mot jødisk liv verden over. Å late som noe annet, er å tåkelegge en krig som Israel kjemper på vegne av oss alle.

Historien om det store sviket

For å forstå dybden i dagens feighet, må vi skru tiden tilbake til juli 1938. Stedet er den franske spabyen Évian-les-Bains. Hitlers jødeforfølgelser i Tyskland og Østerrike var trappet kraftig opp, og titusener av jøder var desperate etter å komme seg i sikkerhet.

USAs president Franklin D. Roosevelt kalte inn til en internasjonal konferanse for å løse «flyktningproblemet». 32 nasjoner møtte opp. Forventningene var store. Resultatet ble en av de største skamplettene i moderne historie.

Delegat etter delegat reiste seg i den storslåtte salen på Hotel Royal. De uttrykte dyp sympati med jødene. De fordømte brutaliteten i Tyskland. Men da det kom til handling – å faktisk åpne landets grense for å motta forfulgte jøder –, var svaret et rungende nei.

Storbritannia ville ikke ha dem til Palestina. USA ville ikke øke sine kvoter. Frankrike hevdet at de var «mettet». Norge, representert ved utenriksråd Jens Bull, fulgte den samme linjen. Vi ville ikke ha «jødeproblemet» hit. Det eneste landet som tilbød seg å ta imot et betydelig antall, var den lille karibiske nasjonen Den dominikanske republikk.

Australias uttalelse under konferansen står i dag som et uhyggelig ekko, sett i lys av terroren på Bondi Beach. Den australske delegaten T.W. White sa rett ut: «Siden vi ikke har noe raseproblem, ønsker vi heller ikke å importere et.»

Konferansen endte uten resultater. Men én mann fulgte nøye med fra Berlin: Adolf Hitler.

For Hitler ble Évian-konferansen beviset han trengte. Han så at verden riktignok fordømte ham med ord, men at ingen egentlig brydde seg om jødenes skjebne. I en tale kort tid etter latterliggjorde han de vestlige demokratiene: «De klager over hvordan jeg behandler jødene», sa han, «men ingen av dem vil ha dem heller».

Historikere er i dag samstemte om at vestens likegyldighet i Évian ga nazistene grønt lys. Det overbeviste regimet om at utdriving var nytteløst, og banet veien for «den endelige løsningen». Holocaust kunne kanskje vært unngått, eller i det minste kraftig redusert, om Vesten hadde vist ryggrad i 1938.

Vår tids Évian-øyeblikk

Spol frem til 2025. Vi står midt i et nytt Évian-øyeblikk. Igjen trues jødene med utslettelse, denne gangen fra islamistiske regimer og terrororganisasjoner som Hamas, Hizbollah og IS, med Iran som edderkoppen i nettet. Deres uttalte mål er ikke ulikt nazistenes:

Å fjerne jødene fra kartet.

Og hva gjør verden? Hva gjør Norge?

Akkurat som i 1938 er vi fulle av «bekymring». Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide er raske med kondolansene når jøder blir drept. Men i politisk handling svikter de totalt.

I stedet for å støtte Israel, som er den eneste staten som faktisk beskytter jøder mot et nytt Holocaust, dolker vi dem i ryggen. Vi anerkjenner en palestinsk stat midt under en krig mot terror. Vi stemmer for resolusjoner i FN som fordømmer Israel, mens vi lar terrorstater gå fri. Vi opprettholder dialog med regimer som finansierer ideologien som drepte Matilda (10) i Sydney.

Melands analyse i VG bommer fordi den nekter å ta inn over seg at antisemittismen i dag har skiftet ham. Det farligste jødehatet kommer ikke lenger fra gutterom med Hitler-plakater. Det kommer fra moskeer, fra koranskoler og fra stater som har antisemittisme som statsideologi.

Når kommentatorer og politikere desperat prøver å fordele skylden likt mellom ytre høyre, Russland og islam, er det en avledningsmanøver. Det er en måte å slippe å ta stilling til det virkelige problemet: at vi har importert en kultur og en ideologi som er fundamentalt uforenlig med våre verdier, og som har jødehat som en av sine grunnpilarer.

En god gutt?

Moren til terroristen i Sydney uttalte at sønnen var en «god gutt». Han røyket ikke, han drakk ikke. I hennes øyne var han eksemplarisk. Det er nettopp dette som er så skremmende. Innenfor den islamistiske ideologien kan du være en «god gutt» og samtidig være massemorder, fordi drap på vantro og jøder ikke sees på som en synd, men som en hellig plikt.

Når Israel bomber Hamas på Gaza-stripen eller aksjonerer mot Hizbollah i Libanon, gjør de jobben resten av verden ikke tør å gjøre. De kjemper mot den samme ideologien som traff Sydney, som traff London, Paris, og som traff Oslo 25. juni.

Men i stedet for takk, møtes Israel med fordømmelse, boikott og demonstrasjonstog i Oslos gater hvor det ropes slagord om å utslette den jødiske nasjonalstaten.

Det store hullet i historiebøkene

Prøv å nevne «Évian-konferansen» for en gjennomsnittsnordmann, og du vil mest sannsynlig bli møtt med et tomt blikk. Det er ikke så rart. For mens norske skoleelever pølser seg gjennom årstall for krigsutbrudd, invasjon og frigjøring, glimrer forspillet med sitt fravær i de fleste lærebøker.

Vi lærer om heltene, om gutta på skauen og om den onde okkupasjonsmakten. Men vi lærer fint lite om sommeren 1938, da Norge satt ved forhandlingsbordet og aktivt sa nei til å redde jøder før massemyrderiene startet.

Det er en ubehagelig sannhet som ikke passer inn i fortellingen om oss selv som den humanitære stormakten.

Kanskje er det derfor stillheten er så øredøvende.

Søker man etter dokumentasjon på denne skjebnesvangre konferansen i norske mediearkiver, som hos NTB, finner man knapt spor. Ingen bilder av norske byråkrater som nipper til mineralvann i luksuriøse omgivelser mens de besegler skjebnen til titusener. Man må til internasjonale, åpne kilder for å finne visuelle bevis på sviket.

Når skolen ikke underviser om det, og mediene ikke har bilder av det, forsvinner hendelsen fra vår bevissthet. Det blir en historisk blindsone. Og det er nettopp i slike blindsoner at historien får lov til å gjenta seg, helt uforstyrret av kunnskap.

For hvis vi ikke engang vet at vi sviktet da det gjaldt som mest sist gang, hvordan kan vi da tro at vi vil dra kjensel på vårt eget svik i dag?

Lærdommen vi nekter å ta

Vi liker å si «Aldri mer» når vi minnes Holocaust. Men handlingene våre sier: «Gjerne igjen, så lenge vi slipper å ta støyten».

I 1938 var unnskyldningen at man var redd for økonomi og nasjonal stabilitet. I dag er unnskyldningen «deeskalering» og «humanitære hensyn». Resultatet er det samme. Jødene blir stående alene mot mordere som ønsker dem døde.

Feigheten i Évian kostet seks millioner jøder livet. Dagens feighet – hvor vi nekter å navngi den virkelige fienden, som er islamismen, og nekter å støtte Israels rett til å knuse denne fienden – kan bli like fatal.

Vi trenger ikke flere politikere som «følger situasjonen nøye». Vi trenger ledere som forstår at Israel er Vestens frontlinje. Faller Israel, kommer den samme terroren til oss, med full styrke. Egentlig er den her allerede. Bare spør familiene i Sydney.

Det er på tide å slutte å late som om trusselen er jevnt fordelt. Det er på tide å velge side.

Og denne gangen må vi velge riktig, før det er for sent. Igjen.