Det finnes et marked der menneskelig nød fungerer som råstoff og vestlig samvittighet fungerer som valuta. Somalia viser dette klarere enn de fleste steder. Landet beskrives som kronisk sårbart, konstant i krise, permanent avhengig av hjelp. Rundt denne fortellingen har det vokst frem en stabil og svært inntektsbringende økonomi. Den gir avkastning til mellommenn, klanstrukturer, politiske nettverk, byråkratiske apparater og profesjonelle prosjektmiljøer. Vanlige somaliere står igjen som bakteppe.

Pengestrømmen har pågått i flere tiår. Summene er enorme. Effekten er slående ensartet. Statlige institusjoner forblir svake. Sikkerhet forblir fragmentert. Økonomisk selvstendighet forblir fjern. Bistand har etablert seg som den dominerende næringen, der tilgang til midler gir større gevinst enn produksjon, handel og arbeid. Når penger distribueres frikoblet fra eierskap, ansvar og konsekvens, formes et system som premierer kontroll over flyt fremfor løsning av problemer. Det mønsteret har festet seg.

Bistand omtales som hjelp til de fattigste. I praksis beveger midlene seg gjennom tette lag av organisasjoner, kontrakter og lokale partnere. Hvert ledd tar sin andel. Administrasjon vokser. Sikkerhetsbudsjetter øker. Konsulenttjenester ekspanderer. Lokale maktposisjoner styrkes. Det som når frem til folk flest, fungerer som symbolikk. Tilstrekkelig til å opprettholde narrativet om innsats. Utilstrekkelig til å endre strukturene som holder landet fast.

Systemets indre logikk blir tydelig når man ser hva som belønnes. Langvarige kriser gir stabile bevilgninger. Uavklarte problemer gir nye programmer. Midlertidige løsninger gir permanente budsjetter. Et Somalia preget av stabilitet, sikkerhet og selvbærende økonomi ville endret hele næringsgrunnlaget for bistandsindustrien. Dermed blir krisen selve motoren. Kaos gir kontinuitet. Avhengighet gir forutsigbarhet.

Derfor gjentas de samme grepene år etter år. Nye prosjekter lanseres. Nye strategier formuleres. Nye slagord sirkulerer. Språket forblir identisk. Ambisjonene fremstår som høye. Resultatene uteblir. Forklaringen følger et fast mønster: Behovet beskrives som større, innsatsen som utilstrekkelig, bevilgningene som neste nødvendige steg. Selve modellen får status som moralsk uantastelig.

I et slikt landskap fremstår det rasjonelt å bli svært velstående gjennom bistand. Det skjer gjennom posisjonering, nettverk og tilgang. Gjennom rollen som bindeledd. Gjennom merkelappen lokal ekspertise. Gjennom evnen til å gjøre seg uunnværlig. Resultatet viser seg i eiendom, luksus og kapitalplasseringer langt fra mottakerlandets virkelighet. Finansieringen kommer fra skattebetalere som er blitt fortalt at alternativet innebærer moralsk svikt.

Dette er moralsk selvforståelse satt i system. Solidaritet uttrykkes gjennom pengebruk. Effekt vurderes sekundært. Intensjon gis høyere verdi enn konsekvens. Så lenge handling kan påberopes, forblir utfallet perifert. Kritiske spørsmål møtes med moralsk indignasjon. Tall og erfaringer skyves til side. Systemet beskytter sitt eget selvbilde.

En enkel stresstest avslører realiteten. Se for deg en stans i pengestrømmen. I et robust system ville omstilling fulgt. I et avhengighetsbasert system ville kollaps truet hele strukturen. Somalia befinner seg i den siste kategorien. Det avslører hvem som faktisk lever av bistanden.

Når midler deles ut uten krav til eierskap, rettsstat, kontraktsfrihet og ansvar, former resultatene seg deretter. Avhengighet forsterkes. Korrupsjon konsolideres. Stagnasjon normaliseres. Samtidig oppstår betydelig rikdom hos et fåtall gjennom andres nød. Dette fremstår som systemets kjernefunksjon. Det forklarer hvorfor mønsteret vedvarer.