Trump-administrasjonen utvider sitt innreiseforbud til over 30 ikke-vestlige land. Beslutningen kommer i kjølvannet av at en afghansk innvandrer er siktet for å ha skutt to medlemmer av nasjonalgarden.

Det er riktig god grunn til å begrense innvandringen fra land som alltid har forårsaket store problemer i form av vold, drap, voldtekter, svindel og terror.

Men mens amerikanerne handler, nøler europeerne. Mens USA stenger grensen, forhandler Brussel om innvandrings­kvoter og straffer Ungarn for å avvise EUs påbud. Vest-Europas politiske elite mangler den besluttsom­heten som både velgerne og virkeligheten krever.

Amerikansk realisme

Trump-administrasjonens tiltak er omfattende: stopp i asyl­behandlingen, midlertidig stenging av visumsøknader og drastisk forkortede arbeids­tillatelser for visse grupper. Omtrent halvparten av amerikanerne støtter regjeringens politikk, selv når den eksplisitt lover «den største masse­deportasjonen i historien».

Dette er ikke første gang Amerika stenger døren. Historikeren Christopher Caldwell har påpekt at USA tidligere har innført to lengre perioder med restriksjoner. Johnson–Reed-loven fra 1924 stoppet innvandringsbølgen som hadde brakt 35 millioner europeere til landet. Først i 1965 ble portene åpnet igjen. Denne gangen strømmet 75 millioner mennesker inn, hovedsakelig fra ikke-vestlige land.

Caldwells poeng er at assimilering krever pauser. Uten perioder hvor tilstrømningen stopper, kan ikke tidligere innvandrere bli amerikanere. De forblir isolerte enklaver. Johnson–Reed ga landet fire tiår på seg til å forene seg. Det skapte det nasjonale samholdet som bar landet gjennom andre verdenskrig.

Europas eliteproblem

Ifølge Weekendavisens nye undersøkelse om remigrasjon vil syv av ti dansker utvise utlendinger allerede etter første straffedom. Selv for mindre forseelser. Seks av ti er villig til å gjøre dette selv om det bryter med Den europeiske menneske­rettighets­konvensjonen. Nesten halvparten vil hjemsende innvandrere som forsørges av det offentlige. Støtten til dette strekker seg over hele det politiske spekteret. Selv blant sosialdemokratiske velgere støtter halvparten utvisning av dem som forsørges offentlig.

I Tyskland mener 81 prosent at det har vært for mye innvandring det siste tiåret. Bildet er det samme i hele Vest-Europa:

Velgerne krever handling; politikerne leverer nøling.

Konsekvensene av den fatale nølingen

Selv noen få liberale, som økonomen Tyler Cowen, har innsett dilemmaet ved denne fatale nølingen:

Jo vennligere vi er mot dem vi slipper inn, og jo mer vi hjelper dem til et bedre liv, desto grusommere må vi være mot dem vi avviser. Og jo lenger vi venter, desto mer ubehagelige blir de nødvendige metodene.

Cowen påpeker at liberale eliter tvinges til å ty til stadig mer illiberale midler etter hvert som innvandrings­presset øker. Alternativet til å handle i tide er ikke den bekvemme status quo. Det er å overlate makten til langt mer radikale krefter som er illiberale på mange andre områder enn bare innvandring.

Så selv om man ikke liker Trump og Dansk Folkeparti, gjør man klokt i å følge deres innvandringspolitikk.

Fire tiår med integrerings­politikk har mislyktes i Danmark, akkurat som i Vest-Europa. Ingen land har funnet løsningen. Dette er en radikal erkjennelse som må føre til radikale løsninger.

Det avgjørende vendepunktet

Nå som Venstre oppgir fastholdelsen av stats­borgerskaps­konvensjonen, signaliserer det mer enn bare en taktisk justering. Det åpenbarer at det politiske tyngdepunktet har forskjøvet seg. Spørsmålet er ikke lenger om Danmark bør stramme inn politikken radikalt. Spørsmålet er når politikerne vil våge å handle i tråd med velgernes krav.

Velgerne vil ikke lenger tolerere politikernes nøling. De krever handling.

Washington har forstått budskapet. Trump-administrasjonens nye sikkerhets­strategi advarer direkte mot Europas «sivilisatoriske utslettelse» og peker på den europeiske eliten som ansvarlig. Og den amerikanske regjeringen støtter opp om sine ord med en konsekvent innvandrings- og remigrasjons­politikk.