Peder Jensen 
Hos Samnytt fortsetter journalist Jonas Andersson å beskrive hvordan masseinnvandringen endrer Sverige. Denne gangen har han besøkt Vivalla, en urolig og voldelig bydel i Örebro, preget av en svært høy andel innvandrere fra islamske land.
Vivalla ble bygget som en bydel preget av optimisme. I dag er den en studie i hvor raskt et område kan forvandles når politiske beslutninger ikke er forankret i sosiale realiteter. Opptøyer, jihadister for Den islamske staten (IS), gjengrekruttering og gjentatte skyteepisoder har preget Vivalla på 2000-tallet – til tross for milliardprosjekter og mange tiltak som skulle «snu utviklingen». Det gjorde de aldri.
Bydeler i Stockholm: «Det finnes nesten ingen svensker her, det er kaos»
Da Vivalla sto ferdig på slutten av 1960-tallet, var ideen enkel: moderne leiligheter for vanlige svenske familier. Det tok ikke mange tiårene før det bildet kollapset. I løpet av 1980- og 1990-årene endret demografien seg radikalt, da det kom stadig flere utenlandsfødte grupper, ofte med liten etablering på arbeidsmarkedet.
Politikerne snakket om mangfold. Beboerne snakket om utrygghet. Kommunen snakket om integrering. Politiet snakket om å miste kontrollen. Da Vivalla havnet på politiets liste over «særlig utsatte områder», var det mest en formalisering av noe beboerne allerede visste: at området hadde utviklet seg til et parallelt system der sosiale normer, ordensproblemer og kriminalitet styrer hverdagen.
Vivalla er kjent for noen av de mest profilerte hendelsene i svensk forstadshistorie. Opptøyene i 2013, der politi og nødetater ble angrepet, var ikke en isolert hendelse, men kulminasjonen av flere år med økte spenninger. Sammen med avsløringer om at lokale personer reiste til Syria for å slutte seg til IS, og et økende lokalt gjengpress, ble området satt på dagsordenen i den nasjonale debatten.
Noen hundre meter fra Vivallas moské, der det ble skutt for bare noen uker siden, møter Samnytt to svenske kvinner i 70-årene. De ønsker å være anonyme, så vi kaller dem Anna og Maria. Anna forteller at hun tidligere jobbet for sosialtjenesten i området. Hvordan opplever hun at Vivalla har forandret seg de siste tiårene?
«Ja, området var attraktivt fra starten av, alle ville bo her. Jeg husker da vi fikk avslag på å få leilighet her, og hvor skuffet jeg og familien min var over at vi fikk en leilighet nede i sentrum i stedet. Men så har ting endret seg …»
På hvilken måte, mener hun?
«Alle vet alt som har skjedd her, alle urolighetene. I dag ville jeg ikke turt å gå ut her om kvelden». Anna fortsetter:
«Men slik var det ikke da jeg jobbet på sosialkontoret. Da følte jeg meg trygg, for jeg kjente de fleste foreldrene til ungdommene som var utagerende. Hvis noen truet meg nede i sentrum, kunne jeg ta tak i ham og si: ‘Hei, jeg kjenner moren din!’ Men det kan jeg ikke gjøre lenger, jeg er pensjonist nå».
Samtalen dreier inn på politiets handlinger og det faktum at politistasjonen i Vivalla sentrum er stengt.
«Det er hat her og der, det går i bølger. De åpner politistasjonen, så roer det seg ned, så stenger de igjen. Vi hadde nærpoliti her en stund. Så trekker de det tilbake. Jeg skjønner ikke hva som er poenget med det», sier Maria, og fortsetter:
«Det er ingen bærekraft i det, man vet egentlig ikke hva som skjer. De strør penger over området, men ingen ser ut til å vite hva de tror det vil føre til». Hun utdyper:
«Det finnes erkekonservative krefter i denne moskeen, men det finnes også en fraksjon som jobber for integrering og samarbeid og så videre».
Når hun sier erkekonservative, mener hun da salafistiske eller wahabitiske krefter?
«Ja, at de skal holde seg for seg selv, at de ikke skal ha så mye kontakt med Sverige».
De mener at de «ikke skal miste sine unge mennesker», legger Anna til.
Stadig flere svensker rømmer Sverige for å finne trygghet for sin familie
Svenskene som flykter fra et stadig mer dysfunksjonelt Sverige
Hun peker også på at flere av de radikaliserte ungdommene i Vivalla hadde blitt påvirket av en radikal imam i Göteborg, og også av den terrortiltalte Mehdi Ghezali, som satt fengslet på Guantánamo.
Mehdi Ghezali, ofte omtalt som «Guantánamo-svensken», har en klar tilknytning til Örebro, der han tilbrakte deler av barndommen. Han ble arrestert i Pakistan etter 11. september-angrepene og ført til det amerikanske Guantánamo-fengselet, der han satt mellom 2002 og 2004.
Da han ble løslatt, vendte han tilbake til Sverige og tiltrakk seg stor medieinteresse, ikke minst i Örebro, der mange fortsatt husker den kontroversielle pressekonferansen i forbindelse med hjemkomsten. Ghezali ble senere knyttet til flere islamistiske miljøer og etterforskninger, selv om han aldri ble dømt for noe terrorrelatert lovbrudd.
«Han var alltid her, og han hadde sitt lille hoff her. Han oppdro dem og giftet seg med unge jenter», forteller Maria.
Det er ingen tvil om at demografien har endret seg. Begge kvinnene sier at de ikke lenger kjenner seg igjen, og at Vivalla ikke lenger føles som et svensk område.
«Vi hadde en mann som knivstakk en kvinne utenfor Clas Ohlson her i forrige uke [hun peker på inngangen til Clas Ohlson-butikken], og kvinnen var helt ukjent for ham. Kanskje han gjorde det for å få bli i Sverige? Hvis du blir dømt for en forbrytelse, kan du få bli, men hvis du er snill og gjør det rette, blir du utvist». Anna legger til:
«Slike ting sprer seg blant dem som bor her. Mistilliten til samfunnet vokser».
Örebro kommune og staten har investert enorme ressurser i Vivalla: boligrenovering, sosiale prosjekter, integreringstiltak, språkundervisning, fritidssentre, sikkerhetstiltak og kameraovervåking. Men hver gang et prosjekt er avsluttet, har det blitt etterfulgt av et nytt, med samme mål og samme problemformulering.
Spørsmålet er om de har forsøkt å løse problemer som ikke er grunnleggende organisatoriske, men strukturelle. Et område der et flertall av beboerne står utenfor arbeidsmarkedet, der mange barn vokser opp med svake språklige røtter og der lokale grupper utøver sosial kontroll, kan ikke stabiliseres med flere kurs og flere fritidsledere, mener mange. Det er en ubehagelig, men nødvendig konklusjon.
Samnytt møter en svensk mann på 65 år utenfor en restaurant, og de kommer i snakk. Hva synes «Sven» om utviklingen i Vivalla?
«Jeg har bodd her siden 1965, og Vivalla var et fint nabolag da jeg vokste opp, det var ikke noe dårlig område. Det var Sveriges første, eller største, millionprogramområde, med 8000 boliger, tror jeg». Han fortsetter:
«Det ble ille på 1990-tallet. Da var det bare arbeidsledige og innvandrere som flyttet dit. Så begynte nedgangen, og så ble det bare verre og verre og verre». Han fortsetter:
«Jeg er ikke så redd for å gå til Vivalla senter på dagtid i dag, men om kvelden vet jeg ikke».
Når man beveger seg gjennom Vivalla, trer det frem et hverdagsliv som inneholder flere lag. Flertallet av kvinnene bærer hijab eller niqab.
Samtidig forteller de eldre svenskene om en parallell virkelighet: om steder man bør unngå etter mørkets frembrudd, om folk som utøver uformell kontroll, og om en polititilstedeværelse som ofte tar form av sporadiske snarere enn langvarige inngrep.
Flere beboere deler bildet av et område der det normale og det problematiske ligger tett opp til hverandre. Alle som har bodd der lenge, kjenner til dynamikken – hvordan det normale hverdagslivet kan avløses av hendelser som raskt endrer stemningen i et nabolag eller en oppgang.
Samnytt skriver at Vivalla ikke er Sveriges mest belastede nabolag, men utviklingen viser hvordan et mellomstort svensk nabolag kan endre seg i takt med at befolkning, demografi, kultur, trygghet og lokale maktstrukturer endrer seg over tid.
Mange av problemene som preger bydelen i dag, er blitt beskrevet i rapporter og studier gjennom flere tiår. Likevel er det de samme spørsmålene som går igjen i både kommunale og nasjonale diskusjoner – spørsmål som fortsatt mangler svar.
