Vi lever i et samfunn der ytringsfriheten har blitt en enveiskjørt gate, bevoktet og finansiert av de politiske og mediale elitene.

Det er lov å hate så lenge hatet rettes mot de godkjente fiendene. Denne vanvittige asymmetrien i ytringsfriheten er den mest alvorlige trusselen mot vårt demokrati.

Vi har etablert en ny, uskreven lov: Hvis du er på den «riktige» siden, kan du mislike, håne og angripe konservative, kristne eller dem som stiller spørsmål, og bli hyllet for det. Men hvis du er på «feil» side og ytrer deg kritisk til for eksempel homofilt ekteskap, Pride eller konsekvensene av en ukontrollert islamsk innvandring, er du per definisjon rasistisk og kan straffes for det.

Dette er ikke demokrati. Dette er et moralsk monopol.

Doble standarder og moralmonopol

Den samme eliten hyler av fryd når noen kaller systemkritikere og konservative for nazister. Dette er hat, men det feires som «modig antirasistisk arbeid». Samtidig blir en vanlig borger kneblet for å spørre om hvorfor de etniske skillene i kriminalstatistikken er så massive, eller for å uttrykke bekymring for innføringen av sharia-lignende æreskultur i norske byer.

Mediene, ledet av NRK, er den fremste forsvareren av denne ordningen. De tier om de faktiske konsekvensene av innvandring og kriminalitet, for ikke å støte den politiske korrektheten. De pøser ut dommedagspropaganda i klimasaken og nekter å slippe til stemmer som stiller spørsmål ved klimaagendaens kostnader.

«Ytringsansvaret» – et våpen for sensur

Det såkalte ytringsansvaret er blitt et byråkratisk våpen designet for å kvele debatten.

Det er ikke lenger snakk om å ta ansvar for det man sier. Det er et verktøy for å tvinge deg til å tie om alt som er politisk ubeleilig for champagne-sosialistene. Man har ansvar for at sannheten ikke skal krenke eliten, og derfor blir sannheten definert som en trussel. Sannheten om overrepresentasjon i kriminalitet blir en hatytring. Spørsmål om hvorfor vi skal akseptere flere enn to kjønn, blir et angrep på minoriteter.

Disse påstandene har ingenting med rasisme å gjøre. Det er forsvar av biologisk virkelighet og sunn fornuft. Men i den nye ordningen har «ansvaret» blitt snudd på hodet: Nå har vanlige folk «ansvar» for å tilpasse sin virkelighet til elitenes ideologi.

Er Norge fortsatt et demokrati med full ytringsfrihet?

Når man ser hvordan mediene og de politiske institusjonene er så totalt ensrettede i sin agenda, må man spørre seg om dette er et reelt demokrati. Ytringsfrihet handler om å tåle meninger man misliker, ikke å hylle meninger man elsker.

Når du kan straffes for å si at islamismen er et problem, men hylles for å kalle en konservativ for nazi, har vi mistet selve grunnlaget for demokratiet. Vi bor i et samfunn som er i ferd med å kveles av sitt eget hykleri.

Angsten for å ytre seg og den konstante frykten for å bli stemplet som «rasist» er den mest effektive formen for sensur som finnes.