En tydelig nedtrykt Mette Frederiksen uttalte etter valget i København at hun nå ville reflektere over hva som var gått galt for Socialdemokratiet. Partiet var tett på å bli utslettet i hovedstaden, som nærmer seg tilstander som i Nord-Korea eller Midtøsten.

Jeg skal gjerne hjelpe henne med et par betraktninger.

Det store, gamle statsbærende partiet kan ikke overleve i en situasjon hvor det aksepterer at Danmarks overlevelse som nasjon er outsourcet til en flokk med byråkrater i EU. Det kan heller ikke for alvor regjere landet når det uten å kny aksepterer å bli hemmet av internasjonale konvensjoner som danskene aldri har stemt for.

Socialdemokratiets slapphet, passivitet og opportunisme er hovedårsaken til den utbredte følelsen blant dansker av at utviklingen har glidd ut av hendene på dem. De kan stemme ved valg, men når det gjelder de avgjørende spørsmålene, er beslutningene tatt lenge før de begir seg til valglokalene. Det er derfor ikke merkelig at store deler av befolkningen kaster sin kjærlighet på Enhedslisten, som lover paradis på jord – i en uskjønn allianse med muhammedanske menn fra 600-tallet.

Hvis Socialdemokratiet ikke anskaffer seg en ryggrad og i praksis viser at de er rede til å forsvare Danmark, det danske folk og den danske kulturen mot fremmed overtagelse – hva enten den kommer utenfra eller innenfra – er det vanskelig å få øye på partiets eksistensberettigelse. Det samme kan man naturligvis si om alle de andre, men historisk hviler det et særlig ansvar på Mette Frederiksens parti, det bredt favnende og folkelige arbeiderpartiet. Den rollen er nå i ferd med å bli utspilt.

Endelig vil ikke Socialdemokratiet kunne demme opp for venstreekstremismen og islamiseringen når de fleste medier – herunder de statsdrevne – gjør hva de kan for å bane vei for de røde og Allahs menn. Partiet må regne med å få mediene og dermed store deler av opinionen på nakken hvis ledelsen har tenkt å ta effektive grep for å stoppe Danmarks forfall og islamisering.

Tenk bare på Lars Løkkes koranlov, som i realiteten gjeninnførte blasfemiparagrafen, og som ikke avfødte så mye som et bekymret kvekk fra den sosialdemokratiske ledelsen. Mette Frederiksen burde selvfølgelig ha reagert på trusselen om muhammedanske uroligheter ved å styrke politiet og om nødvendig sette inn Hjemmeværnet og andre væpnede styrker.

Men hun gjorde det motsatte og bøyde seg for gatens muhammedanske parlament. Og når vi nå skal konfronteres med et voksende hat mot Israel og jøder, burde hun gjøre det krystallklart at vi ikke vil finne oss i antisemittisme i Danmark, og at alle statens maktmidler vil bli mobilisert for å komme dette ondet til livs.

Så kan mediene hyle og skrike så mye de vil.

Mette Frederiksen bør absolutt ikke komme og si at det ikke er noe hun kan gjøre, for hvis det er det hun mener, bør hun trekke seg umiddelbart.