Hvis det fantes en politikk med det spesifikke målet å gjøre den gjennomsnittlige backbencher for Labour ukomfortabel, har innenriksminister Shabana Mahmoods forslag om ny asylpolitikk alt.

Labours representant for Folkestone har kritisert innenriksministerens planer om å slå ned på asylsøkere.

Dette er en setning om britisk politikk som ikke har noen rett til å eksistere, skriver The Times.

For det første: Labour-parlamentsmedlemmet for Folkestone? Folkestone, i Kent? Det tradisjonelle Labour-setet som i flere tiår var innehatt av Michael Howard, innenriksminister og senere leder av Det konservative partiet?

Avisen antyder også at statsminister Keir Starmer har opptrådt som om han leder en mindretallsregjering, til tross for en soleklar seier i parlamentsvalget 2024.

Labour vant til og med i normalt konservative distrikter som Folkestone.

Allikevel er det en merkelig strategi for en representant fra Folkestone & Hythe å kritisere et forslag om strengere asylpolitikk. Hans velgere liever jo midt i smørøyet for den katastrofale strømmen av båtmigranter. Labour i området later til å ha et politisk dødsønske, skriver The Times.

Det var i hvert fall dét noen i regjeringen tenkte da Tony Vaughan, den usannsynlige backbencher for Labour, kom ut av skjul og åpnet ild mot Mahmood søndag kveld.

Innenriksministeren har latt seg inspirere av danskenes politikk om innvandring, og selv Trump brukes som inspirasjon. Det er strenge tiltak Mahmood har foreslått, såpass strenge at de neppe vil bli gjennomført.

Labour innrømmer asyl-fiasko og tvinges til å kopiere Danmark

Vaughan – som i likhet med Starmer er menneskerettighetsadvokat – er dog kritisk.

«Statsministeren sa i september at vi står ved et veiskille», sa han om planene som hans tidligere kollega håper vil hindre at seter som Folkestone faller til Reform. «Disse asylforslagene tyder på at vi har tatt feil vei.

«Ideen om at anerkjente flyktninger må deporteres, er feil. Vi trenger absolutt innvandringskontroll. Og når denne kontrollen fører til at noen får asyl, bør vi ønske dem velkommen og integrere dem, ikke skape evig limbo og fremmedgjøring.»

Politikere elsker å bruke begreper som integrering, uten at man vanligvis får noen forklaring på hva de mener med det.

Mahmoods planer kan ikke sammenlignes med Danmarks vellykkede reformer, mener Vaughan.

«Retorikken rundt disse reformene fremmer den samme splittende kulturen som fører til økt rasisme og misbruk i våre samfunn … regjeringen må tenke seg om på nytt.»

Retorikk er også et ofte brukt begrep som i praksis brukes som kritikk mot alle som har andre politiske løsningsforslag enn de politisk korrekte. Ved å slenge på rasisme, nærmer Vaughan seg full score.

Den nyvalgte Vaughan føler seg berettiget til å si dette, men han står neppe alene.

John McDonnell, tidligere skyggefinansminister og hardt venstreorientert opprører, brukte treffende den populære klisjeen om slitne partiledere da han ga denne håpefulle vurderingen av hva dette tidlige tegnet på uro blant «bakbenkerne» tyder på.

«Han er absolutt ikke det media ville kalle en ‘vanlig mistenkt’», sa McDonnell om Vaughan. «Jeg mistenker at han her gjenspeiler det mange i PLP føler.» For Mahmood og Starmer er det en fatal risiko.

Labour er i en situasjon hvor den ytterste venstresiden i partiet er i stand til å gjøre mytteri. Liz Kendall, den gang arbeids- og pensjonsminister, forsøkte å kutte velferdsutgiftene i løpet av sommeren, og ble ryddet av banen. Er Mahmood den neste?

I innenriksdepartementet er det fortsatt en viss optimisme, trass i den forventede uenigheten. De mener at det ikke fungerer å gi Nigel Farage og Reform monopol på et så viktig politisk spørsmål som illegal innvandring.

En intern kilde i Labour, nært knyttet til Mahmood, sier det på enkelt vis:

«De liker det kanskje ikke, men de forstår at dette er noe som vil avgjøre valget.»

Mahmood forsøker å bearbeide velferdskrisen som har rammet britene, og selvsagt handler dette også om en økonomi og en trygghetssituasjon som nærmer seg et bunnivå.

Sammen med sine rådgivere er det mye som tyder på at Mahmoods syn på feltet i stor grad er riktig. Men selv om mange velgere nok vil verdsette forslagene, inkluderer ikke dette de vanlige Labour-bachbencherne.

Det finnes selvfølgelig unntak. «The usual suspects» fra venstresiden og den moderate venstresiden reagerer, og frykter De Grønnes fremgang, som er markant i London. De burde kanskje heller fokusere på Labours tilbakegang.

Spørsmålet er derfor om innenriksministeren får nok støtte til å overvinne motstanderne.

Er det nok parlamentsmedlemmer til å overstyre ønskene til det tause, motvillige flertallet som hennes suksess er avhengig av? Mahmood og hennes ministre tror ikke det.

Reaksjoner fra ubetydeligheter som Vaughan skaper neppe nevneverdig bekymring for Mahmood og hennes team, mener The Times. Ikke ennå.