Thorbjørn Jagland (født 1950) har hatt alle verv og posisjoner noen norsk politiker kan drømme om, både i Norge og internasjonalt. Og hva kom ut av dét? Stort sett ugreie og misforståelser. Jagland er den norske personifiseringen av begrepet «en politisk tragedie».

Av den grunn synes folk i og utenfor posisjoner først og fremst synd på ham. Derfor vil han ganske sikkert slippe rimelig unna «Epstein-saken», med mindre den skjuler sprengstoff – noe jeg tillater meg å tvile sterkt på.

En stor kløne

Jagland var vidunderbarnet i AUF og ble leder her i 1977. Han ble mektig partisekretær, partiformann (1998–2002), stortingsrepresentant i fire perioder fra 1993 – i to av dem var han parlamentarisk leder, i én av dem stortingspresident. Han ble statsminister (1996–1997) og utenriksminister, innen han avsluttet karrieren med hele ti år som generalsekretær i Europarådet (2009–2019).

Med disse merittene burde Thorbjørn Jagland vært selve den store ved siden Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg i norsk/internasjonal politikk etter krigen. Det ble han likevel ikke, i all hovedsak fordi han hadde og har en egen evne til å kløne til sakene og vikle seg inn i absurditeter. Ingen glemmer hans 36,9-løfte under valget i 1993, da Ap ble valgvinner og nesten nådde dette resultatet (36,6), men Jagland gikk likevel av som et resultat av sitt løfte og sin uforståelige regi.

EU og «Det norske hus»

Folk med en smule fartstid glemmer heller ikke hans «norske hus» fra 1990-tallet, til allmenn latter for de aller fleste nordmenn med en viss distanse til seg selv og en smule humoristisk sans attåt. Jagland selv tok det hele gravalvorlig, noe han alltid gjorde og fremdeles gjør.

Han var selv EU-tilhenger, og tapte der også. Og en kan enkelt oppsummere: De aller fleste av de sakene Jagland virkelig gikk inn for, både sakspolitisk og av personlige karrieregrunner, endte han med å tape. Han ble altfor ofte misforstått, viste det seg.

Men en person som stadig blir misforstått – hva kommer det av? Dreier det seg i bunn og grunn egentlig om misforståelser? Eller har vi med en lyte eller en personlig svakhet å gjøre? Jeg lar svaret henge, da spørsmålet langt på vei besvarer seg selv.

Sidesporets mann

Hans virke endte stadig i maktkamper han tapte – viktigst av disse først mot Gro, og så den avgjørende mot Jens Stoltenberg i 2002, etter å ha vært Arbeiderpartiets leder i ti år (1992–2002). Han var bare 52 år den gangen utforbakkene begynte og han i realiteten var akterutseilt i norsk politikk.

Etter det ble Jagland parkert på og ved ulike slags sidespor, med mulig unntak av rollen som generalsekretær i Europarådet som et slags «høydepunkt». Skjønt mange vil nok si at denne rollen var selve sidesporet med stor S.

Jagland har alltid hatt store vyer. Men få har skjønt dem. Hva han har holdt på med i alle disse årene i Europarådet, vet mange bedre enn jeg, men noen håndfast, klar beskrivelse av dette arbeidet vil du neppe få av noen. Man kaller det for diplomatisk virksomhet, noe han også kom i skade for å kalle kontakten med den avdøde Jeffrey Epstein. Godt svar? Neppe. Tvert om enda et eksempel på å kløne seg inn i en helt unødig sak, selvsagt fullstendig misforstått.

Som så vidt nevnt, tviler jeg på om det er veldig mye krutt i e-mailene og de mulige møtene Jagland har hatt med Epstein under dekke av diplomatisk virksomhet. Og for alt hva jeg vet: Ikke var Epstein allment mistenkt heller på tidspunktet da kontakten foregikk, så det kan mest trolig være det samme. Men klønete var det utvilsomt. Se bare på hvordan Donald Trump den dag i dag må slite med sine møter og kjendistreff med Epstein mens han var ung og såkalt coming.

Nei, noen mennesker er bare sånn laget at de alltid vikler seg opp i trøbbel. Jagland er en sånn fyr. Ikke fordi han er en stor tenker eller en spesielt sammensatt og interessant person – nei, fordi han har gjennomgående dårlig vurderingsevne, kombinert med voldsomme personlige ambisjoner. Vi så det da han siste døgn ble foreholdt kontakten han hadde pleid med Epstein. En forbannet, fortvilet og fullt ut forvirret Jagland svarte bare: – Dette er et absurd spørsmål! Dette er helt absurd!?.

For en sjelden gangs skyld hadde Thorbjørn Jagland helt rett.