Når staten og mediene deler virkelighetsbeskrivelsen, dør journalistikken. Da er sannheten ikke lenger et mål, men et verktøy – og friheten reduseres til et narrativ.

Det er ikke lenger mulig å omtale vestlige massemedier som om de fremdeles var det de en gang var: frie og kritiske institusjoner som holdt makten i sjakk. Den selvkritiske gjennomgangen BBC nå annonserer, er ikke et tegn på selvrespekt, men på systemfeil. Når et medium må granske sin egen «objektivitet», er det som når en prest grunner over sin egen tro – det avslører at trosartiklene for lengst er erstattet med rutine.

Det som før var journalistikk, er blitt et apparat. Den journalistiske funksjonen – å undersøke, utfordre og formidle – er erstattet av et byråkratisk språk der «konsensus» og «tillit til institusjoner» er de høyeste verdiene. Dette er ikke lenger pressefrihet. Det er institusjonalisert lydighet.

BBC, NRK, Reuters, AFP – navnene står der som gamle katedraler i et nytt presteskap. De holder sermonier for folket, ikke for sannheten. De forkynner ikke virkelighet, men virkelighetsforståelse. Den som stiller spørsmål, blir stemplet som kjetter: «fornekter», «konspirasjonsteoretiker», «høyreekstrem».

Dette er ikke språk for å beskrive virkeligheten – det er språk for å kontrollere den.

Symbiosen mellom stat og mediekompleks

Den moderne stat er avhengig av fortellinger for å opprettholde sin legitimitet. Der økonomisk vekst og sosial trygghet tidligere ga grunnlaget for tillit, er narrativet nå blitt den egentlige valutaen. Staten finansierer, medier formidler, og akademia produserer de teoretiske rammeverkene som får det hele til å se ut som vitenskap.

Det er denne symbiosen som gjør begrepet mediefascisme treffende – ikke som en billig fornærmelse, men som en beskrivelse av struktur. Fascisme i sin kjerne er foreningen av stat og korporativ makt under ett narrativ. Den søker ikke nødvendigvis vold, men enhet. Den tåler ingen konkurrerende sannheter, ingen frie stemmer.

Når BBC og NRK erklærer at de «legger rådende forskning til grunn», er det et kodeord for noe dypere: Det betyr at sannheten er definert, og at journalistikken bare skal bekrefte den. Da oppstår et nytt system – ikke totalitært i formen, men totaliserende i effekten.

Når virkeligheten blir en forstyrrelse

Enhver maktordning frykter virkeligheten. Den er uforutsigbar, ofte ubehagelig, og lar seg ikke redigere. Derfor må den kontrolleres gjennom språk. Når man ikke kan forby tanker, kan man derimot disiplinere ordene som bærer dem. Man kan kalle fakta for «feil kontekst», man kan gjøre en nyhet om til «desinformasjon».

Det moderne mediesystemet har raffinert denne disiplinen til perfeksjon. I stedet for å sensurere, omformer det. I stedet for å forby, filtrerer det. I stedet for å tvinge, belønner det. En journalist som bekrefter systemets dogmer, får karriere, invitasjoner og priser. Den som stiller spørsmål, blir et navn på utsiden – eller verre, et ikke-navn.

Dette er mediekontrollens egentlige kunst: å skape en illusjon av pluralisme, mens grensene for hva som kan sies, stadig snevres inn.

De kontrollerte illusjonenes tidsalder

Mediene opprettholder et bilde av seg selv som voktere av demokratiet. Men i realiteten er de blitt det motsatte – de opprettholder illusjonen av demokrati ved å kontrollere hvordan virkeligheten fremstår. De snakker stadig om «tillit», men tillit er i denne sammenhengen ikke et resultat av ærlighet, men av lydighet.

Når NRK erklærer at «de viktige debattene» ikke lenger handler om hvorvidt det skal handles, men om hvordan, setter de punktum for debatten før den har begynt. Det er ikke journalistikk. Det er mandatforvaltning. Og den som ikke følger mandatet, får ikke mikrofon.

I praksis er dette ikke lenger pressefrihet, men en informasjonsforvaltning der formålet ikke er å opplyse, men å styre. Det som i sin tid skulle være en fjerde statsmakt, er blitt en forlengelse av den første.

Språkets siste skanse

Derfor må man begynne å omtale dette dyret ved sitt rette navn. Det nytter ikke lenger å si «pressen gjør ikke jobben sin». Den har gjort jobben – bare ikke den du tror. Jobben er ikke å informere, men å forme; ikke å avsløre makt, men å beskytte den.

Begrepet «mediefascisme» er brutalt, men presist. Det beskriver hvordan stat, kapital og kommunikasjon er smeltet sammen til én meningsproduserende organisme som fungerer gjennom myk tvang og kognitiv konformitet.

Det er ikke et brølende diktatur, men en behagelig stillhet der alt ser fritt ut, men der friheten allerede er rammet inn.

Den nye kampen

Hvis sannheten i dag skal reddes, må det skje utenfor de etablerte mediene. Det er ikke lenger der offentligheten finnes. Den finnes i de små rommene, i de private samtalene, i de uavhengige stemmene som nekter å bruke språkets tvangstrøye.

De som en gang kalte seg journalister, kan fortsatt finne veien tilbake – men først når de innser at lojalitet til sannheten ikke er en yrkesetikk, men et eksistensielt valg.

For det som nå står på spill, er ikke tilliten til BBC eller NRK. Det er tilliten til virkeligheten selv.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!