Saken om å sette Oljefondets etikkråd i offside inntil nye, mer effektive retnings­linjer er utarbeidet, har gitt partiene SV, Rødt og MDG en realpolitisk nesestyver av dimensjoner; en leksjon deres velgere og naive lederskap sent vil glemme.

Deres forsøk på ytterligere å politisere Statens Pensjons­fond Utland falt ikke bare på stengrunn. Forsøket på å begrense fondets handlefrihet og i Israel-sammen­heng nærmest svinebinde det, førte til det stikk motsatte:

Etikkrådet ble satt til side, og de nye retnings­linjene som kommer, vil legge opp til friere handel og mindre inngripen.

Altså det stikk motsatte av strengere regler, noe Document skrev allerede mandag, dagen før avgjørelsen kom. SV, Rødt og MDGs tvers igjennom ignorante forsøk på å politisere alle våre pensjons­utsikter, viste for all verden hvor lite disse partiene er verdt real­politisk.

Historisk

Finansminister Jens Stoltenberg var klinkende klar på dette fra Stortingets talerstol tirsdag, under debatten om saken i går, og i spørretimen i dag, da han svarte FrP-leder Sylvi Listhaug på spørsmål om hvorvidt gårsdagens vedtak vil bli stående, urørt.

For det var FrP som ga regjeringen flertall denne gangen, noe som er nær historisk i en så stor og viktig sak for absolutt alle nordmenn.

Farvel til venstresiden

Nå ser vi resultatene av valget tidligere i høst. Venstresiden er feid av banen, og vi har fått et nytt tyngdepunkt i norsk politikk der Arbeider­partiet like gjerne går sammen med Fremskritts­partiet (eventuelt Høyre) som til venstre for å sikre flertall. Derfor stilte Sylvi spørsmålet om hvorvidt vedtaket ville bli stående «uforandret», uten åpning for snik-parlamentering fra venstresiden. Svaret hun fikk, var et definitivt «JA».

Verd å merke seg er at tidligere regjerings­partner Sp stemte for regjeringens midler­tidige «benking» av etikkrådet.

Et tidsskille

Når SV, Rødt, MDG og Sp nå – i det minste på papiret – skal forhandle frem et stats­budsjett med regjeringen, er det ganske klart at utsiktene for å komme i havn er begrensede.

Jeg ville slett ikke bli overrasket om det til syvende og sist blir FrP som får budsjettet i havn og sikrer flertallet. Med andre ord: et tidsskille i norsk politikk.