Domenico Ghirlandaio (1448–1494), «Maria besøkelse» (hos Elisabeth), etter Lukas 1, 39f – Louvre, Paris.

²⁰ Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
²¹ Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
²² Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
²³ Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

Lukas 6, 20–23

I dag markerer protestantene allehelgensdag, vi gjør det alltid den første søndagen i november. Katolikkene markerer dagen 1. november.

Allehelgensdag er en av disse høytidene der vi får anledning til å stoppe opp og takke for dem som gikk foran oss, men også reflektere over livets store mysterium: Hva ønsker Gud med oss?

Opprinnelig handlet dagen om å minnes helgener og martyrer, men etter reformasjonen ønsket de protestantiske kirkene å fjerne oppmerksomheten på helgendyrkelse og lot dagen derfor bli en minnedag for alle døde troende, med vekt på håpet om oppstandelsen og fellesskapet mellom levende og døde i Kristus.

Men i dette lyset reiser et mørkere spørsmål seg, et spørsmål som blir stadig mer aktuelt:

Hvordan kan kirken forkynne livets hellighet på allehelgensdag, samtidig som den enten tier om, aksepterer eller forsvarer selvbestemt abort? Hvor blir det av kirkens forsvar av de aller svakeste blant oss?

Hvordan kan vi minnes og ære de døde som «hellige», når vi ikke samtidig verner de ufødte, som ennå ikke har fått leve utenfor mors liv?

I Bibelen blir mennesket alltid forstått som kjent og elsket av Gud før det ser dagens lys. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg», sier Herren til profeten Jeremia (Jer 1, 5).

Menneskelivets verdi er ikke avhengig av bevissthet, modenhet eller samfunnets anerkjennelse. Livet er hellig fordi det er kjent av Gud.

Det var denne forståelsen Ingrid Olina Hovland, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), tok den fulle konsekvensen av da hun ærlig uttalte i podkasten Brutalt:

«Et barn som er unnfanget i vanskelige situasjoner, har lik verdi som andre barn. Barnet bærer ikke skyld for det som er blitt gjort.»

På spørsmål om kvinner som blir gravide etter voldtekt, bør bære fram barnet, svarer hun:

«Jeg mener at man bør det. Rett og slett. Det er ikke med lett hjerte jeg sier det, men jeg tror det er det beste.»

Legg merke til at Ingrid Olina Hovland ikke fordømmer dem som velger å ta abort, men kun gir uttrykk for hva hun mener er rett. Fordømmelsen møter vi hos hennes motstandere.

I sin kjerne er allehelgensdag en feiring av livets hellighet: at Gud alene er livets skaper og Herre, og at mennesket – hvert eneste menneske – er båret av hans vilje og kjærlighet. Livet blir ikke hellig på grunn av våre anstrengelser, men fordi det er villet av Gud.

Så kan man si at et menneske som blir til ved vold, ikke er villet, men for det uskyldige barnet er dette likegyldig, og når vi som kristne tenner et lys på allehelgensdag, bekjenner vi at døden ikke får siste ord, for lyset vitner om livets seier. Men vårt vitnesbyrd er ikke troverdig hvis vi mener at andres behov teller mer enn livet selv. Hvis vi som kristne virkelig tror at livet er hellig, kan vi ikke vende blikket bort når mennesket i livets mest sårbare fase blir gjort rettsløst, og dets rett til å leve blir avhengig av hva andre ønsker.

Selv om kirken alltid må møte mennesker i nød med barmhjertighet, må den samtidig tale sannhet. Barmhjertighet uten sannhet blir sentimentalitet; sannhet uten barmhjertighet blir hardhet. Kristus forener begge – og kirken må våge det samme.

Når vi som kristne taler om «barmhjertighet» i møte med abort, men tier om livets hellighet, blir vårt budskap utydelig. Vi mister vårt profetiske språk og forvandler teologien til et ekko av samfunnets etikk – en etikk som er tøyelig som en gummistrikk, der de som opponerer, møter den totale fordømmelse og støtes ut i det ytterste mørke. Men der var aldri Jesus Kristus. Han forlot aldri sannheten, men beholdt samtidig barmhjertigheten, en balansegang som er unik for kristendommens Gud.

Mange kirker og kirkeledere har valgt en pastoral linje der retten til selvbestemmelse og vår frie vilje blir tolket som et uttrykk for Guds gave. I frykt for å oppfattes fordømmende betones menneskets frihet og vår mulighet og rett til å unngå fremtidige forpliktelser. Men dette er en misforstått teologi. Selv om vi har fri vilje, har vi ikke rett til å bestemme over liv og død til uskyldige menneskeliv. Som kristne har vi fått frihet til å velge det gode, ikke frihet til å ødelegge livet selv.

Allehelgensdag gir oss en anledning til å minne fellesskapet mellom de levende og de døde i Kristus. Men dagen kaller også til selvransakelse. Hvilke liv får del i vår hukommelse?

Kirken bekjenner troen på «de helliges samfunn» – et fellesskap som strekker seg fra unnfangelse til evighet. Men når vi aksepterer abort som en rettighet, reduserer vi dette fellesskapet. Vi sier i praksis at noen liv er verdt å minnes, mens andre uskyldige kan slettes.

Men Guds evige kjærlighet omfatter også dem som ble valgt bort.

God allehelgensdag!