Øystein Steiro Sr. 
Brannfolk jobber ved en leiegård som er blitt rammet i et russisk droneangrep i Kyiv den 26. oktober 2025. Foto:Dan Bashakov / AP / NTB.
Den negative utviklingen i sikkerhetsbildet i Europa har klare likhetstrekk med situasjonen i Europa før andre verdenskrig.
Det har lite for seg å sammenlikne Putin med Hitler, slik mange gjør hvis de har stor sympati for Ukraina og lite historiekunnskap. Men et Russland som er revansjistisk på grunn av USA og EUs raske ekspansjon mot øst inn i 13 tidligere Sovjet-republikker og østblokkland etter Sovjetunionens kollaps i 1991, har likhetstrekk med det revansjistiske Tyskland etter fredsoppgjøret i Versailles i 1919.
Tyskland ble dømt til å betale enorme summer i krigserstatning til Frankrike og de allierte etter første verdenskrig, og ble ydmyket og forsøkt holdt nede av vestmaktene. Den tyske opprustningen startet allerede under Weimar-republikken, og ble forsert da nazistene kom til makten i 1933.
Det er ikke ulikt USA og de europeiske NATO-landenes behandling av Russland etter Sovjetunionens kollaps, bortsett fra at Tyskland startet første verdenskrig i 1914 og ble straffet for det, mens Russlands utgangspunkt i 1991 var et helt annet.
Sovjetunionen skrinla kommunismen og ble til Russland, oppløste NATOs militære motpart Warszawapakten, sanerte store deler av atomvåpenarsenalet og ønsket en tilnærming til Vesten. De ønsket til og med å bli del av en felles europeisk sikkerhetsløsning.
James Baker, som var utenriksminister under George H.W. Bush, lovte i 1990 Gorbatsjov at NATO ikke skulle ekspandere one inch Eastward dersom Russland aksepterte en gjenforening av Tyskland. Og nylig avgraderte dokumenter viser at Clinton-administrasjonen lovet Jeltsin det samme i 1994 og 1995.
De amerikanske løftene var riktignok ikke traktatfestede, og dermed ikke juridisk bindende rent folkerettslig. Men de var muntlige og diplomatiske forsikringer som russerne stolte på. Da Clinton-administrasjonen likevel presset frem NATO-utvidelsen i 1999 med Polen, Tsjekkia og Ungarn, og alliansen siden ble ytterligere utvidet med til sammen 13 nye medlemsland i Øst-Europa, følte russerne seg naturlig nok lurt.
George F. Kennan (1904–2005), Russland-spesialist og sikkerhetspolitisk rådgiver for fire amerikanske presidenter, advarte også i klare ordelag, her oppsummert i et sitat fra et intervju i New York Times 2. mai 1998:
”I think it is the beginning of a new Cold War… I think the Russians will gradually react quite adversely and it will affect their policies. I think it is a tragic mistake. There was no reason for this whatsoever. No one was threatening anybody else. This expansion would make the Founding Fathers of this country turn over in their graves. We have signed up to protect a whole series of countries, even though we have neither the resources nor the intention to do so in any serious way.”
Det samme budskapet er kommunisert konsistent fra russisk side siden 1991, senest av Putin, her i hans tale til nasjonen 23. februar 2022, rett før den russiske invasjonen av Ukraina dagen etter:
“The North Atlantic Alliance continues to expand, despite all our protests and concerns. Despite all that, in December 2021, we made yet another attempt to reach agreement with the United States and its allies on the principles of European security and NATO’s non-expansion. Our efforts were in vain… For the United States and its allies, it is a policy of containing Russia, with obvious geopolitical dividends. For our country, it is a matter of life and death, a matter of our historical future as a nation.”
Å avvise det Russland har ansett som legitime sikkerhetsbehov og utvide NATO så raskt mot øst, var – som Kennan og en rekke andre ledende amerikanske diplomater og sikkerhetspolitiske eksperter har påpekt – en strategisk blunder av dimensjoner av USA, NATO og EU.
NATOs bombing av Serbia i 1999 og den USA-ledede og NATO-støttede invasjonen i Irak i 2003, begge uten FN-mandat, styrket forståelig nok russernes mistro til USA, NATO, folkeretten og den såkalt regelbaserte verdensorden ytterligere.
Det var nok en strategisk blunder som eksponerte Vestens dobbeltmoral og lemfeldige forhold til folkeretten. På den måten banet vi selv veien for russernes folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022.
Glem heller ikke Majdan-kuppet i 2014, som veltet den pro-russiske regjeringen til president Viktor Janukovitsj, som var blitt valgt fire år tidligere av den russisktalende befolkningen i Øst-Ukraina.
Det er ikke tvil om at amerikanerne hadde en betydelig finger med i spillet for å få til et regimeskifte, jf. blant annet uttalelsen fra statssekretær Victoria Nuland i det amerikanske utenriksdepartementet den 13. desember 2013:
“We (the State Department) have invested over $ 5 billion to assist Ukraine in these and other goals that will ensure a secure and prosperous and democratic Ukraine.”
Det må være legitimt å spørre om det å bidra aktivt til å undergrave et sittende regime for å fasilitere et regimeskifte, er å betrakte som bona fide i henhold til folkeretten og det liberale vestlige mantraet om en regelbasert liberal verdensorden.
Den tredje strategiske blunderen de europeiske NATO-landene har gjort seg skyldig i, er å bidra til å fremprovosere en situasjon som for alle praktiske formål innebærer at vi er i krig med Russland, og samtidig ha gjennomført en massiv, ensidig nedrustning.
Det har ført til en sikkerhetspolitisk spagat av dimensjoner for de europeiske NATO-landene.
Nedrustningen etter den kalde krigens slutt i 1991 likner veldig mye på vestmaktenes nedrustning etter første verdenskrig, til tross for at Tyskland, i strid med Versailles-traktaten, etter hvert rustet massivt opp.
Det skapte et sikkerhetspolitisk vakuum som Tyskland utnyttet da de gikk inn i Polen i 1939, på samme måte som russerne utnyttet nedrustningen i de vesteuropeiske NATO-landene da de gikk inn i Ukraina i 2022.
Som Kennan poengterte allerede på 1990-tallet, har USA verken «ressursene eller intensjonen» til å forsvare de nye NATO-landene. Vesten er nå fullstendig på hælene. De klarer ikke å hive russerne ut av Ukraina. Og som følge av den vestlige våpenstøtten, klarer ikke russerne å ta hele Ukraina. Det er blitt en stillingskrig.
Russerne venter nå bare på at amerikanerne skal gå lei. For når amerikanerne går lei, reiser de bare hjem igjen, slik de nylig gjorde i Afghanistan, og slik de har gjort i alle krigene i Midtøsten de siste 20 årene. Det vet russerne. Og Trump har ikke den største tålmodigheten verken med Zelenskyj eller de vesteuropeiske NATO-landene.
Våre politiske ledere har – nå som i mellomkrigstiden – vist seg å være svake, lite forutseende og utrolig arrogante. De er har ført diplomati med lite gehør for geopolitikk og Russlands legitime sikkerhetsinteresser. Mange vil mene at russerne er provosert unødvendig. Samtidig har de latt eget forsvar forfalle og har i realiteten lite å stille opp med bak all krigsretorikken.
Krigen er tilbake i Europa. Den eskalerer stadig. Nå, som i 1940, kan den utvikle seg til å bli en verdenskrig. Nå, som i 1940, kunne den vært unngått. Til forskjell fra situasjonen i 1940 har partene i dag atomvåpen som de kan bli fristet eller presset til å ta i bruk.
Alternativet, som selvsagt er langt å foretrekke, er en forhandlet løsning, jo før jo heller. Like selvsagt som i 1945 vil ikke en slik løsning bli på den tapende parts premisser. Den vil reflektere situasjonen på slagmarken og bli på Russlands premisser.
Og i likhet med i 1945, da Tyskland ble delt i et Øst-Tyskland underlagt Sovjetunionen og et Vest-Tyskland i den vestlige innflytelsessfæren, vil Ukraina bli delt. Krim-halvøya og fylkene Donetsk og Luhansk, som grenser mot Russland og har en russisktalende flertallsbefolkning, vil bli annektert av Russland.
Hva vil i så fall partene sitte igjen med?
Ukraina vil ha tapt 13,28 % av landarealet til Russland. De fleste uavhengige kilder anslår de militære dødsfallene til å være 300.000–600.000, flest på russisk side. De sivile tapene anslås av FN til drøyt 10.000. De materielle ødeleggelsene er enorme.
Ukraina vil antakelig bli medlem i EU, men ikke i NATO. NATO har imidlertid styrket sin kollektive forsvarsevne som følge av utvidelsen med Finland og Sverige.
Av samme grunn er Russlands geopolitisk stilling i Europa svekket. Avstanden mellom Helsinki og Moskva (893 km) er kun 37 km lengre enn avstanden mellom Kyiv og Moskva (756 km).
Russlands stilling internasjonalt er imidlertid styrket. Kina, BRICS-landene og flere av de alliansefrie landene i det globale sør har lite til overs for USAs hegemoni og de gamle kolonimaktene i Europa.
Europas stilling er sterkt svekket sikkerhetspolitisk så vel som handelspolitisk og økonomisk.
Sikkerhetspolitisk, som en følge av at Russland har orientert seg mot totalitære regimer som Kina, Iran og Nord-Korea, samt at usikkerheten knyttet til de amerikanske sikkerhetsgarantiene er blitt eksponert til fulle.
Økonomisk, som en følge av en selvpåført innvandringskrise som truer velferdsstaten, en selvpåført energikrise som svekker konkurranseevnen, og en globaliseringspolitikk som har overført en stor del av industribasen til Kina og andre lavkostland.
Fra Unite the Kingdom-marsjen i London den 13. september 2025. Stillbilde: X.
Politisk er befolkningen i de vestlige landene nå sterkt splittet, som en følge av tiår med feilslått globaliseringspolitikk samt de store omfordelingseffektene det har medført.
Kostnadene knyttet til masseinnvandringen fra MENA-landene, Afrika og Asia, kostnadene knyttet til energikrisen og globaliseringspolitikken samt kostnadene i forbindelse med krigen i Ukraina, er det noen som må betale for.
Det må arbeiderklassen, store deler av middelklassen og de som ikke jobber i skjermet sektor i det offentlige, i form av høyere skatter, svekkede velferdsytelser, stadig økende innvandrerkriminalitet, tapte jobber og et mer usikkert arbeidsmarked.
Det ser ikke lyst ut for et Europa i politisk og økonomisk forfall. Det er en krise som Europa i stor grad selv er skyld i. Det er bare å stålsette seg for hva fremtiden måtte bringe.
Håpet ligger i den sterkt voksende folkelige protesten, som har spredd seg både i USA og i Europa, mot de etablerte elitenes globaliseringspolitikk og de uendelige krigene. De etablerte politiske elitene står for fall i land etter land.
I USA har det allerede ført til store endringer etter at Trump kom til makten. Det samme er i ferd med å skje i Europa, om enn noe forsinket. Først i de gamle kolonilandene med de største innvandrerbefolkningene: Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia. Og antakelig sist i Norge.
Det er bare å lese meningsmålingene. Det er håp. Men det må bli enda verre før det kan bli bedre. Og det blir verre.
Vi er nå kommet til det stadiet hvor innvandrergjenger raner, voldtar og knivstikker etnisk norske gutter og jenter, og hvor kriminell innvandrerungdom kaster granater i Oslos gater – for deretter å bli belønnet med pizza og flere ungdomsklubber, i stedet for å bli buret inne eller sendt tilbake dit de kom fra, sammen med sine foreldre!
Det er bare å stålsette seg.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
