Bartolomé Esteban Murillo (1617-1682), «Den bortkomne sønn vender hjem». National Gallery of Art, Washington D.C.

¹¹ Jesus sa: «En mann hadde to sønner. ¹² Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. ¹³ Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. ¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. ¹⁵ Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. ¹⁶ Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

¹⁷ Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! ¹⁸ Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. ¹⁹ Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ ²⁰ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. ²¹ Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ ²² Men faren sa til slavene sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. ²³ Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. ²⁴ For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

²⁵ Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. ²⁶ Han ropte på en av slaveguttene og spurte hva som var på ferde. ²⁷ ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ ²⁸ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. ²⁹ Men han svarte faren: ‘Her har jeg slavet for deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. ³⁰ Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ ³¹ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. ³² Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Lukas 15, 11–32

I diskusjoner knyttet til religioner og deres evne til å skape gode samfunn, er det få ting som provoserer mer enn påstanden om at kristendommen scorer høyest. Selv kristne er blitt så beskjedne at de knapt tør å si at kristendommens Gud tilbyr oss noe annet enn ateismen eller andre religioner. Men interessant nok: Hvis du hører nøye etter, er det ingen som berører temaet Gud og hva troen på Gud innebærer, eller hva det betyr å tro på andre guder enn treenighetens Gud.

Jesus sier flere ganger i Johannes-evangeliet at vi som kristne skal kjenne Gud. Johannes legger sterk vekt på ideen om å kjenne Gud som noe personlig og relasjonelt, gjennom å kjenne Jesus, som i kapittel 14, 7–11.

Det er bots- og bønnedag, og det er få tekster som gir et bedre bilde enn hvem Gud er enn dagens tekst om den bortkomne sønn. Denne lignelsen er den lengste av alle lignelsene Jesus fortalte og er også en av de mest kjente. Men skal du forstå hvor radikal teksten er, må du også ha kontroll på konteksten og kulturen i antikken.

I Jesu tid var familien patriarkalsk, og faren hadde en svært høy status. Han var familiens overhode, økonomisk forsørger og moralsk autoritet. I romersk kultur var far, som pater familias, familiens absolutte overhode på alle områder.

Å be om arven mens faren fortsatt levde var i praksis å si:

«Jeg ønsker at du var død. Jeg vil ha det som er mitt, uten å ha deg i livet mitt.»

Det var en dypt respektløs og frastøtende handling. Det den yngste sønnen gjorde, var å bryte alle sosiale og religiøse normer. I en kultur som den jødiske innebar dette at sønnen offentlig brøt båndet til sin far og familie.

Den yngste sønnen ser i realiteten faren primært som en ressurs, ikke som en relasjon.

Han ønsker arven — materielle goder — ikke fellesskapet.

Når han «drar til et land langt borte» (v.13), symboliserer det ikke bare fysisk avstand, men åndelig og relasjonell avstand. Han vil leve uavhengig av farens autoritet, regler og nærvær.

Det er også verdt å merke seg at sønnen ikke tror det er mulig å gjenopprette relasjonen til sin far når han i sin elendighet innser sin egen situasjon, for han planlegger å si:

«Jeg har syndet mot himmelen og mot deg… gjør meg til en av dine leiefolk.»

Han forventer ikke å bli sønn igjen — bare en tjener. Han tenker altså ut fra den konteksten som folket levde i på Jesu tid.

Men da introduserer Jesus faren, en far som i dette tilfelle er Gud.

Og Gud bryter med all sosial forventning.

Han løper sønnen i møte — noe en verdig, eldre mann aldri ville gjøre. Han omfavner og kysser sønnen, før sønnen rekker å fremføre sin ferdigøvde unnskyldning.

Faren har nemlig inderlig medfølelse med sin sønn.

Flere mener at faren løp for å redde sønnen fra å bli steinet.

Det er et kraftfullt bilde på Guds ubetingede kjærlighet og nåde. Jesus bruker denne faren som et bilde på Gud som ikke reagerer med sinne eller krav, men med nærmest provoserende medfølelse og tilgivelse da han sier:

For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen

Det er også tydelig at Jesus bruker historien om forholdet mellom Esau og Jakob som en bakgrunn for lignelsen, og det må ha vært en sterk opplevelse for fariseerne. Fariseerne, som jo kjente patriarkfortellingene ut og inn, ville forstå at Jesus peker på Esau som forbilde på Guds holdning — noe som åpenbart er sjokkerende for dem, siden Esau tradisjonelt ble sett som den mindre åndelige broren.

Men igjen: Jesus gjenforteller Israels egen historie om brorskap, svik og tilgivelse, men snur om på rollene. Den som «står utenfor» (Esau, syndere, tollere) viser seg å ha et hjerte slik Gud ønsker, mens de som «står innenfor» (Jakob, fariseerne, den eldste sønnen) må lære hva sann nåde er.

I lys av resten av Lukas-evangeliet (kapittel 15 spesielt) er dette derfor også en kritikk av fariseerne, som reagerer som den eldste sønnen — de mener at syndere ikke fortjener Guds godhet. Jesus viser at Guds kjærlighet går forut for menneskets omvendelse. Legg nemlig merke til at Jesus sier at faren fikk se ham da han ennå var langt borte. Faren må altså ha stått og sett etter ham, og ventet ikke på at sønnen hadde fullført sin planlagte bønn før han inviterte til fest og gjenopprettet sønnens posisjon.

Dette er vår Gud, en Gud Jesus introduserer som vår far, en far som lengter etter sine barn, ikke for å dømme dem, men for å gi dem alt han har, en far han ønsker vi skal lære å kjenne.

Troen på Gud gir oss derfor ikke gode verdier, men en sannhet om Gud og oss selv, en sannhet som legger grunnlaget for en unik medmenneskelighet. Som Gud elsker og tilgir oss, er vi nemlig kalt til både å elske Gud og til å elske og tilgi hverandre.

Det finnes ikke et større budskap enn dette.

God søndag!