¹ og Jesus gikk ut til Oljeberget. ² Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. ³ Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram ⁴ og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. ⁵ I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» ⁶ Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. ⁷ Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» ⁸ Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. ⁹ Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. ¹⁰ Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Johannes 8, 1–11

Denne teksten er hva vi kaller dagens fortellingstekst.

Den står ikke i de eldste manuskriptene, men kirkefedrene avgjorde at historien burde være en del av evangeliet etter Johannes. Det er mange ulike forklaringer på hvorfor, men jeg tenker vi bør ha såpass respekt for de som avgjorde dette, at vi tror på dem når de mener at den hører hjemme her. Kravene til tekstene for å bli en del av Bibelen var nemlig svært strenge. Historien om Jesu møte med kvinnen som skulle steines er uansett en av de tekstene som har evne til å skape noe nytt, forandre sjelen hos dem som leser den.

Vi er vitne et av mange møter der Jesus kommer med en ny standard, en ny måte å se mennesker på, og som vanlig opptrer Jesus nærmest provoserende god på sine tilhørere. I andre sammenhenger, som da han fortalte lignelsen om den bortkomne sønn, forstod lytterne godt at faren i lignelsen representerte Gud, og at Gud var så full av godhet at han tålte selv den ultimate krenkelsen. Det viktigste var å få sønnen trygt hjem.

Kvinner som lever i hor eller sønner som krenker sin far, alle er de ønsket tilbake av Gud. Og som sin far lot også Jesus seg krenke da han ga sitt liv for oss.

Det var flere årsaker til at kvinnen som var tatt i hor, måtte steines, men legg merke til at Jesus ikke svarte direkte på spørsmålet fra fariseerne som gjerne ville sette ham fast. Han bøyde seg ned og skrev på bakken, og sa til dem:

«Den som er uten synd blant dere, kan kaste den første steinen.»

Poenget her er ikke at Jesus bagatelliserer synden, men at han flytter oppmerksomheten fra straff til barmhjertighet og personlig omvendelse.

Han anerkjenner at kvinnen har syndet, men gir henne en ny sjanse til å leve rett – av den grunn at den fordømmelsen folkemengden ga uttrykk i realiteten også rammet dem selv. Ingen av dem var uten synd.

Denne historien viser et revolusjonerende skifte for jødenes virkelighetsforståelse, de gikk fra lov til nåde.

Jesus viser oss at tilgivelse og forvandling blir mulig gjennom Guds kjærlighet og nåde. Jesus bryter derfor ikke loven – han oppfyller den ved å vise dens egentlige hensikt: å føre mennesker til rettferdighet, ikke død. Dette er da også et krav Jesus stiller til sine etterkommere: Slik han møtte mennesker tatt i synd, slik skal også vi møte våre medmennesker.

Og for en sprengkraft det var i dette budskapet! Skal vi snakke om kulturelle undre, er det ingen som kan måle seg med kristendommens betydning, ikke bare for kvinner, men for mennesket som sådan. En forståelse av menneskeverdet krever en åndelig åpenbaring, og den fikk vi ved Jesus Kristus. Men dagens mennesker liker ikke at vi peker på kristendommens betydning. Vi blir opplært til å tro at vår sivilisasjon ble født i opplysningstiden, der ateismen ble vår redning og kristendommen var noe vi måtte befris fra.

Men da glemmer vi et avgjørende poeng, nemlig at et farvel med kristendommen også er et farvel med Jesu møte med kvinnen som ble tatt i hor og hans budskap om nåde og frelse. Vi mister menneskeverdet og kastes forsvarsløse i fanget til kulturer som ikke kjenner noen begrensning på sitt hat overfor treenighetens Gud. Et hat som har klart å skape kulturer der medlemmene aksepterer – ja, nærmest krever – at fedre, onkler eller brødre tar livet av en kvinne dersom hun har krenket deres ære med sin oppførsel. Det er ufattelige krefter som har vært i sving når slike krav blir til internaliserte normer, men vi forstår ikke hva som skjer med oss, i raskt tempo forandres vi til et folk som foretrekker hatet fremfor kjærligheten. Men alt vi ser, er oss selv som perfekte, så perfekte at vi har rett til, i overført betydning, å steine de vi griper i synd.

Mener du at det finnes kulturer som er verre enn vår egen, eller våger du å si at du vil forsvare retten til å bo i et land der du kan være trygg, også for jøder? Forsvarer du barnet i mors liv eller barnets rett til en mor og en far? Mener du at det grønne skiftet er unødvendig – ja, kanskje farlig – eller at statens rett til å tvangsvaksinere befolkningen er et overgrep? Listen over moderne dødssynder er lang, dette er bare et utvalg.

Og hvis noen skulle gripe til våpen og virkelig gjøre slutt på dagens syndere, forstår vi dem.

For i egne øyne er vi perfekte og trenger ikke Guds nåde.