Helseministeren har gjentatte ganger uttalt at regjeringen vil satse på helsesektoren og sikre bedre vilkår for sykepleiere.

Samtidig opplever operasjonssykepleier Aina Jøranli (58) ved Bærum sykehus virkeligheten: en tredobling av parkeringsavgiften, som i praksis gir henne et lønnskutt for å komme seg på jobb, skriver Budstikka.

Et slag i ansiktet

For Aina Jøranli og hennes kolleger i Vestre Viken er de politiske festtalene om å verdsette helsepersonell lite verdt. Fra 1. januar vil avgiften for å parkere på jobb øke fra 170 kroner til 590 kroner måneden. For en sykepleier som er avhengig av bil på grunn av turnusarbeid og et dårlig kollektivtilbud, er dette en direkte økonomisk belastning.

– Jeg roper vanligvis ikke høyt, men nok er nok. Jeg reagerer veldig på at vi får ekstra økonomiske hindringer på toppen av den jobben vi gjør, sier Jøranli.

Hun beskriver de nye rammevilkårene som en straff for å utføre en samfunnskritisk jobb.

Politisk retorikk mot virkelighet

Kontrasten er slående til de politiske løftene. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) uttalte senest i august at «vi må gjøre alt vi kan for å beholde og rekruttere flere dyktige sykepleiere», og lovet å se på tiltak som bedrer deres arbeidshverdag.

For Jøranli, som ofte er ferdig på vakt klokken 22.15, er ikke kollektivtransport et reelt alternativ. Den økte parkeringsavgiften er derfor ikke et valg, men en tvungen utgift. Hun påpeker at den korte hviletiden mellom vaktene, som forverres av en lang reisevei, øker risikoen for sykefravær i et yrke der man redder liv.

Et byråkratisk påfunn

Ledelsen i Vestre Viken helseforetak forklarer prishoppet med at avgiftene skal «harmoniseres» på tvers av sykehusene i regionen. For de ansatte fremstår dette som et rent byråkratisk påfunn som ikke tar hensyn til den enkeltes arbeidshverdag.

Jøranli trives i jobben, men innrømmer at de nye vilkårene gjør det fristende å se seg om etter arbeid i Oslo, hvor pendlerreisen er enklere.

Hennes budskap til ledelsen er klart: I stedet for å innføre nye økonomiske byrder, bør man se på løsninger som viser at man verdsetter de ansatte.

Saken er blitt et symbol på den voksende kløften mellom politiske løfter om å satse på helse, og den faktiske hverdagen for dem som jobber i frontlinjen.