Det er et årlig ritual: Verdens ledere samles i FNs høyborg i New York for å utveksle diplomatiske floskler og bekrefte sin tilslutning til den globale orden.

Men da Donald Trump inntok talerstolen denne uken, ble ritualet brutt. I stedet for den forventede, polerte talen, leverte han en direkte og usminket analyse av verdens tilstand. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Fra representanter for det norske etablissementet, som FN-sambandets Catharina Bu, ble talen stemplet som «absurd».

I realiteten var den en sjelden dose sannhet i en forsamling som har mistet kontakten med virkeligheten.

Når sannheten blir «absurd»

Catharina Bu beskriver det som «smått absurd» å høre Trump snakke mens hun selv var på et møte om FNs bærekraftsmål. Nettopp her ligger kjernen i problemet. For den globale eliten er FNs byråkratiske prosjekter selve definisjonen på fremgang. For Trump, og for millioner av velgere i vestlige land, er de et symbol på en mislykket politikk som har gitt oss ukontrollert innvandring, skyhøye energipriser og en svekkelse av nasjonalstaten.

Trump sa det rett ut: Europas mislykkede eksperiment med åpne grenser er i ferd med å ødelegge kontinentet. Han kalte klimahysteriet for et bedrag som påfører vanlige folk enorme kostnader. Han anklaget FN for å finansiere migrasjonsstrømmer som undergraver vestlige grenser.

Er dette virkelig «absurd»? Eller er det en presis beskrivelse av konsekvensene av den politikken FN-systemet og deres norske støttespillere har forfektet i tiår?

Kritikken fra Bu er ikke en reaksjon på usannheter; den er et forsvar for en ideologi som ikke tåler å bli konfrontert med sine egne resultater.

En bevisst strategi, ikke kaos

Også fra systemkritiske hold, som Helge Lurås, blir Trump nå anklaget for å ha «mistet grepet» og for å drive en kaotisk utenrikspolitikk. Kritikken bommer totalt på målet. Trumps metode er ikke kaos, den er en bevisst dekonstruksjon av et utenrikspolitisk etablissement som har feilet.

iNyheter-redaktør Helge Lurås bommer totalt med sin kritikk av den amerikanske presidenten, Donald Trump.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Hans uforutsigbarhet er et verktøy for å bryte opp fastlåste og ufordelaktige avtaler.

Lurås bør muligens se seg selv i speilet før han kritiserer andre for å skifte mening. Han har ved flere anledninger gått fra å støtte Trump fullt ut til å kritisere ham, for så å støtte ham igjen, og nå er vi atter tilbake til kritikkens tid. En slik vingling kalles ikke strategisk analyse, det kalles å snu kappen etter vinden.

Da Trump krevde at europeiske NATO-land skulle betale for sitt eget forsvar, ble det kalt en svekkelse av alliansen. Resultatet var at de endelig begynte å øke sine budsjetter. Da han konfronterte Kina med urettferdig handelspraksis, ble han anklaget for å starte en handelskrig. Men han var den første som tok tak i et problem alle visste eksisterte.

Hans nye, harde linje overfor Europa om å stanse all import av russisk energi før USA innfører nye sanksjoner, er ikke vingling. Det er en klar beskjed. Europa må ta ansvaret for sin egen sikkerhet og slutte å finansiere fienden.

At de ikke er villige til å ta smerten ved dette, er ikke Trumps feil.

Trump har rett i det vesentlige. Hans metode er kanskje uortodoks for diplomater med stenansikter i FN-salen, men hans diagnose av Vestens problemer – fra innvandring til klimapolitikk og byrden av internasjonale forpliktelser – treffer en nerve hos vanlige folk. At den norske og internasjonale eliten reagerer med vantro og avsky, er ikke et bevis på at Trump tar feil.

Det er det sterkeste beviset på at han har rett.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.