Den såkalte venstresiden vant valget på stemmer fra innvandrere, Hamas-tilhengere og på Jens Stoltenbergs comeback – en bisarr blanding av årsaker, for ikke å si grotesk.

Hamas-effekten er klar, selv om renegatene fra Rødt og SV til alt hell – og en smule sunn folkefornuft – gjorde et svakere valg enn forventet. Men de har også med seg de hjernevaskede klimareligiøse, som selvsagt også går Beelsebuls ærend i Midtøsten (et bibelsk ord for satan/onde krefter). Så med denne regjeringen er Israels sak tapt. Den stolte nasjonen må hente hjelp der den kan få det, og i dag er det bare i USA.

Jens vant tilbake kjernevelgerne

Når det gjelder innvandrere, så er det bare å se på stemmetallene i kommuner og i valgkretser der det bor mange av dem, f. eks. de såkalte pakistaner-bydelene i Oslo: Groruddalen, Søndre Nordstrand, Alna og Furuset.

Ap fikk godt over 30 prosent i disse bydelene, og dessuten sikker 30+ score i mange av sine gamle bastioner, som for eksempel i Skien og industriområder av lignende, stor norsk størrelse. Dette kan partiet ene og alene takke Jens Stoltenberg for og hans comeback som finansminister i regjeringen.

Sp og Frp

Så blir spørsmålet – uunngåelig: Hva nå da, Jens? Og hva gjør du med Trond Giske og hans fløy i partiet, – nå midlertid alliert med Sp’s stortingsgruppe på ni representanter, som alle kommer til å gå imot regjeringen i noe nær samtlige EU-saker og direktiver som nærmer seg behandling i Stortinget.

Her har regjeringen faktisk fått en høyst utilsiktet opposisjon, som den er nødt til å takle. Mange Frp-representanter vil også befinne seg her, nettopp i EU-saker og andre spørsmål som bringer skitt inn i regjeringsmaskineriet, som «det grønne skiftet» og derunder klimaspørsmålet, satt opp mot bondenæringens behov og norsk industri og demografi generelt.

Og OBS: ikke å forglemme innvandringsspørsmålet. Her ligger det mange tuer skjult, som kan velte store lass.

Slipp Nei-siden til

Nå har Trond Giske opp til tre ganger tidligere deltatt som statsråd i Ap-regjeringer, vel å merke under Jens Stoltenbergs vinger. Jeg vet ikke om de to har så mye usnakket, det er slett ikke sikkert at de har snakket sammen på en stund. Stoltenberg fra NATOs hovedkvarter og Giske som midlertidig utsparket Ap politiker, student og lokallagsleder. Og de står hverandre slett ikke nær politisk.

Men nå er det på tide å ta opp samarbeidet igjen, selv om man er uenige i enkelte saker. Under Støre ble man kort og godt utfrosset. Denne udemokratiske og dønn feige praksisen bør Stoltenberg i alle fall bidra til å løse opp i og fjerne.

Støre tapte valget

Det er klinkende klart for alle at Jonas Gahr Støre absolutt ikke vant dette valget, og helst bidro til å holde 30-tallet utenfor rekkevidde.

Med Stoltenberg i førersetet hadde dette gått mot åndssnobben Jaglands uoppnåelige 36,9 – et jubelresultat han nesten fikk, men i stedet gikk av i snurt protest mot det norske folk, som slett ikke likte hans «norske hus». Bevare meg vel, for tider.

Men Støre med Gahr som mellomnavn styrer ennå, og vil nok gjøre det en liten stund til.

Kravet om Stoltenberg kommer

Men om jeg ikke tar mye feil, er det mange i partiet som ønsker seg Jens Stoltenberg tilbake, og med ham noe av det tilløpet til takhøyde partiet tross alt opererte med så lenge Nei til EU-fløyen hadde en tåspiss i døren til Aps maktapparat.

Denne døren har folk som Støre, Barth Eide og Hadia Tajik for lengst sørget for å stenge, og i årene etter utestengningen med obligatorisk pariakaste-stempel for hundretusener av gamle Ap-folk, har Nei til EU folket i praksis levd et liv mer eller mindre uten representasjon på Stortinget, annet enn Rødt og et regjerings-feigt Sp. Kort sagt: uhørt og anti-demokratisk.

Støre lever på tilmålt tid

Jeg skal ikke spå noe som helst, og Stoltenberg selv har insinuert at et comeback i ledelsen i Ap er uaktuelt. Men der – i ledelsen – er han jo for alle praktiske formål allerede. Og han har tidligere vist seg å være relativt lett å overtale, både i NATO-sammenheng og i Ap, bare jobben er fet nok.

Jeg ser ikke bort fra at Støre lever på tilmålt tid og at Stoltenberg er eneste alternativ som partileder (selv om noen med nedsatt vurderingsevne har nevnt Tonje Brenna, som ikke en gang kan regne enkel aritmetikk).

Snart tar EU alt

For oss som ikke er opptatt av Ap’s ve og vel, men bare av Norge, så ville det vært fint å renske luften og få tilbake den reelle Nei-siden, for mer effektivt å gå til angrep på «grønt skifte» og tilliggende svindel og EU, selvsagt – dårlig EØS-avtale og elendig energipolitikk.

Nå står vannet vårt for tur, det rene, det er det neste EU vil ha, og så sette kloa i Oljefondet, da selvsagt. Alt dette vil EUs sentralmakt oppnå, så lenge Støre og Barth Eide rider videre inn i det for nordmenn flest politisk kriminelle EU-samarbeidet, der Norge betaler mest av alle for ikke å være medlem, for samtidig å være unionens mest lojale støttespiller ved aktivt å motarbeide nordmenn flest, da 70 prosent av stemmeberettigede borgere sier blankt Nei til EU.

Egentlig ikke til å tro, dette siste, men alle vet at det er sant. Det tragiske misforholdet har langt på vei ødelagt Norge som demokrati, og vil garantert gjøre akkurat det om den fordekte politisk kriminelle aktiviteten bak velgernes rygg får fortsette.

Rens luften

Derfor – bedre å rense luften og utvide takhøyden, og det gjør man muligens med Stoltenberg ved roret og en Trond Giske og hans fløy inne i varmen, om bare så vidt.

I alle fall; det skal bli tøft for regjeringen i alle typer EU-saker og pålegg som kommer fra Brussel i månedene og årene fremover, hvis regjeringen overlever så lenge, da. Det gjør den trolig, takket være dens søsterparti, liksom-opposisjonen Høyre.

For det er de to partiene som ligner mest på hverandre i norsk politikk. Det vet snart alle.