Erling Marthinsen 
Europas truende demografiske krise og den uroen som følger med den, utspiller seg i en by øst i Tyskland.
Katja Hoyer er født i byen Guben, som ligger på grensen mellom Tyskland og Polen, i det som tidligere var Øst-Tyskland. Et besøk hjem etter mange år viser henne den demografiske krisen i praksis. Nå bor Hoyer i Storbritannia og skriver for The Telegraph.
Da Hoyer ble født i Guben i 1985, hadde byen 35.000 innbyggere. Nå bor det bare 16.000 mennesker der. En kombinasjon av lave fødselstall og unge mennesker som flytter ut har dramatiske konsekvenser.
De unge som flyttet vestover tok med seg utdanningen, arbeidet og fremtidige familier. Et flertall av de som flytter ut er unge kvinner, som dermed vil føde eventuelle barn andre steder. Hoyer var selv en av disse kvinnene som forlot Guben etter å ha fullført sin utdannelse for å lete etter en bedre fremtid.
Dette er en trend som man kan se i mesteparten av Sentral- og Øst-Europa.
Siden Berlinmurens fall har Latvia mistet 27 prosent av befolkningen, Litauen 22,5 prosent, Bulgaria 21 prosent og det tidligere Øst-Tyskland nesten en fjerdedel av befolkningen.
Enkelte git Alternative für Deutschland skylden, og mener frykten for såkalt ytre høyre får folk til å flytte. Men dét virker som ren fantasi.
40 prosent av innbyggerne i Guben stemte på Alternative für Deutschland (AfD) ved sist valg. Så selv om det er enkelte som foreslår å løse de demografiske problemene ved å slippe inn innvandrere, så er mange skeptiske.
Ungdomspolitiker i Tyskland virker å mene at AfD bør angripes med våpen
Tidligere var Guben en industriby, med en stor kjemisk fabrikk som ga jobber til mange. Byen har blitt mye renere og vakrere nå som smog og forurensing forsvant da fabrikken ble stengt på 90-tallet, men under overflaten ser man tydelige tegn på forfall.
Blant annet er de fleste leilighetene som ble bygd for arbeidere og deres familier i forfall, og råtner bort mens de står tomme.
Butikker er stengt, og byen bestemte til slutt å rive de tomme bygningene. Resultatet er en øde og forlatt atmosfære.
Sosiale nettverk har brutt sammen. Eldre mennesker får ikke se barnebarna sine vokse opp. Når noen pensjonerer seg, er det ofte ingen som kan ta over en institusjon eller en tradisjon.
Hoyer møter Sebastian Wehland, som driver byens siste bierstube. Han jobber også som lokfører, og kan derfor ikke holde åpent hver dag.
Wehland flyttet hjem til Guben fra vest med familie og barn. Nå prøver han desperat å holde møtestedet i live som en landsbyinstitusjon.
Hvis den også stenger, vil det ikke være noen bierstube i mils omkrets.
Innvandring er løsningen
Tyske politikerne sier at det åpenbare svaret er innvandring, og at de ikke forstår hvorfor en region med behov for unge mennesker skulle stemme så massivt på partiet AfD, som ønsker mindre innvandring fra Midtøsten og Afrika..
Lokalbefolkningen har ingen problemer med at det kommer arbeidsinnvandrere fra naboland som Polen.
Selv om de fleste innbyggerne ikke ser ut til å ha noe imot målrettet arbeidsinnvandring, anser de fleste ikke masseinnvandring som en løsning på den demografiske krisen. Tvert imot er de bekymret for at det vil fremskynde erosjonen av deres kultur og språk, og at dette ikke blir tatt på alvor av politikere og media.
Polakker er dog ikke så lett å lokke lenger. Polen opplever en kraftig økonomisk vekst, og lønningene nærmer seg tysk nivå. Dessuten er kostnadene lavere og kriminaliteten forsvinnende liten sammenlignet med Tyskland.
Også Norge de siste årene opplever vi nå at flere polakker flytter ut av landet enn inn, av lignende grunner. Vest-Europa er ikke lenger attraktivt for polakker. I stedet flytter mengder av tyskere til f.eks. Ungarn, til lavere kostnader og langt bedre trygghet, særlig for barn og kvinner.
Mange blir forundret over hvorfor vakre og restaurerte områder i Øst-Tyskland, Polen, Ungarn og store deler av Sentral- og Øst-Europa, som har relativt lave innvandringstall, har vendt seg mot populisme, skriver Hoyer.
Vel, det kan vel hende de ikke ønsker at sønnene skal bli utsatt for fornedringsran og døtrene utsatt for seksuelle overgrep. De ønsker kanskje å beholde trygge gater? Hvorfor kalles slike ønsker på en nedsettende måte som «populisme» eller «ytre høyre?»
For min del er det fortsatt en ren glede å se hele familier av jøder, fra barnebarn til besteforeldre, uten frykt spasere rundt på gatene sentralt i Budapest i fullt antrekk hver fredag, for å innlede sabbaten. Dette hadde vært utenkelig i «vår by» Oslo.
Hoyer avslutter:
En viktig brikke i puslespillet er befolkningsnedgang. Hvis politikerne ønsker å vinne tilbake slike regioner, må de begynne å diskutere demografi på en måte som går utover å insistere på innvandring som eneste løsning.
Hvis de ikke gjør det, overlater de populistiske aktører det politiske monopolet på eksistensielle frykter.
Mange europeere, og i særdeleshet de som bor i det som tidligere var Øst-Tyskland, lar seg ikke skremme lenger. De vil ha Tyskland tilbake, de savner tysk kultur, trygghet på gatene, trygge barn, og en økonomi som nok en gang kan oppleve vekst.
Hvis dette er ytre høyre og populisme, så er det mange europeere som melder seg inn i klubben, uten skam.
Katja Hoyer, som skriver for The Telegraph og bor i et Storbritannia i fritt fall, burde kanskje forstå bedre.
