Regjeringen har i lang tid utnyttet FN som våpen mot Israel og det jødiske folk.

Da FN etter den israelske selvstendighetskrigen i 1949 besluttet å opprette en egen organisasjon for palestinske flyktninger, var formålet allerede den gang erkjent som å underholde dem som sosialklienter for FNs regning på ubegrenset tid, i påvente av at de en gang skulle vende tilbake til sine tidligere hjemsteder i Israel. Også israelske myndigheter oppfordret dem til å vende tilbake til sine boliger, og FN vedtok i sin Resolusjon 194 bl.a. en oppfordring til dem om å vende tilbake og leve i fred med sine naboer, noe mange av dem gjorde.

Men vedvarende og uforsonlig anti-israelsk agitasjon fra araberstatene og rundhåndet FN-støtte i flyktningleirene gjorde at de fleste arabiske flyktningene ble boende i leirene som ble opprettet av den nye FN-organisasjonen UN Relief and Works Agency, UNRWA, rundt om i nabolandene. Mange av flyktningene var fremmedarbeidere som hadde sin opprinnelse i andre deler av den arabiske og islamske verden. Noen av dem var til og med etterkommere etter europeiske bosniere som den tyrkiske okkupasjonsmakten hadde importert som arbeidskraft under første verdenskrig. De fant seg vel til rette som FNs sosialklienter under UNRWAs beskyttelse. De hadde den gang høyere levestandard som FNs sosialklienter enn de kunne forvente å få i noe arabisk land.

I dag sysselsetter UNRWA 30.000 mennesker, hvorav 12.000 har vært engasjert bare på Gaza-stripen. UNRWA har vært den største og raskest voksende av alle FNs hjelpeorganisasjoner. Den er den eneste som kun omfatter en lokal folkegruppe. UNRWAs sterkt voksende antall klienter som etter trekvart århundre teller flere millioner etterkommere etter de opprinnelige flyktningene, lever i dag i hovedsak som et produkt av FNs forfeilede forsøk på å undergrave Israels utvikling som nasjonalstat for det jødiske folk.

De arabiske flyktningenes tragedie er en konsekvens av UNRWAs opprinnelige formål og organisasjonens langvarige virksomhet uten å ha kommet nærmere formålet om å la disse menneskene vende tilbake dit hvor deres foreldre og besteforeldre kom fra. Den vedvarende og intense politiske og religiøse indoktrineringen som disse menneskene gjennom hele livet og i generasjoner har vært utsatt for, har ført til at land i den arabiske verden som deres forfedre en gang opprinnelig kom fra, i dag ikke ønsker å ta imot dem. Styrt av araberstatenes opprinnelige formål om å gjøre de palestinske flyktningene til et stadig voksende og til sist uløselig problem for Israel, har imidlertid FN gjort dem til sitt eget største problem: en FN-skapt humanitær katastrofe.

Da FN-organisasjonen UNRWA ble opprettet i 1949, skjedde det samtidig med at FN opprettet flyktningkommissæren, UNHCR, for å ta seg av, repatriere og integrere de millioner av mennesker som ennå var flyktninger etter verdenskrigen.  Men de arabiske statene hadde problemer med å akseptere dette formålet for de palestinske flyktningene. De ville lovfeste en «rett til å vende tilbake» og krevde derfor en egen organisasjon for dem, med et særskilt formål som var i pakt med deres mål om å legge et voksende press på Israel.

For å få dette til, måtte man blant annet avvike fra og omgå folkerettens bestemmelser om vern av flyktninger som var under utarbeidelse i Flyktningkonvensjonen, og som ville behandle alle flyktninger på en likeverdig måte. Araberstatene som var sentrale aktører i FNs bestrebelser på å skape fred i Midtøsten, krevde en egen og separat organisasjon som utelukkende skulle være til for de palestinske flyktningene. Dette avviket med særbehandling, som derved kom til å ekskludere palestinske flyktninger fra rettigheter de ellers ville hatt etter folkerettens normer, gikk ikke helt upåaktet hen.

Allerede i 1952 uttalte general Sir Alexander Galloway, som var utnevnt til direktør for UNRWA i Jordan, om araberstatenes holdning til flyktningene sine: «Det er fullstendig klart at de arabiske nasjoner ikke ønsker å løse det arabiske flyktningproblemet. De ønsker å beholde det som et åpent sår, som en forsmedelse mot FN og som et våpen mot Israel. Arabiske ledere gir blaffen i om flyktningene lever eller dør.»

FN måtte omdefinere flyktningbegrepet for å få med seg alle de arabiske fremmedarbeiderne med kort oppholdstid i landet som fulgte arabiske oppfordringer om å forlate Israel etter opprettelsen i 1948 og som så havnet i leirene. FN vedtok derfor å gi denne eksklusive flyktningstatusen til «… personer hvis normale bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både hjem og levebrød som følge av konflikten i 1948. Palestinske flyktninger og etterkommere etter mannlige palestinske flyktninger, inkludert lovlig adopterte barn, har rett til å bli registrert for å motta tjenester fra UNRWA.»

Det er etterkommere etter disse menneskene i andre, tredje og fjerde generasjon som av FN og de omliggende arabiske statene fremdeles holdes i UNRWAs umenneskelige leirer i Midtøsten, uten mulighet til å skaffe seg selv eller sine familier en verdig fremtid. Mens de jødiske flyktningene fra arabiske og andre islamske land ble tatt vel imot og integrert i Israel uten bistand fra FN, holdes UNRWA-araberne fanget som et sterkt voksende antall gisler for å legge press på Israel. Gjennom årene er mange av dem, med vestlig og arabisk støtte, organisert i sterkt militariserte terrorist-organisasjoner som Fatah, Hamas, Islamsk Jihad og Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Alle disse organisasjonene har sin religiøse og ideologiske tilknytning til Det muslimske brorskap. Her blir de fra barnsben av mobilisert og trent som frontkjempere i den islamske krigen mot Israel. Denne virksomheten finansieres direkte av FN, med store bidrag fra arabiske og vestlige land, inkludert Norge.

Det ble aldri snakk om å repatriere de arabisk-palestinske flyktningene innenfor den arabiske verden slik et høyere antall jødiske flyktningene fra arabiske land ble repatriert og assimilert i Israel. Det ligger utenfor arabisk-muslimske regimers vilje og evne å innrømme at de har tapt en krig – især mot jøder – og repatriering av disse flyktningene ville derfor bli oppfattet av dem som en æreløs kapitulasjon overfor en evig og uforsonlig fiende. Selv om mange av dem hadde flyktet til sin familie og nære slektninger øst for Jordanelven, ble flyktningene også der av den grunn innlosjert i leirer drevet av UNRWA og behandlet som fremmede som skulle returneres. Det samme skjedde i Syria og Libanon.

Krigen mot den jødiske staten har fortsatt i FN-regi helt frem til i dag, hvor millioner av deres etterkommere – de eneste flyktninger hvor statusen som flyktning går i arv i generasjoner – i realiteten fremdeles lever som politiske fanger for verdenssamfunnet, på FNs almisser. De er i dag alle sammen arabernes, europeernes og FNs gisler og våpen i kampen mot Israel. De har vært holdt i dette fangenskapet av FN og araberstatene med finansiell og politisk støtte fra den vestlige verden i 77 år, i påvente av at Israel skal tape den evige krigen eller kapitulere for en overmakt, slik at de kan vende tilbake til det landet deres forfedre hevdes å ha flyktet fra.

Denne politikken, som EU og Norge aktivt støtter politisk og økonomisk, er unnfanget med den samme umenneskelighet som det vi i dag ser praktisert hos Israels fiender overalt i den islamske verden. Vi må imidlertid ikke overse som uvesentlig at denne politikken overfor den jødiske nasjonalstaten og dens jødiske befolkning i dag også er knesatt som aktiv europeisk og norsk Midtøsten-politikk. Det er denne politikken vi daglig opplever konsekvensene av i statsmedienes nyhetssendinger, hvor det nå piskes opp en hysterisk anti-israelsk stemning som følge av at israelerne har sett seg lei av den jødefiendtlige atferden og den vedvarende terroren og trusselen om utslettelse som ligger til grunn for europeisk og arabisk politikk og atferd. Den nærmest grotesk anti-israelske nyhetsformidlingen vi nå opplever i norske og andre vestlige medier, reflekterer deres frykt for at Israel endelig skal vinne den 78 år gamle frihetskampen og oppleve fred. Det vil ta levebrødet fra mange i Europa og Norge.

Som utenriksminister Barth Eide uttrykte det i forbindelse med et norsk FN-utspill nylig: «Millioner av palestinere er helt avhengige av UNRWA for å få grunnleggende tjenester som utdanning, helsehjelp og mat. Dersom UNRWA må stenge i Palestina, vil 330.000 barn og unge miste muligheten til å gå på skole. Mennesker som allerede er hardt rammet av krig og konflikt, vil miste framtidshåpet. Dette kan gjøre Midtøsten til et enda farligere sted.» Han legger altså ikke skjul på hva formålet med dette FN-organet er. Men det scenariet han fremstiller, er bare reelt så lenge FN og arabiske land med hans og annen vestlig støtte holder disse menneskene som politiske gisler og hindrer repatriering av dem til en verdig fremtid et annet sted i verden.

Hvorfor holdes flyktningene som gisler i generasjoner under umenneskelige forhold i FN-leirer hvor de ikke tilbys annet enn husrom, mat og opplæring i våpenbruk, jødehat og militant terrorisme? Hvorfor er det blitt norsk utenrikspolitikk at millioner av etterkommere av de opprinnelige flyktningene skal «frigjøre Palestina fra elven til havet», i stedet for å få dem flyttet til et verdig liv i land som kan ta imot dem dersom de vil? Har Utenriksdepartementet glemt det store repatrieringsprogrammet for krigsflyktninger som Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris for i 1922? Norges, Europas og FNs Midtøsten-politikk viser seg i stedet å bygge på den samme ondskapens gissel-strategi som Hamas og andre islamske terrororganisasjoner praktiserer i Gaza og andre steder i Midtøsten, med støtte fra arabiske regimer hvor formålet er å utslette Israel og jødene.

Vi kan ikke fortsette med å holde skjult for folk hva vi er med på. De 500.000–700.000 araberne som under den arabiske krigen mot Israel i 1948–49 ble fordrevet og samlet opp i FN-leirer i Midtøsten, har i dag vokst til en folkemasse på opp mot 6–8 millioner mennesker som er spredd omkring i mange land. Med fortsatt rikelig finansiell og humanitær støtte fra FN og Europa er det ingen grense for hva denne folkegruppen kan vokse til i nabolandene rundt Israel. For Israel er denne voksende folkemassen under militær utrusting og totalitær ensretting under radikal islamisme en av de alvorligste eksistensielle truslene. Hvor mange millioner har FN og Europa tenkt å la dem bli før man innser galskapen i dagens politikk? Politikken hviler på ondskap forkledd som godhet, og i Norge er den blitt utenrikspolitikk.

Det tette samarbeidet som er opprettet mellom UNRWA og de palestinske myndighetene som kontrollerer den arabiske befolkningen på Gaza-stripen og i de øvrige selvstyreområdene, har uvegerlig ført til at skillet mellom hva som er UNRWA og hva som er Hamas og andre terror-organisasjoner, gjennom årene er blitt uklar. Fordi hensikten med de to organisasjonene har så høy grad av sammenfall på Gaza-stripen, har UNRWA og Hamas gjennom årene i praksis glidd over i en tett symbiose både når det gjelder formål, virkemidler, lokaliteter og ansettelsesforhold. UNRWA er i praksis blitt en integrert og utøvende del av Det muslimske brorskap, med det formål å utslette Israel. Dette har ikke gått norske myndigheter hus forbi. Vi kan spore den aktive politiske tilpasningen til anti-israelsk politikk i FN tilbake til 1980-tallet, da dette etter lange forhandlingsprosesser mellom EEC og den arabiske verden var blitt offisiell europeisk politikk.

Det mest groteske eksemplet på samlivet mellom terroristene og FN opplevde israelerne under og etter 7. oktober 2023, da landet og dets sivilbefolkning ble angrepet av en armé av væpnede terrorister som organisatorisk tilhørte både Hamas og UNRWA. Først benektet UNRWAs leder at dette var tilfelle, men han måtte etter hvert innrømme at det var tilfelle for mange av hans ansatte: De deltok aktivt i massakrene på kvinner og barn og tilfangetakingen av levende og døde gisler i Israel. Men dette angrepet på jødene kom ikke helt ut av det blå. For dem som har villet se, har utviklingen frem mot krigene i dag pågått i årtier eller enda lenger. I FN har dette vært på dagsordenen så lenge organisasjonen har eksistert.  Angrepene på Israel der er utallige og vedvarer. I FN beskriver norske myndigheter palestinernes hverdag som et mareritt, men fortier at de selv har vært med på å legge til rette for å skape dette marerittet.

I FN opplevde Israel i 1980, i Jimmy Carters siste år som president, at han både unnlot å nedlegge veto mot resolusjoner som fordømte Israels tilstedeværelse i «okkuperte områder» og endog stemte for. Norge var da representert i Sikkerhetsrådet, og stemte for to Israel-kritiske resolusjoner sammen med Sovjetunionen og DDR. Disse resolusjonene, Resolusjon 465 og Resolusjon 471, brukes fremdeles av Utenriksdepartementet som legitimasjon for sitt kritiske standpunkt til Israels politikk, og jødisk nærvær i Judea som «et hinder for fred». Det råder en forestilling der om at slike resolusjoner er bindende. Dét er de for regjeringen bare i den forstand at de selv opprinnelig har støttet dem.

Noe helt tilsvarende skjedde i desember 2016, kort før president Obama gikk av. Da lot han USA, i strid med lang praksis, stemme for en omfattende og ytterst Israel-fiendtlig Resolusjon 2334 i Sikkerhetsrådet som i dag har overtatt mye av den rollen resolusjonene fra 1980-tallet har spilt i FNs politiske krig mot Israel. Akkurat som for Jimmy Carter var det for Barack Obama den siste sjansen til å få avfyrt en bredside mot den jødiske staten. Men ingen av dem greide å senke den.

Norges og FNs Midtøsten-politikk har allerede for lengst gjort regionen til et langt farligere sted enn utenriksministeren synes å forstå. Det er det jødiske folk, i og utenfor Midtøsten, som må lide sammen med de millioner av FN-gisler som vi ikke for noen pris vil frigi. Hvorfor skulle Hamas slutte med å ta og mishandle gisler når ikke FN, EU og Norge vil gjøre det? Det er tid for å våkne opp og innrømme at vi kanskje ikke er så mye bedre enn terroristene til å ivareta menneskers langsiktige humanitære behov. Vi har lenge nok brukt dem som levende skjold og gisler i kampen mot Israel.

Det er på tide å innse at Israel er kommet for å bli, at Israel har samme krav på fred og sikkerhet som Norge, og at alle gislene må settes fri – også de arabiske. Det er gisseltaking som er i strid med folkeretten, ikke selvforsvar mot terrorisme.  Europa må mobilisere mot til faktisk å ta sine egne humanitære argumenter alvorlig og slutte med sin appeasement-politikk overfor innvandrermiljøene i sine egne land, som skjer på bekostning av levevilkårene til landenes jødiske minoriteter.

Det hele dreier seg for norske og europeiske politikere om å utnytte en humanitær tragedie til å sanke politiske gevinster.  Slik har jødene vært behandlet helt siden europeiske legioner for snart to tusen år siden ødela den jødiske staten og massakrerte og fordrev dens befolkning, som i ettertid levde som treller i landene omkring og i Europa, hvor de flere ganger ble forsøkt utryddet. Jødene ga aldri avkall på sitt fedreland og kjempet seg med vestlig tilslutning tilbake dit i løpet av det forrige århundret. Israel er kommet for å bli, og det er nå på høy tid at både den arabiske og den europeiske verden orienterer seg innenfor realitetenes verden og aksepterer fakta. De arabiske gislene må, i likhet med de jødiske, settes fri og gis et verdig liv utenfor FNs fangeleirer og Hamas’ underjordiske fangehull. Norge må i humanitærrettens navn bidra til dette.

Av Per Antonsen