Jeg tror jeg nå vet svaret

Jeg tror jeg nå vet svaret på hvorfor de 169 ikke gjør noe for å redusere masseinnvandringen fra MENA-landene, Afrika og Asia, selv om det koster norske skattebetalere hundretalls milliarder, fører med seg økt kriminalitet og en rekke alvorlige samfunnsmessige ulemper og, på sikt, uomtvistelig medfører befolkningsutskiftning.

Jeg tror også jeg vet svaret på hvorfor stortingspartiene ikke gjør noe for å stoppe veksten i offentlig sektor, hvorfor de ikke vil forholde seg til den lave yrkesdeltakelsen og overforbruket av trygdeytelser i enkelte befolkningsgrupper, og hvorfor ikke noen av dem tør røre sykelønnsordningen, selv om vi har dobbelt så mange på trygd og sykelønn og ansatte i offentlig sektor som snittet i OECD.

Jeg tror jeg vet hvorfor de ikke vil fjerne formuesskatten, som skremmer gründerne fra landet og som diskriminere norske eiere i forhold til utenlandske, og som etter hvert kommer til å underminere innovasjonsevnen og dermed mulighetene for å etablere en mer differensiert industristruktur, noe som er helt avgjørende når oljen og gassen etter hvert tar slutt.

Jeg skjønner hvorfor de kaster så mye penger etter håpløse vindkraftprosjekter, batterifabrikker og datalagringssentere som vi egentlig ikke trenger, som aldri kan regnes hjem og som raserer norsk natur i et omfang vi aldri før har sett maken til.

Og jeg forstår nå til og med hvordan de ved årtusenskiftet kunne avvikle 85 % av Forsvaret, selv om de fleste som kan litt om forsvars- og sikkerhetspolitikk, vet at forsvarsstrukturer er trege; det tar minst 10–15 år å bygge dem opp, samtidig som sikkerhetsbildet kan endre seg i løpet av uker og noen ganger i løpet av dager og timer.

Å gjenoppbygge Forsvaret nå, når vi for alle praktiske formål er i krig med vår stormaktsnabo i øst, er som å ville forsikre huset når det allerede har tatt fyr på loftet. Vi trenger forsvar nå! Om 10–15 år er det antakelig for sent.

Dette har det tatt lang tid å forstå, men jeg skjønner det nå, omsider.

Det er fordi evnen til langsiktig strategisk tenkning er dårlig utviklet i den norske politikerstanden. Det er fordi alle politiske insentiv trekker mot kortsiktige løsninger. Og det er fordi serviliteten er utbredt og den faglige integriteten er svært lav både blant politikerne og i embetsverket.

I politikken er det blitt for mange yrkespolitikere, partibroilere og partipamper som mangler yrkeserfaring og utdannelse. Det har fått utvikle seg nettverkspartier hvor de som kynisk bygger sosiale nettverk for å ivareta egen politikerkarriere, er de som vinner frem i partihierarkiet på bekostning av dem som har erfaring, kunnskap og evne til langsiktig strategisk tenkning for å ivareta landets interesser.

Det er ikke de «rene og ranke», de prinsippfaste og de skarpeste knivene i skuffen som blir politikere i Norge. Forskningsprosjektet Paths to Power i 2023, som var basert på databasen WhoGov, analyserte utdanningsbakgrunnen til 40.000 statsråder i 126 land, og fastslo faktisk at Norge har de lavest utdannede statsrådene i hele verden. Dét er ikke noen fordel.

De mange svindel- og habilitetssakene blant de 169 er en påminnelse om at det må være noe grunnleggende galt med den norske politikerstanden. Når stadig flere i tillegg mangler både utdannelse og yrkeserfaring fra livet utenfor partikontorene, er det ikke til å undres over at kortsiktige egeninteresser settes foran de langsiktige interessene til land og folk.

De vegrer seg for å reversere innvandringspolitikken, selv om innvandrerne fra MENA-landene, Afrika og Asia nå allerede utgjør 12 % av totalbefolkningen, fordi innvandrerne er blitt en ny, stor og viktig velgergruppe. De kappes om å kapre disse velgerne, og klamrer seg fortsatt til illusjonen om multikulturalisme og fargerikt fellesskap, til tross for hva det koster og alt det destruktive det fører med seg.

Selv om det er enkel matematikk og elementær demografi, bryr de seg ikke om at masseinnvandringen på sikt fører til befolkningsutskiftning. For dem er det neste valg som teller. De er ikke opptatt av om landet om noen få tiår, når de selv for lengst er ute av politikken, ikke lenger er til å kjenne igjen.

Det er også åpenbart hvorfor ingen av stortingspartiene tør å forholde seg til den vedvarende veksten i offentlig sektor, selv om det åpenbart undergraver statens finanser og ikke er bærekraftig på sikt.

33 % av velgerne jobber i offentlig sektor. Dét er også grunnen til at det notorisk prinsippløse FrP heller ikke tør røre sykelønnsordningen, til tross for at alle skjønner at vi ikke er dobbelt så syke i Norge som i våre naboland.

Av samme grunn vil politikerne heller ikke fjerne formuesskatten. Selv om noen hundre rikinger flytter til Sveits, er det rett og slett mange hundre tusen velgere som synes det er helt greit å skattlegge de rike så hardt som mulig.

I likhet med politikerne skjønner de ikke at de dermed bidrar til å sage over den greinen de selv sitter på. Landets innovasjonsevne vil svekkes, og dermed også landets langsiktige evne til verdiskapning, og dermed også velferdsstaten vi alle setter så høyt. Dét er det få politikere som bryr seg om.

Kommende valg teller mer enn at Norge ender helt nederst på alle økonomiske måleparametre om få år. Vi er allerede på god vei.

Det samme gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikken. Så snart Den kalde krigen var over, kunne ikke de uansvarlige 169 ta ut fredsdividenden og avvikle Forsvaret fort nok. Advarslene om at de geopolitiske realiteter og forholdet mellom stormaktene erfaringsmessig forble uendret og at krigen kunne komme tilbake til Europa igjen, ble ikke tatt alvorlig verken av politikerne eller av servile sikkerhetspolitiske og militære fagmiljøer.

Det var mer fristende å skjerme egen karriere og ikke motsi politikere som heller ville bruke pengene som ble frigjort på kort sikt, til mer velgervennlige saker enn å ivareta landets og befolkningens sikkerhet på lang sikt.

Derfor står vi nå bokstavelig talt med uniformsbuksene nede. Krigen er kommet tilbake til Europa. Den raser nå for tredje året på rad. Potensialet for eskalering og at den også kan komme hit, er større enn noensinne under Den kalde krigen. Og det faktum at det vil ta 10–15 år å få et adekvat forsvar på fote igjen, er noe de samme politikerne glatt unnlater å fortelle velgerne.

Svaret er kort og godt at vi har fått en ansvarsløs, prinsippløs og opportunistisk politikerstand som tenker utelukkende kortsiktig. Evnen til langsiktig strategisk tenkning og viljen til å prioritere landets og befolkningens langsiktige interesser er borte. I tillegg opptrer de uryddig og uansvarlig og viser en provoserende mangel på moralsk integritet.

De er først og fremst ute etter å kapre velgere og dernest å sikre seg selv de feteste taburettene. Derfor gir politikerne blaffen i langsiktige prioriteringer og de langsiktige konsekvensene. De vet at velgerne også stort sett tenker kortsiktig, og at de – godt hjulpet av en narrativstyrt presse – glemmer politikernes fadeser ekstremt raskt. Det utnyttes kynisk og brutalt.

I mangelen på ansvarlige og prinsippfaste politikere som har integritet til å ta upopulære strategiske og langsiktige valg og målrettede beslutninger på vegne av land og folk, vil den økonomiske og politiske utviklingen i Norge gå bare én vei.

Det går nedover bakke med Norge. Det har det gjort de siste 10–15 årene, noe de 169 korttenkte har hovedansvaret for. Om de ikke skiftes ut, vil det bare gå fortere og fortere nedover.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester