David Betz. Stillbilde: andrew gold | heretics / YouTube.

Det har kommet en del advarsler om borgerkriger og borger­krigs­lignende tilstander i Vesten. De fleste fra høyre­orienterte politikere og kommentatorer, men ikke bare fra høyre. I 2015 kom advarselen fra Frankrikes stats­minister Manuel Valls. Seks år senere kom den fra en lang rekke franske generaler med støtte fra atskillige militære. I Tyskland kom advarselen fra tidligere sikker­hets­sjef Hans-Georg Maaßen.

Men nå foreligger det for første gang en viten­skapelig under­bygget analyse som bekrefter disse fryktelige anelsene.

Og hvorfor skal vi høre på det enda en gang? Er ikke dét å være oppvigler? Nei, vi gjør det i håp om å kunne forhindre borger­krigen. Selv om mannen bak analysen har mistet den illusjonen. Nå skal vi i stedet gjøre oss best mulig i stand til å håndtere krigen.

Krigsforskningens kalde matematikk

Professor David Betz ved King’s College London er ingen politisk agitator. Som professor i moderne krigføring og strategi har han brukt flere tiår på å studere konfliktenes anatomi. Hans spesialitet er opprør og opprørs­bekjempelse, de samme formene for interne konflikter som vestlige militær­styrker har utkjempet i Irak og Afghanistan.

Nå vender Betz blikket mot Vesten selv. Og han har begynt å ta bladet fra munnen i en rekke aktuelle intervjuer. Lytt for eksempel til denne samtalen her. Den er vill.

Og denne.

Men faktisk forklarte han seg med en bane­brytende artikkel i det prestisje­tunge Military Strategy Magazine allerede i 2023, hvor den første delen av analysen hans ble publisert. Del to ble publisert nylig.

Betz konkluderer: Sann­synlig­heten for borger­krig i vestlige samfunn ligger på over 50 prosent. Og han kaller det til og med et forsiktig estimat.

Bak denne skremmende prognosen ligger ikke gjetninger, men flere tiår med forskning på årsakene til borger­kriger. Sammen med forskere som Barbara Walter fra University of California har Betz identifisert de faktorene som tradisjonelt ble brukt til å forutsi borger­kriger i fjerne land. Disse faktorene er nå til stede i Europa og Nord-Amerika.

Matematikken er brutalt enkel: Der forut­setning­ene for borger­krig er til stede, er den årlige risikoen fire prosent. Dette gir en sann­synlig­het på 18,5 prosent over fem år. Men siden Betz forsiktig anslår at minst ti europeiske land befinner seg i denne risiko­kategorien, og borger­kriger har en tendens til å spre seg, stiger den samlede risikoen til svimlende 60–87 prosent.

La oss se nærmere på Betz’ analyse, som er så oppsikts­vekkende at jeg også har delt min fremstilling i to sammen­hengende artikler. Dette er den første.

De eksplosive betingelsene

Så hva er det som gjør Vesten så eksplosiv? Betz peker på fire kritiske faktorer som tradisjonelt har ført til borgerkrig:

For det første fragmentering – oppdelingen av samfunnet i klart avgrensede grupper langs etniske, kulturelle eller ideologiske skille­linjer. Mens tidligere tiders borger­kriger ofte handlet om klassekamp, handler dagens om identitet. Og identitets­politikken er, som Betz uttrykker det, «åpenlyst post­nasjonal».

For det andre kollapsen av sosial kapital – båndene av tillit og samhørighet som holder lokalsamfunn sammen. Robert Putnams bane­brytende forskning viste allerede i 2007 at folk i etnisk mangfoldige nabolag ikke kommer nærmere hverandre, men «kryper i skjul» og viser mindre tillit både til andre grupper og til sin egen.

For det tredje den økonomiske krisen. For første gang siden industri­aliser­ingen er barn fattigere enn sine foreldre. De tjener mindre, eier mindre og har dystre utsikter til pensjon eller til å eie sin egen bolig. Samtidig akselererer avindustri­aliser­ingen og av-dollar­iser­ingen av verdens­handelen.

For det fjerde forventnings­kløften. Troen på at demokratiske valg ikke endrer noe fundamentalt, er nå utbredt i Vesten. Folk forventer en viss fysisk og mental levestandard, men systemet er i økende grad ute av stand til å levere det.

Multikulturalismens fatale arv

Det som gjør situasjonen spesielt eksplosiv, er multi­kultur­alismens særegne karakter i Vesten. I motsetning til andre heterogene samfunn praktiserer Vesten en «asymmetrisk multi­kultur­alisme», der gruppe­stolthet og solidaritet er akseptabelt for alle grupper unntatt de hvite, altså verts­landets befolkning. Hos den anses slike holdninger som rasistiske.

Det skaper en oppfatning av at status quo er en «ondsinnet ubalanse», en sterk fortelling om rett­ferdig­het som gir moralsk næring til opprør. Teorien om «den store befolknings­utskiftningen» er et uttrykk for denne fortellingen om «nedgradering». Altså følelsen av tapt status hos den dominerende gruppen.

I tillegg kommer den geografiske asymmetrien: Byene er radikalt mer mangfoldige enn landet. Dette betyr at fremtidige borger­kriger vil ha en tydelig by-mot-land-karakter – akkurat det mønsteret vi allerede ser i valg­resultater fra Frankrike til USA. Samtidig foreslår Betz at man i tide flytter ut på landet til de mest homogene områdene for å kunne skjerme seg best mulig mot borger­krigs­fanatismen og volden.

Perspektivene i Betz’ analyse

Selv om Betz ikke alltid gjør analysen sin konkret aktuell, er det ikke vanskelig å se perspektivene allerede nå. I Storbritannia blir innvandrings­kritikere arrestert med stadig mer drakoniske midler. Det etablerte frykter eksplosjonen. I Irland tar rasende mennesker til gatene.

Men det er ikke bare hvite europeere. I Leicester, for eksempel, har det vært voldelige sammenstøt mellom lokale hinduer og muslimer, begge næret av spenninger fra det fjerne Sør-Asia. Vi ser demonstrasjoner fra Spania til Frankrike og Tyskland. Det er ingen tegn til at de vil bli sjeldnere i månedene som kommer.

Fra teori til virkelighet

Betz’ analyse er kjølig, om enn uhyre dramatisk. Det er en bevisst, nøktern viten­skapelig vurdering. Hans advarsel bør tjene som en vekker: Tiden for kosmetiske reformer er over. Europa står overfor valget mellom en grunn­leggende fornyelse av sine politiske og samfunns­messige strukturer eller å synke ned i en tid preget av fragmentering og konflikt. Det er ingen vei utenom repatriering, som få politikere snakker om (i Danmark med Dansk Folkeparti som et unntak). Men det skal nok komme.

Ironien er brutal: De som roper høyest om «populismens farer», skaper gjennom sin egen fornektelse nettopp de forholdene de hevder å ville forhindre.

I neste artikkel skal vi se på hva som skjer når borger­krigen kommer.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!