Man må jo spørre seg hva som foregår i visse deler av mediene og woke-kulturen i dag. Nå er altså det norske friidrettshåpet Jonathan Hertwig-Ødegaard fremme i media og forteller at han er homofil. Og hva er overskriftene? Jo, «Norges nye friidrettshåp er homofil».

Man må jo spørre: Hvorfor? Hvorfor skal man på død og liv være åpen om sin seksuelle legning? Hvorfor er dette en «nyhet» i 2025?

Jonathan Hertwig-Ødegaard, denne unge idrettsutøveren, sier det best selv. I et intervju med NRK sier han at det for ham ikke er noen «big deal», og at han håper det ikke er nødvendig med så mye publisitet. Han mener det er «feil fokus» når det å stå frem karakteriseres som «modig» og «tøft».

Og her er vi ved kjernen av problemet.

I et samfunn som er genuint tolerant og inkluderende, er folks seksuelle legning en privatsak. Dette bør være like relevant for mediene som hvilken type tannkrem man bruker. I dag er det derimot blitt en regelrett forventning. En «forbilde»-rolle. Og mediene, med NRK i spissen, kaster seg over hver en ung utøver som «kommer ut», slik at de kan heise regnbueflagget og skape en «historisk» sak.

Hvorfor kan ikke en idrettsutøver være et forbilde i kraft av sine idrettsprestasjoner alene? Må privatlivet utstilles offentlig for at man skal bli anerkjent?

Hertwig-Ødegaard selv påpeker at «det er jo ingen idrettsutøvere som er heterofile som trenger å komme ut med det». Og her ligger hele dobbeltmoralen og den absurde logikken til woke-aktivistene og mediene. De vil at alt skal være likeverdig, men samtidig skaper de et spesielt fokus på enkelte grupper, som et pressmiddel. De skaper et press på folk om å «komme ut» for at de kan fylle sine kvoter for mangfold og forbilder.

Den virkelige toleransen ligger ikke i å hylle en person for vedkommendes seksualitet, men i å la folk være i fred med den.

Hans uttalelser om at han ønsker at alle skal «være komfortable med å være åpne om sin legning» er et ideal som hører hjemme i 1980-tallet, ikke i dagens samfunn. Det finnes selvsagt et mindretall som er homofobe, men dette løses ikke med å tvinge offentligheten til å hylle en legning. Enkeltpersoner trenger ikke et stort og spektakulært show for å føle seg trygge. De trenger et samfunn som gir dem respekt og like rettigheter.

Den stadige jakten på nye «forbilder», på nye «historiske» øyeblikk, har lite med reell toleranse å gjøre. Det er en del av den politiske agendaen som ønsker å endre samfunnet vårt til en arena der privatlivet er offentlig og hvor du må bekrefte din identitet til hele verden for å føle deg «akseptert».

Kanskje vi bør lytte til idrettsutøveren selv, og innse at det å være «åpent homofil» ikke burde være en nyhet lenger?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!