Vi i Document får ofte tips fra lesere som har fått nok av norsk presses evige dommedagsretorikk. En av dem, Kristian, sendte oss nylig en bekymringsmelding om Aftenpostens Christina Pletten:

Nå kan det virke som hun har mistet all bakkekontakt og spyr ut edder og galle – som den ekspert hun er (i egne øyne). Håper dere rister litt i den skrulla.

Vi kan selvsagt ikke si slikt høyt, vi er jo en seriøs publikasjon, men etter å ha lest Christina Plettens siste kommentar i Aftenposten, med tittelen «Smil, du har gjort en dårlig deal!», skjønner vi hva han mener.

Er Gaustad sykehus fortsatt stengt? Spør for en venn.

Pletten har skrevet et nytt kapittel i sin endeløse saga om Donald Trump, der en helt vanlig handelsavtale med EU forvandles til en geopolitisk katastrofefilm, der Daddy Trump er hovedskurken og en clear and present danger.

Her går vi igjennom hennes artikkel, punkt for punkt, og prøver, så godt vi kan, å holde oss saklige.

Plettens verden, punkt for punkt

1. Trump dro til Skottland bare for å spille golf.

Pletten: – Trump dro til Skottland på privat tur. Han skulle besøke golfklubben Trump Turnberry og dessuten være med på åpningen av en ny bane. Og på siden av det egentlige formålet med turen – å spille golf – kunne han aller nådigst avse litt tid til presidenten for EU-kommisjonen.

Pletten er krystallklar: Trump dro til Skottland for å svinge kølla, ikke for å jobbe. At han samtidig forhandlet frem en handelsavtale med EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, er visst bare et irriterende sidesprang.

I Plettens verden er ikke golf en hobby, men et symbol på globalt maktmisbruk.

2. Von der Leyen måtte ydmyke seg på golfbanen.

Pletten: Von der Leyen måtte altså dra til Trumps golfklubb for å få i havn en svært viktig handelsavtale.

Å møte en president der han befinner seg, er for Pletten en slags diplomatisk tortur. Von der Leyen ble tvunget til å dra til Trumps golfbane, som om hun måtte bære bagen hans mens han håpet på en hole in one.

At dette bare er praktisk diplomati, nevnes ikke. Det ligner jo ikke på «The Handmaid’s Tale»: Golf Edition.

3. Tenk om rollene var byttet om! Absurd!

Pletten: – Går det an å tenke seg det motsatte? At von der Leyen dro på ferie til et europeisk hotell i USA – la oss si Sofitel i Chicago – for å se på kunst? Og at hun mellom museumsbesøkene forlangte at president Trump skulle komme dit for å signere en avtale?

Ja, dét går det an å tenke seg, Christina. Men kanskje von der Leyen burde ventet til Trump har gjort Amerika trygt igjen. For å besøke Chicago, selv for å se på kunst, er i dag å ta livet i egne hender.

Eller hva om hun inviterte presidenten til forhandling på en hip kafé i South Side, med krav om at han ikke får ta med livvakter, for hennes fra Europa er selvsagt mye bedre?

Garantert wishful thinking blant eliter i hvert hjørne av Europa. Just saying.

4. Trump ødelegger diplomatiet.

Pletten: Det forteller ganske mye om hvordan Trump har flyttet grensene for hva som er akseptabelt i internasjonal politikk. Om hvordan maktbalansen mellom USA og Europa har endret seg. Og om hvordan europeiske ledere fortsetter å la Trump herse med dem.

Hvilke grenser for diplomati snakker du om, Christina? Er det grensene som ble flyttet da Joe Biden antydet at en «liten innmarsj» fra Russland i Ukraina ville vært greit?

Eller da Angela Merkel sa «wir schaffen das» og slapp inn millioner av migranter fra Midtøsten og Nord-Afrika, noe som forandret Europa for alltid?

Kanskje det var da NATO invaderte Libya, basert på en løgn om folkemord, med Norge som villig bombeflyger som reduserte landet til kaos?

Eller hva med Anniken Huitfeldt, som inviterte Taliban til Oslo for å diskutere kvinner og jenters rettigheter, mens de satt og drakk kaffe på Soria Moria?

For ikke å glemme Hillary Clintons «we came, we saw, he died»-glede over drapet på Gaddafi, eller EU som feiret seg selv med fredsprisen, mens Hellas druknet i gjeld.

Dét var tydeligvis innenfor rammene av akseptabel internasjonal politikk. Men at Trump spiller golf mens han signerer en handelsavtale?

Forbered dere på tredje verdenskrig, folkens.

5. En pakt med Daddy Trump.

Pletten: Ursula von der Leyen klarte heldigvis å unngå å kalle Trump for ‘daddy’, slik NATO-sjef Mark Rutte gjorde nylig under en seanse i Haag. Men EUs toppleder hadde flere klumsete forsøk på å smiske med Trump, blant annet ved å kalle det ‘den største avtalen noensinne’.

Ja, hun skrev faktisk dét. Pletten er så fiksert på  Daddy Trump at vi nesten hører Toby Keiths «Who’s Your Daddy?» dundre i bakgrunnen mens hun hamrer løs på tastaturet.

Hun insinuerer at von der Leyen nærmest kastet seg i armene på Trump, inspirert av Mark Ruttes ordvalg, som Dagbladet, i en like hemningsløs kommentar, kalte skandaløs fjesking.

Redaksjonen i Dagbladet skrev, I kid you not: – Mark Ruttes fjesking med Donald Trump er ikke bare pinlig. Den er livsfarlig.

Von der Leyen opptrådde klumsete. Hva ville Pletten selv gjort?

Kanskje hun burde ta av seg aktivist-hatten og stille til valg? Da kunne hun møte Daddy Trump på banen og vise ham hvordan ekte, ikke-klumsete diplomati ser ut.

Eller … er hun egentlig litt betatt av Trump? Hun skriver tross alt bare om ham. Drømmer hun egentlig om å gå hånd i hånd med Sugar Daddy inn i solnedgangen på Trump Turnberry?

Vi kan selvsagt ikke si slikt høyt. Vi bare stiller spørsmål for en venn med Aftenposten-abonnement.

7. Avtalen er en katastrofe, signert i hui og hast.

Pletten mener Trump startet en tollkrig i vår, og at EU og von der Leyen, i frykt for 30 % toll, endte opp med en vag og dårlig avtale, lik USAs andre hastverksavtaler med Japan og Australia.

Hun hevder at EU gjorde seg til dørmatte ved ikke å svare tøft nok, og viser til Financial Times, som mener de rotet det til ved å droppe mottiltak i april.

For Pletten høres det ut som Trump skriblet avtalen ned på en serviett i hui og hast mellom to putter på Turnberry, mens von der Leyen sto og bøyde seg som en dårlig betalt caddie, desperat etter å få en signatur.

At EU halverte tollen fra 30 % til 15 % og sikret markedsadgang og energi? Total fiasko. Hun setter energi i skeptiske gåseøyne, som om det er kode for en hemmelig plan om å oversvømme Europa med hamburgere eller klorvaskede kyllingvinger.

Hva ville Pletten heller hatt? En gassdeal med Putins Russland for å finansiere flere panservogner i Donbas? Eller kanskje en oljeavtale med Venezuelas Maduro, som ville forsikret EU om at han deler deres verdier, rett etter å ha arrestert opposisjonen.

Pletten drømmer åpenbart om en verden der EU heller sulter enn å inngå en avtale med Daddy Devil. For hvem trenger industri, energi eller arbeidsplasser når man har moralsk overlegenhet og en klimaplan?

Trump har bodd gratis i hodene deres i ti år. Nå tar han 15 % toll. Det tåler de ikke.

9. Mark Ruttes pinlige spyttslikkeri

Pletten skriver at «smiskemetoden», hennes geniale begrep for når ledere prøver å unngå konflikt med Trump, har åpenbare svakheter.

Pletten: Noen forsøker å fremstille smiskingen og de forhastede avtalene med Trump som et nødvendig spill for galleriet. Teorien er at man kan snakke Trump etter munnen, få ting til å se bra ut på papiret og deretter innkassere den egentlige seieren.

NATOs generalsekretær Mark Rutte er i en særklasse i denne øvelsen med sitt pinlige spyttslikkeri.

Den viser at europeere ikke tør stå opp for seg selv, inviterer til mer grisebank fra Trump: For ingen må tro at bøllen gir seg etter én runde med juling, konstaterer hun.

Den signaliserer til velgerne at lederne mangler ryggrad, og, hold dere fast, undergraver kjerneverdier som grønn omstilling, digitalt personvern og matsikkerhet, som Trump visstnok vil utslette.

Apropos kjerneverdier: Er det de som forsvant da «fredens religion» snek seg inn i hvert hjørne av Europa, og alt vi kalte verdier ble byttet ut med grenseløs seksualitet, selvforakt og åpne grenser? Spør for en venn.

I Plettens verden er det å snakke pent med Trump en invitasjon til ytre høyre og en trussel mot europeisk ost. Hun er tydeligvis ekspert på handelsavtaler og hvordan deale med Daddy Trump fra et skrivebord i Oslo.

Amerikanerne vil ifølge Pletten ikke nøye seg med toll, men ønsker å fremtvinge en total endring i europeisk politikk.

Litt uklart hva som gjenstår å endre, med tanke på at åpne grenser, selvforakt og fragmenterte parallellsamfunn med sharia allerede er godt etablert. Tror hun virkelig at Trump kommer til å lefle med sharia og parallellsamfunn?

Han har jo allerede buddied up med ordføreren i Hemlock, den lille byen med bare muslimske byrådsmedlemmer.

Makt uten ansvar, eller ironi uten bakkekontakt?

Pletten runder av med å forklare at USA er historiens mektigste nasjon, og at denne makten nå, under Trump, brukes uten hemninger. Det er et sterkt bilde.

Hittil har han altså spilt golf, møtt en EU-leder på et hotell han eier, og forhandlet frem en handelsavtale. Dette er så klart en trussel mot verdensfreden!

Hun spør dramatisk: – Hvor mye rikere kan USA bli dersom det nå bare er den sterkestes rett som gjelder?

Tja. Et stykke rikere, kanskje? Spør Earl i Ohio, Tammy i Kentucky eller Chuck i Alabama, som ikke har hatt håp siden Ronald Reagan. Langt fra dine trygge omgivelser i Akersgata 55, Christina.

Vi får høre at et USA som bruker sin styrke uten hemninger er en direkte trussel mot Europa. Dette bør altså begynne å demre for europeiske ledere, skriver Pletten.

Vi er litt usikre på hva som gjenstår å demre for dem. Europa har jo allerede latt FN forklare dem hva et kjønn er, latt Qatar bygge moskeer med tilhørende imamer, og gjort knivstikking til en daglig hendelse i det urbane landskapet. Ikke engang Valdresekspressen får kjøre i fred.

Men jo: Det er åpenbart Trump som er problemet.

Plettens apokalyptiske advarsel

Pletten: Visepresident J.D. Vances tale i München i februar var en klokkeklar advarsel. Trumps trusler om å annektere Grønland likeså.

Klokkeklar, som i den typen alarm som bare høres av dem som leser Huffington Post og ser MSNBC på repeat. At Trump nevnte Grønland, var selvsagt åpningsscenen til verdens første snøbaserte kuppforsøk.

Pletten avslutter det hele med et bilde som er en Hollywood-blockbuster verdig:

Ingen bør ha illusjoner om at denne amerikanske presidenten ikke vil legge foten på nakken til Europa igjen, dersom det tjener hans interesser. Eller bare fordi han føler for det.

Ja, du leste riktig: Trump, den golfende antikrist, kan visst pakke atomkofferten og knuse Europa bare fordi han våkner på feil side av senga i Mar-a-Lago. I Plettens verden er en handelsavtale ikke bare en avtale, det er starten på en dystopisk actionfilm der Trump spiller skurken, regissert av Aftenpostens kommentarredaksjon.

Vi takker for advarselen, Christina. Og en spesiell takk til leser Kristian, hvis stille nødrop fikk oss til å pløye igjennom dette absurde manuset.

Gaustad sykehus er fortsatt stengt? Spør for meg selv.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.