I en artikkel fra FinansWatch den 20. oktober går det frem at Norge opplever et voldsomt investeringsfall i norske oppstartbedrifter. En ny rapport utarbeidet av Perep viser at det hittil er investert 9,1 milliarder kroner i norske gründerselskaper i 2025, noe som er alarmerende langt under nivået på 80 milliarder i 2024. Mens kapitalmarkedet har kollapset, har vi også en konkursbølge gående i eiendomsbransjen.

Alt dette er sannsynligvis en rekyl av Støres «grønt industriløft 2.0», hvor subsidier og offentlig støtte har fungert som gartner for en oppblomstring av nye verdiløse, «grønne» aksjeselskaper uten markedsgrunnlag og overskudd, som i praksis har fungert som melkeku for rene aksjeryttere og Ponzi-svindel. Og da bør man ikke overraskes over at investeringsmarkedet tørker ut.

Dermed bør det heller ikke overraske noen at Norge har havnet nederst på OECDs rankingliste over innovative land. Her snakker jo eliten om innovasjon og fremgang konstant, og staten bruker utallige milliarder på institusjoner som skal hjelpe næringslivet med eksportråd, innovasjon, utvikling, nyskapning, målretting og grønt skifte. Hvorfor virker det ikke?

Vel, det er nettopp derfor: Staten begår ren selvskading med å blande seg opp i alt, fordi sosialister og sosialdemokrater fra SV til Høyre mener på fullt alvor at næringslivet er avhengig av staten som nanny og mamma. Det er derfor staten i stadig større grad spiller hovedrollen i norsk næringsliv, i stedet for å være tilrettelegger for næringslivet, som i mer fungerende land og tider. Det kommer også av at det offentlige er norsk næringslivs viktigste kunde, og halvstatlige foretak og NGO-er har blitt mer reglen enn unntaket.

Landet på bånn, skryter av å være på topp

Mens OECD forventer en vekst i EU-land på 3 prosent i 2026, forventes rundt 0,3 prosent i Norge – til tross for stor befolkningsøkning gjennom innvandring. Samtidig viser tall fra SSB at jobbveksten i privat sektor har ramlet fra 92.700 nye jobber i 2022 til bare 6300 i 2024. I samme periode har emisjonsaktiviteten falt foruroligende mye. Alle tall og statistikker viser at kapitalen flykter fra Norge, verdiskapingen strupes, og de offentlige virkemidlene bommer eller virker mot sin hensikt. Alt dette er med på å kvele innovasjonen.

Så hva gjør regjeringen med slike dystre tall? Innrømmer de feil og setter inn tiltak? Nope. I stedet velger regjeringen å  ignorere tallene fullstendig, pulverisere ansvaret, late som om alt går strålende og love «trygg styring» til velgerne som er dumme nok til å tro på dem. I tillegg har Støre sørget for at alt som kryper og går av sjåfører og Foodora-bud, må opprette enkeltmannsforetak, og denne «innovasjonen» redder statistikken og viser at «Norge går så det griner», med mange nyopprettede selskap. Det er helt kokkeliko.

Bare gåtefullt for dem som får betalt for ikke å forstå 

Norge ligger på bånn i innovasjon fordi politikere ikke klarer holde fingrene unna privat næringsliv. Tvert om: De siste 30 årene har sammenblandingen av offentlig og privat sfære blitt stadig mer utvisket, og rolleblandingen har blitt så stor at du knapt ser hvem som sitter på private penger og hvem som forvalter offentlige penger. Når politikerne i tillegg har sørget for at alle lover og regler for ansvarliggjøring for sløsing og rot med skattebetalernes penger er fjernet, kan politikerne også gjøre hva de vil med offentlige penger.

Av dette følger at norsk offentlig økonomi har blitt en lekestue for politiske selvutviklingsprosjekter, prestisjebygging og snorklipping, og ikke ta mitt ord for det: Uvesenet er så omfattende at vi har fått den selvutnevnte «Sløseriombudsmannen» på Facebook, som har langt over hundre tusen følgere og er godt til stede i den offentlige debatten når han avslører sløsing av milliarder av kroner på rent tøv.

Hadde innovatører i Norge kommet opp med Amazon, Google, Apple eller Spotify, ville gründerne vært sjanseløse, for den slags initiativ er ikke relevant for å leve av å redde klimaet. Ekte gründerskap, innovasjon og business er uønsket i Norge fordi det bryter med politikernes store visjoner og hårete mål om å redde både kloden, EU og FN. Alt som ikke bidrar til dette, er ikke ønsket innovasjon.

Inkompetanse og korrupsjon vekker bare latter i stedet for raseri

Dette vanstyret burde fremkalle raseri, protester, kritiske spørsmål i spørretimen og interesse fra både Stortingets kontrollkomite, Riksrevisjonen og Økokrim – men i stedet skjer det stikk motsatte. Sløsingen med offentlige midler fremkaller heller vitser og latter, og jo større beløp som forsvinner som potetgull foran fylleangst, desto morsommere blir det. Sånn er det i Norge! Ha-ha så dumme politikerne våre er!

Men de er ikke det. Politikerne har vært smarte og systematisk fjernet alle lover og regler som kan trekke dem til ansvar, tvinge dem til å gå av eller stille dem for retten for tjenesteforsømmelse eller korrupsjon. Og når man kan gjøre hva man vil med andres penger, ustraffet og uten konsekvens, dyrker man bare frem mer av det samme. Fordi «alle gjør det». Og den som sitter igjen med mest, kan synge «Seier’n er min!»

Arbeiderpartiet kaller altså dette «trygg styring» og vant valget på at ukulturen og korrupsjonen skal få fortsette å eskalere, og nettopp dét vil skje: Det offentlige er pålagt å legge alt ut på anbud, men når hørte du sist om et offentlig prosjekt som ble stoppet på grunn av kostnadssprekk? Når hørte du sist om en entreprenør som ble møtt med nådeløs kontraktsrett når alt i anbudet viste seg å være ren fiksjon? Og hvor skal egentlig grensen for sammenblandingen offentlig/privat finansiering gå? Hvor mange forskningsinstitusjoner, tenketanker og offentlig finansierte organisasjoner og menigheter trenger vi egentlig?

Full fart for flere planøkonomiske endringer

Diverse regjeringer har de siste ti årene gått inn for å implementere FNs bærekraftmål og EUs nye økonomiske modeller for å «redde klimaet». Folk skjønner ikke hvor gjennomgripende dette er: «Sirkulærøkonomien» skal sikre at alle regnskapstall rundt klimainnsats for private selskap skal veie like tungt juridisk som regnskapstall for penger. Kutt CO₂, eller du får ikke regnskapet godkjent. Jukser du med CO₂-tallene, er det like alvorlig som underslag.

Dette innebærer at næringslivet ikke lenger er fritt og selvstendig, men heller er omgjort til et instrument for å oppnå politikernes «klimamål» og bærekraftmål. Derfor kjøper næringslivet elektriske varebiler. Disse kravene tar aldri slutt, og antallet reguleringer eksploderer, for når det gjelder miljø, mangfold, inkludering, utfallslikhet og HMS, blir aldri noe bra nok. Alt er drevet av virkelighetsfjerne «nullvisjoner» og ekstremistisk trangsynthet, som er totalt uforenlig med normal, lønnsom business.

Norge har ikke lenger noen næringspolitikk. Vi har klimapolitikk. Norge har ikke lenger noen energipolitikk. Vi har bare klimapolitikk. Norge har ikke lenger noen finanspolitikk heller. Alt er erstattet av offentlig regulering gjennom EU og statlig planøkonomi. Dette fungerer som avsporinger, fokusfeil, tidstyver, fordyrende mellomledd og meningsløst byråkrati som suger livskraften ut av enhver gründer, næringslivsleder og investor. Hvorfor gidde å skape arbeidsplasser når du blir konstant motarbeidet? Hvorfor ikke dra til Sveits?

Noen vinner når staten overtar som gründer og innovatør

Mangelen på innovasjon og fremgang i Norge må benektes, pulveriseres og kamufleres for enhver pris – ellers kunne nemlig politikerne risikere å bli holdt ansvarlig for dårlig og dysfunksjonell politikk. De vil ikke ha noen debatt om dette, derfor bruker de alle midler for å holde myten om et veldrevet Norge levende – så de kan fortsette med den samme politikken som har skapt problemene. Og det er her det hele blir ugly:

Når politikere og deres støtteapparat definerer hva som er innovasjon og fremgang, hva som skal produseres og selges (så som elbiler) og velger å subsidiere enkelte bransjer, mens de straffer andre med høye avgifter, dukker det opp et par veldig viktige spørsmål: Hva om politikerne tar feil? Og hva om det finnes kapitalkrefter som ønsker å utnytte subsidiene til ren svindel? Hva om man straffer ærlige intensjoner og belønner uærlig egoisme? Hva om myndighetene dyrker frem det stikk motsatte av hva de hevder? Når skal vi diskutere dét offentlig, Fredrik Solvang?

Det var aldri noen debatt om disse viktige faktorene før politikerne innførte denne grønne næringspolitikken fra EU. Mangel på åpen debatt var i stedet en viktig nøkkel for å fjerne all risikovurdering fra offentlige papirer – etter systematisk å ha fjernet lover som gjorde politikerne ansvarlig for løfter og handlinger. Dette var lurt av dem, for aldri i historien har det foregått en større overføring av offentlige penger til private profitører. Det i seg selv er kritisk nok, men verst av alt:

Offentlige penger pumpes inn i nyopprettede og verdiløse aksjeselskaper som lover å «redde klimaet» eller «skape den nye oljen» – og det skjer fullstendig uten noen klausuler om ansvarlighet, tilbakebetaling eller krav om resultater. Norsk næringspolitikk er eksperimentell og fungerer rett og slett som en petriskål for svindel, korrupsjon, snylting, utbytting, liksom-fremgang og økonomiske bobler som bare beriker de få på toppen av pyramiden.

Men spør du Støre, går alt helt strålende. Det er jo kompisene hans som vinner!