Av klimaentusiast og soltilhenger Yan Friis, Røa

Jeg er lei av vinter. Allerede i slutten av juni kjenner jeg at jeg er lei. Helvetes lei. Jeg har ingen glede av å gå på ski. Det sluttet jeg med i 1983. For meg betyr sne slit. Bakken opp til huset blir alltid brattere om vinteren. Det skal ikke mye slaps til før hjulene begynner å spinne. Så må man måke, eller jeg må måke. Naboen og jeg har nemlig forskjellige definisjoner på når det er nødvendig.

Men det er for så vidt løst nå, i og med at jeg la om til piggdekk i februar 2024, og dermed startet et nytt og bedre liv som ufordragelig bakkekjører. Jeg tar noen ekstra turer opp bakken bare for å kjenne på lystfølelsen. Blå holke? Jeg ler en hånlig latter, og rygger ned med vilje. Jeg kunne snudd, det er plass til det, naboen kommer jo ikke opp, han står parkert nede på veien med vinterdekkene sine. Jeg rygger ned, sakte, bare for å gni det inn.

Piggdekk på bilen kan være godt å ha på slikt føre. Foto: Erik Johansen / NTB

Og si ikke at det er barnslig. 70 år gamle hvite menn kan ikke være barnslige, de er bare gretne og motstandere av alle fremskritt bortsett fra Fremskrittspartiet. Det er noe alle som deltar aktivt i diskusjonsgruppene på nettet vet, særlig de under 40.

Hvor var jeg? Jo, vinteren. Hatets årstid.

Av og til regner det. Så slår det om så frostrøken står, og bakken blir en bobbane som må forseres sittende i hocke, med innlagt akrobatisk sprang nede ved postkassen hvor det er om å gjøre å få tak i nettinggjerdet for å unngå havning under forbipasserende bil. Et C-moment. Jeg tror jeg har den stående rekorden i Nordengveien. Altså 5,7 uten tilløp.

Men også det kunne løses. Jeg holdt lenge stand, jeg var da ingen oldemor med lårhals-angst, men så oppdaget jeg hva brodder gjør med underlaget. De bare fester seg med en trygg, knastrende lyd, og så kan du spasere demonstrativt rolig rett ned uten så mye som et mikrobrått utslag mot babord. Ikke blir du andpusten heller, rolig og lett og fin i kroppen vender du deg mot kjøkkenvinduet til naboen og slår ut med armene. Var det noen sak?

Og naboen på den andre siden av veien ser skuffet ut. Snytt for et av dagens høydepunkt: Nabo på glattisen utfører korrigerende rotasjon med armene, populært kalt «Vindmøllen», gjerne etterfulgt av et trygt, men tydelig vink, det internasjonale tegnet på «ikke-glatte-sko-jeg-bare-vinket».

Isbrodder til bruk på sko. Glatt føre, glatt is, mangelfull strøing, vinter, glatte fortau og veier. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Takk, kjære brodder, skosålens svar på piggdekk.

Kan det forlanges at man tar av seg broddene hvis man skal inn og handle? Vi lar det stå åpent en stund. Men tenk igjennom det. Alle skjønner at det vil være urimelig. Ingen forlanger øyeblikkelig omlegging til vinterdekk hvis det er væromslag og bar asfalt.

Det aller verste med vinteren er kulden. Man fryser om vinteren. Og spar meg for det der med at det ikke er noe som heter dårlig vær. Forgugget sprøyt! Dårlig vær heter dårlig vær! Bare ekstremister finner glede i å traske rundt i sprutregn eller stiv kuling fra nord i de varme, dyre og skikkelig stygge merke-klærne sine. Vi er ikke skapt for å fryse, mennesket er et tropisk vesen. Vi har egentlig ikke noe her oppe å gjøre! Vi er etterkommere av idioter. Hva tenkte de på?

Hver jul reiser jeg til Thailand. Der har de sånne koselige temperaturer som man liksom aldri kan få nok av. Til og med når det regner, er det T-skjorte-vær. Du merker med en gang at klimaet gjør folk blide. Hjemme i Norge mumler man i vamsen, får smale sideblikk, svarer grettent på tiltale fra fremmede og må skjære av seg en tommel hvis man ikke har på votter når man skraper is av frontruten om morgenen. Dessuten er det mørkt hele tiden.

Klimaentusiast i sitt rette element. Foto: Privat

Var det opp til meg, ble jeg i Thailand permanent. Men dessverre har man jobb og familie og venner som gjør utvandring komplisert. Når det blinker «go to gate» på flyplassen i Bangkok, kjenner jeg på ursorgen. Den sitter dypt inne i brystet og spiller cello. Jeg kan ikke ta meg en røk for å lindre sorgen, da jeg har sluttet. Like greit. Det er ganske skummelt på de røkerommene, nemlig, folk ser døende ut der inne, og hoster stygt.

Blant mine få sterke evner setter jeg forskeren høyest. Med litt hell og egeninnsats kunne jeg vært helt i verdenstoppen. Jeg mangler elementære kunnskaper i matematikk og fysikk, men det behøver ikke bety noe. Det finnes nok av folk som kan ta seg av de tingene. Jeg ordner det innovative, selve tenkningen, den kreative biten. Du trenger ikke matte for å få gode ideer. Jeg har sikkert arvet dette etter min farfar, Ralph Lysell, gründeren, mannen som blant annet oppfant kobratelefonen.

Min siste idé er av de bedre. Helt fri for utslipp og meget miljøvennlig: Jeg har stor sans for solenergi. Det meste riktignok basert på hva jeg har sett på film, særlig amerikansk film, men likevel. Solenergi. Smak på ordet. Det smaker godt. Det smaker uendelig. Du finner ikke noe sterkere enn solen, i hvert fall ikke i vårt nabolag.

Solen. Foto: AP/NASA/NTB

Kombiner så den sterke solen med det romslige verdensrommet, og tenk: Hvordan kan jeg dra nytte av dette for å knekke den usle vinteren i Norge? Svaret er solpanel, enorme, flere kilometer lange solpanel som settes sammen ute i verdensrommet og holdes i bane rett over Norge. (Andre land kan selvfølgelig være med, hvis de har lyst.) Under disse solpanelene festes store luper – altså forstørrelsesglass – som ved sinnrike mekanismer kan justeres fra bakken, og med en slik nøyaktighet at man kan skape lokal sommer, f.eks. på Røa i Oslo. Her er det viktig at man ikke fokuserer solstrålen for skarpt, da dette vil utløse enorme branner, utrydde alt liv og smelte sten.

Stort brennpunkt er hele hemmeligheten. Det gir ca. 20–25 graders varme over et lite område. (Kan lett justeres til 30 ved behov, hva har man ellers lupe-ingeniører til!) Ønsker andre nabolag også junitemperaturer, så er det en smal sak å stille inn flere luper. Og melder hele kontinenter seg på, bruker man rett og slett kjempeluper. Det er ikke noe problem i verdensrommet, for der veier de ingen ting.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Norge er et vinterland. Det innrømmer jeg. Du kan ikke krangle med et faktum. Vinteren i Norge varer fra oktober til mai, åtte måneder. Det er et faktum. Jeg ser også at min løsning utrolig nok neppe kommer til å glede alle nordmenn, da mange, la oss kalle dem Anders Giæver og Kjetil Rolness, er glad i denne vinteren.

Dette løses ved regionale avstemninger og sunt politikerskjønn. De som vil ha gammeldags vinter, får tildelt områder hvor lupene ikke brukes. Der kan de bo, måke sne, bruke riktige klær og i det hele tatt kose seg. Vi andre pakker frem shorts og T-skjorte og slår opp parasollene. Noen finner frem kantklipperen også. Sommer hele året. Herlig.

Bortsett fra på julaften! Da er det lupestopp. Det skjønner alle. Man kan ikke gå rundt juletreet i sandaler. Ikke i Norge i hvert fall. Det skulle tatt seg ut.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!