Kong Harald og kronprins Haakon besøker Faktisk.no i Pressens hus i Oslo den 23. januar 2025. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Faktisk.no er ein ideell organisasjon og ein uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunns­debatten og det offentlege ordskiftet i Noreg. Redaksjonen fakta­sjekkar påstandar, bidrar med innsikt om aktuelle problem­stillingar – og arbeider for at det norske samfunnet skal vere motstands­dyktig i møte med feilinformasjon.

kongehuset.no

 

Vi er blitt opplært til å tro at pressen er demokratiets vokter – den fjerde statsmakt. En uavhengig kraft som står vakt mot maktmisbruk, løgner og overgrep. Men hva om dette bare er et narrativ? En nøye konstruert illusjon, skapt av de samme miljøene som sier de beskytter oss mot desinformasjon?

Hva om ideen om den fjerde statsmakt selv er desinformasjon?

Eufemismen som ble et system

Begrepet «den fjerde statsmakt» stammer fra 1700-tallets Europa, særlig med referanse til Edmund Burke, som påpekte at pressen var en kraft sterkere enn parlamentet. Det lød radikalt den gang – et opprør mot aristokratiets monopoler. Men i dag har det samme begrepet fått en annen funksjon: å gi pressen legitimitet uten kontroll.

Pressen kaller seg «maktkritisk», men hvem kritiserer den? Hvem har oversikt over hvilke fortellinger som løftes frem – og hvilke som aktivt begraves? Når hele institusjonen får sin økonomiske livsnerve fra staten, er det da en uavhengig vokter – eller en kamuflert propaganda­maskin?

Pressestøtte: En ny form for klient­journalistikk

Norge gir årlig over 400 millioner kroner i direkte pressestøtte. I tillegg kommer medie­støtte­ordninger, prosjekt­midler og spesial­tilskudd for å fremme «mangfold», «tillits­bygging» og «des­informasjons­sikring». Alt i ytrings­frihetens navn, naturligvis. Men i praksis: en mekanisme for å gjøre pressen avhengig, tam og lojal.

Historien gir oss flere eksempler på hvordan makthavere har brukt pressen som verktøy. Under det franske andre keiser­dømmet, for eksempel, kontrollerte Napoleon III mediene gjennom subsidier, konsesjoner og sensur. Avisene fikk støtte så lenge de ikke kritiserte imperiets politikk. Det ble kalt «ordre public». I Sovjet­unionen fikk Pravda ubegrenset statsstøtte – og leverte lojal journalistikk deretter.

Forskjellen i dag? Form og språk. Vi kaller det «redaktør­styrt» og «samfunns­kritisk», men det er det samme gamle trikset: Kontroller informasjonen, kontroller opinionen.

Det kultiverte overfor­mynderiet

Den moderne norske medie­støtten bærer ikke pisk, den bærer stipend. Den sensurerer ikke åpenlyst, den siler gjennom algoritmer og støtte­ordninger. Den trenger ikke forby – den fremmer det ønskede og ignorerer det uønskede.

Og stadig flere aktører får rollen som voktere. Faktisk.no, et «fakta­sjekk­prosjekt» etablert av de største medie­husene, får nå rollen som statens kilde­kritikk­institusjon. Samtidig innrømmes det i strategi­dokumenter at tiltakene «kan svekke ytrings­friheten». Men så lenge målet er edelt – kampen mot «desinformasjon» – er visst alt lov.

Spørsmålet er: Hvem bestemmer hva som er desinformasjon? Og hvem fakta­sjekker fakta­sjekkerne?

En utrygg allianse

Pressen skal være den institusjonen som stiller de spørsmålene vi andre ikke tør å stille. Den skal bore, utfordre, konfrontere. Men hva skjer når denne pressen inviteres inn i varmen? Når den får sin lønn fra de samme institusjoneene som den skal kontrollere? Når dens viktigste prosjekt ikke lenger er å finne sannheten, men å beskytte narrativet?

Vi ser det allerede: Debattflater snevres inn, uavhengige røster stigmatiseres, «alternative medier» demoniseres. Ikke fordi de tar feil, men fordi de utfordrer monopolene. For i et system som er bygget på en bestemt versjon av virkelig­heten, er enhver avviker en trussel.

Demokratiets dekorasjon

Den norske staten liker å smykke seg med presse­frihet og ytrings­mangfold. Men realiteten er at den har bygget en informasjons­struktur der det å «tro på pressen» er blitt en borger­plikt. Å tvile er nesten suspekt. Å stille feil spørsmål kan koste deg både jobb og sosial status.

I dette landskapet er den fjerde statsmakt redusert til demokratiets dekorasjon. En fasade. En høflig løgn vi forteller hverandre for å slippe det ubehagelige spørsmålet: Hva om vi ikke lenger har en fri presse?

Hva om pressestøtten ikke er limet i demokratiet, men lenkene?

Men vi vet jo svaret, ikke sant?

For det er selvsagt ikke slik. Den norske staten ville aldri bruke støtte­ordninger til å styre pressen. Journalister lar seg ikke påvirke av hvem som betaler lønna. Redaktører biter gjerne hånden som gir dem millioner i støtte. Algoritmisk favorisering og fakta­sjekking er naturligvis nøytralt, og det finnes ingen politiske føringer.

Det er klart – «den fjerde statsmakt» er en fri og kritisk kraft, løsrevet fra maktens sirkel. Selv når den løper i takt med den. Selv når den får sin eksistens sikret av den.

Og pressestøtte? Det handler bare om demokrati. Ikke om kontroll. Ikke om hvem som får spalteplass og hvem som ikke får det. Ikke om hvilke temaer som blåses opp og hvilke som forsvinner i stillhet.

Nei, her er alt på stell. Alle hederlige. Alle frie. Alt fungerer.

For fasiten vet vi jo. Ikke sant?

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.