En skillingsvise av Yan Calmeyer Friis

Visning er et skummelt ord som man ofte ser klistret opp i nabolaget. Ordet betyr nøyaktig det samme som tvangsblotting.

Jeg har aldri lidd av visningsfeber. Men jeg vet at mange gjør, de legger opp løpet så de kan snoke i så mange private skuffer og garderobeskap som mulig, de bruker GPS, effektiv adresseliste ordnet geografisk og timeplan. Etterpå går de hjem og masturberer, det er jeg nesten sikker på. Ja, noen klarer vel ikke å holde seg, og gjør det allerede på visning, hvis boligen har walk-in-closet som det er mulig å låse.

Min erfaring med visninger er skrøpelig, men unik. Jeg har nesten ikke vært på noen, det er så, og de få jeg kan huske, var av nødvendighet. Et sted må man jo bo.

Men det er ubehagelig å trampe inn hos vilt fremmede. Tar man av seg på bena, eller ikke? Noen gjør. Noen gjør ikke. Og der står man og lurer på hvilket lag man tilhører. Og så glemmer man at man er barbent i skoene, men da er det for sent, og inn tramper man på ustelte gammelmannsføtter. Best å gi bud, så man ikke sårer vertskapet. Det var sånn jeg kjøpte bolig sist. Men det begynner å bli lenge siden.

Visning hos folk man nesten kjenner, naboer og sånt, byr meg skikkelig imot. Å krysse intimsfæren og ufrivillig innhente opplysninger om bekjentes undertøy, personlige hygiene, matrester, salver og piller i badeskapet, og ikke minst de generelle tilstandene i deres private avtrede, det er jo vemmelig. Vi kan aldri snakke normalt med hverandre etter det.

Så hva om det er jeg som skal ha visning? Kan man da gjøre det klart i annonsen at bekjente av boligens eier ikke har adgang? Og plassere en meglervakt i døren med instruks om å vise uvedkommende bort? Klok av skade vet jeg at enkelte (onkel Einar) ikke leser slike advarsler, eller de velger å ignorere dem.

Internett og dets mange listige sosiale medier som bare ler av personvern, har selvfølgelig svekket folks visnings-sug. Køen av kortpustede nysgjerrigperer (og nysgjerrigbodiler) har avtatt en del siden internett kom. Hvorfor bruke tid på å oppsøke fremmede boliger når nettet ligger der og venter som en annen skjøge? Digitalsnoking er mye tryggere enn visninger, og den leverer rikere innhold.

Takstmenn bør passe på skoene sine hvis de skal selge boligen til Yan Calmeyer Friis. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB

Det har vært litt av en tur siden de første e-post-forsøkene, 1.0-variantene, dukket opp så smått i akademiske miljøer i USA på 1970-tallet. Så kom IRC (1988), Six Degrees (1997), Friendster (2002), MySpace (2003), LinkedIn (2003), Facebook (2004), WhatsApp (2009), Instagram (2010), Snapchat (2011), Discord (2015), TikTok (2016). Og så er det alle de raffe influenserne. Klart få har tid til å gå på visning da.

Men alt, selv «Big Brother», begynte med snoking i annen manns bolig.

Det er for tidlig å si at visning er gammeldags. Fortsatt finnes det veldig mange mennesker som er på ekte boligjakt. Og da er det lurt å inspisere. Det samme gjelder selve kjernegruppen av bolig-fetisjistene, de må inn i en ekte bolig og ta på ekte ting som brukes av fremmede mennesker som bor der, men dette er en liten gruppe, relativt sett, med en sjelden lidelse som sosiale medier ikke kan kurere. De bare må lese annonser og ringe på dører og ta seg inn.

Bolig-fetisjisme er alvorlige saker, og jeg tar ikke for hardt i om jeg anslår at det finnes kanskje tusen registrerte bare i Oslo Vest – dessverre skjuler fastlegene seg bak personvern-mantraet, så vi får aldri vite sikkert, og i tillegg kommer mørketallene, som kan være betydelige. Dette er altså ulykkelige mennesker som bryr seg døyten om kjøp eller salg av bolig, men som bare må på visning, drevet og pirret inntil det uutholdelige av titter-demonen i seg. Lykken og forbannelsen er å kunne banke på en fremmed dør og trampe inn, fullt lovlig, de behøver ikke hilse engang, for å se, helt inn i de innerste krokene, hvordan ukjente mennesker har det – uten at noen kan stoppe dem. Gratis kjeks og cola får de også.

Hm, nikker de fraværende til meglerens monolog, mens de forsiktig trekker ut nattbordskuffene og løfter på lokket til skittentøykurven og snuser ivrig ned i toalettskålen. I bakgrunnen ser man de forskremte beboerne inneklemt i sin nye rolle som masochister i et voldtektstableau. Det er kjøpers (og titters) marked.

Jeg vet en del om dette, selv om jeg ikke er veldig erfaren, men jeg måtte altså til pers for drøyt 20 år siden. Tre rom i blokkleilighet holder ikke evig når man har kone, barn, marsvin, CD-er, LP-er, singleplater, videoer, bøker, musikkaviser (komplette årganger fra 1962 til i dag), leketøy fra gutteårene som man umulig kan skille seg av med, en bunke tentamensbesvarelser fra tidlig 1970-tall, selvangivelsene for 1971 og 1973, reklameartikler forbundet med utgivelsen av en rekke Beatles-relaterte grammofonplater og alt annet som er viktig i livet for voksne menn som har levd litt.

Så jeg dro på visning mens min kone var bortreist. I ren lettsindighet skrev jeg navn og telefonnummer på et ark i stuen. Det var jo ingen andre på visningen, og kanskje ekteparet som bodde der var lei seg? Det var tross alt en stor bolig, så det kunne ikke skade å skrive navnet sitt. At det var konstatert fukt i badeveggen, skjønte jeg at eieren ikke likte å snakke om, så jeg stoppet bryskt meglerens geskjeftige informasjonsiver. Vi tar vel hensyn, gjør vi ikke? Det fikk være visse grenser. Eieren tok meg takknemlig i hånden, og vi skiltes som venner. Riktignok midlertidig.

To dager senere var boligen min. Spør ikke hva som skjedde. Jeg aner det knapt nok ennå. Megleren ringte ustanselig, og for å bli kvitt det utidige maset uten å virke uhøflig, la jeg til slutt inn et bud – uten å ha spurt hverken bank eller kone. Banken ble lei seg, men ordnet opp likevel, enda jeg sa at det ikke var så viktig, og før jeg visste ordet av det, befant jeg meg på et hektisk meglerkontor fylt til bristepunktet av unge, dresskledte, ekspansive menn med galopperende behov for å få besøkende til å sette sin signatur nederst på et ark. Min fortumlede kone var med, og jeg beroliget henne med at jeg hadde alt under kontroll. Jeg håpet ved Gud at hun ikke skulle oppdage at mitt vinnende bud var mot meg selv.

Vel, så var dét gjort. Klart for neste skritt: døden. Eller å selge egen bolig etter at man har kjøpt ny, som det også heter.

Megleren syntes det var rart, men tilbød seg å ta jobben. Jeg følte at det var ugler i mosen, og at jeg kanskje ikke hadde gjort noe lurt kjøp. Jeg ville i hvert fall ikke lures to ganger av den samme megleren, så jeg avslo. Bryskt og verdensvant. Syntes jeg selv. Og ringte et meglerfirma, helt random, og lurte på om de hadde greie på Hovseter. Han svarte ja før jeg var ferdig med spørsmålet. Og ringte på døren før jeg hadde lagt på. I hvert fall nesten.

Sommerferien måtte annulleres. Virkelig godt timet å selge boligen nå, sa viktigperer på jobben. Jeg kjente uro.

Så var vi i gang. Megler. Oppdragskontrakter. Takstmann. Takstmannen, ja! Der kom han og så hemmelighetsfull ut. Hva foregikk i hodet på denne innpåslitne fyren med sitt uutgrunnelige ansiktsuttrykk og sitt skjema som han noterer hemmelighetsfulle ting på mens han kikker under badeskapet?

Foto: Pexels

Takstmannen skremte vettet av meg. Vi hadde en rimelig fin bolig inntil han dukket opp. Da han omsider var ferdig på badet og sto taus i stuen, dypt inne i egne, mørke tanker, greide jeg ikke mer, og utbrøt med en stemme som sprakk:

– Fant du noe?

– Vel, svarte han og sugde på pausen: – Fukt i veggen ved dusjen. Jeg tror vi må ned i garasjen under her og sjekke om det har trukket ned. Kan du vise meg veien?

Mens livet passerte revy og leilighetens salgssum befant seg i fritt fall, skyndte jeg meg ut i entréen, kippet på meg skoene og fôr ut i oppgangen. Skulle akkurat til å springe ned trappen til garasjene, da jeg oppdaget at jeg var alene.

Jeg snudde meg overrasket. Takstmannen sto i døråpningen, aldeles stille.

– Vel? Kommer du? Sa jeg forbauset.

Han så bedrøvet på meg. Så kom det, med svak stemme:

– Unnskyld, men … men jeg tror du har tatt på deg skoene mine.

Jeg stivnet, kinnene begynte å koke, jeg så forsiktig ned. Der sto jeg, i oppgangen, i takstmannens flunkende nye sorte sko. Bak ham, i entreen, skimtet jeg mine egne, brune slitere.

Jeg døde ikke, mirakuløst nok, men det gir seg selv at skrittene tilbake til entréen var tyngre enn bly. Mitt ynkelige forsøk på å spøke bort episoden falt på knusktørr takstgrunn:

– Eh, he, he… du kommer vel ofte ut for slikt?

– Det kan jeg faktisk ikke erindre.

Jeg vet ikke hvor mye verditaksten reduseres når man har vært i takstmannens sko, men det er sikkert betydelig. Og historien er sann.

Foto: Liselotte Sabroe/Ritzau Scanpix

Så var det visning, og det kom folk. Mer da enn man er vant med nå. Så skjedde da også dette like før Facebook kom rekende og støvsuget visningsmarkedet for de generelle nysgjerriperene og sladrefantene som nå fant et nytt og mye mer spennende univers, så jeg opplevde vel egentlig den aller siste visningsflokken med en jevn fordeling av boligsøkende, nysgjerrige, sladrehanker og bolig-fetisjister.

Jeg følte meg uansett invadert, avkledd og pinlig berørt. En av de første som kom, en gammel dame med plirende øyne og knirkehender fant et par slitte underbukser jeg trodde var i sikkerhet innerst i den nederste kommodeskuffen. Ute på badet sto noen og skylte ned og skylte ned i toalettet, som om de trente til et ukjent europamesterskap. Et yngre ektepar lurte på hvorfor den ene skapdøren under oppvaskkummen på det nye kjøkkenet bare kunne åpnes på gløtt (det var for så vidt en lang historie, og inkluderte svart snekkerarbeid fra en nordlending høy på moro-tobakk, men de ville neppe forstå), og der gikk en drittunge på trynet ut i haven, fordi jeg ikke hadde sikret balkongdøren. Det satt en mann på min kones side av sengen og studerte puten hennes. Jeg kremtet skarpt. Akkurat da ringte onkel Einar på. Han elsket visninger, da han mente det var det beste stedet av alle å sjekke opp godt voksne damer.

Onkel Einar så ut til å føle seg velkommen, noe han så absolutt ikke var. Han klappet meg omsorgsfullt på kinnet og mente han hadde en god idé. Enn om jeg bælmet whiskey på forhånd i morgen, åpnet døren splitter naken, pekte forklarende på visningsskiltet og sang «rai rai rai» mens jeg ristet skøyeraktig på alt som var løst. Han kunne godt være med.

Det slo meg at jeg aldri har fått noe godt råd av onkel Einar. Aldri.

Leiligheten ble solgt, for dem som lurte. Én budgiver. Hun visste at vi allerede hadde kjøpt og satt i tidsfella med to boliger og et monsterlån. Hun var ganske gem og bød like under prisantydning.

Jeg lærte, som alltid på den harde måten, at man selger før man kjøper. Og at bare fetisjister plukker frem en slitt underbukse fra en kommodeskuff når de er på visning. Jeg burde ha pekt henne ut for onkel Einar.

Men det skal jeg ha, at jeg antagelig er den eneste i verden som faktisk har vært i takstmannens sko og sluppet unna med det.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som e-bok her.