Media skaper uro, men aldri av den kategorien som rammer makten. For Norge styres av de ufeilbarlige.

Norske hovedstrømsmedier har en ny livsoppgave: Å sørge for at publikum beholder troen på at alt er som før i Norge, at landet er styrt ansvarlig, demokratisk og fremtidsrettet, veldrevet, basert på Gerhardsens sosialdemokratiske likhet, tillit, gjennomsiktighet, økonomiske ryddighet og ikke minst selvstendighet og suverenitet. Det er en bløff, men denne livsoppgaven deler de med sine venner, slektninger og bekjente i politikk og næringsliv, fordi noe annet ville kunne skape en type uro som kunne ramme de ufeilbarlige som har overtatt Norge.

De aller fleste nordmenn tror på denne falske virkeligheten fra fortiden, og hvorfor skulle de ikke dét? Vi har det jo så bra! Det lyser i lampene, togene går’ish, lønningene kommer, Nav står parat, det er fred i landet og mat i butikken. Det betyr ikke på noen måte at alt er perfekt, eller at folk ikke føler uro – men de skal føle riktig type uro: uro som gjør at de ufeilbarlige kan fremstå som redningsmenn i media, hvor de har klippekort, for hovedstrømsmediene påfører norske boergere uro daglig:

Uro for vær, klima, plast, plantenæringen CO2, varme og skogbranner. Uro for virus, mat, fett, sukker, salt, kreft, flått og morderveps. Daglig spres frykt for høyreekstreme, konspirasjonsteorier og Donald Trump, så folk blir passe lammet og håper Erna eller Jonas vil redde dem. Media melder også daglig om vold, knivstikking, etnisk uro, politisk bråk, høye priser, offentlig sløsing, feilslåtte prosjekter, budsjettsprekk og nødvendigheten av å forberede seg på dårlige tider.

Men du kan sove trygt gjennom alt dette, for dette er tilfeldigheter og løsrevne hendelser og ulykker som ikke henger sammen med noe, og som ingen politikere kan klandres for, de ufeilbarlige håndterer hva som helst på sin vakt. Du kan stole på de ufeilbarlige, nettopp fordi de er ufeilbarlige. See?

Ingen grunn til uro

Ikke misforstå: Det mangler ikke på feature-journalistikk over individer som er sviktet av det offentlige, av Nav, av rettsvesenet, helsevesenet, av skoleverket, foreldre, idrettsklubben, venner, slekt, kjærester, politikere eller whatnot. Daglig kan du lese om folk som føler seg mobbet, trakassert, krenket, presset eller ødelagt, også av det offentlige. Faktisk bader media publikum i den slags sosialporno daglig, så vi alle kan føle medynk og empati. Mye går galt, og media forteller det. Det hender til og med at de ufeilbarlige ofrer en av sine egne på renvaskingens alter. Bare spør Hadia Tajik. Ingen av de ufeilbarlige er immune, de må bare huske å fremstå som ufeilbarlige.

Det hovedstrømsmediene aldri rokker ved, er selve grunnfjellet: De ufeilbarlige sørger for at det går godt i Norge, og det finnes ingen interne, systemiske trusler i måten Norge er styrt på, hvem som styrer det, hvorfor og til beste for hvem? Det finnes ingen grunnleggende, interne farer som truer eller undergraver samfunnet vårt nedenfra. Det fins ytre fiender som Trump, klima og Putin, og det fins grunner til bekymring over ekstrerne farer, men her hjemme er du trygg og ivaretatt, med en god fremtid. Og hvis det feiler, har noen andre skylden.

Lauget av ufeilbarlige har innledet en flom av rene samfunnseksperimenter med masseinnvandring, flerkultur, integrering, EU-tilpasning, vindkraft, batteri-samferdsel, vaksiner, lockdowns, hydrogen, solpaneler, sirkulærøkonomi, interessent-kapitalisme, elektrifisering, taksonomi, utfallslikhet og sentralisering av sykehus og helsetjenester. Høringsrunder er bare for show. Debatter er bare sirkus. Og siden de er ufeilbarlige, inneholder ingen offentlige papirer lenger noen risikovurdering eller forpliktende budsjetter. Hvorfor skulle de dét?

Hvem er de ufeilbarlige?

De ufeilbarlige sitter på toppen av politikken, partiene og næringslivet, eller i trinnene rett under. De sitter på Stortinget, i fylkesting og kommunestyrer. De sitter på toppen av offentlige og privat styrte bedrifter, i konsultentselskaper og organisasjoner hvor tette koblinger til politikken blir viktigere og viktigere, først og fremst for å fremme seg selv og sine favoritter – som skremmende ofte er slekt, venner, studiekompiser eller noen man skylder tjenester.

Og ikke tro at å være medlem av de ufeilbarlige er for latsabber. Dette er en livsstil. Man må hele tiden tenke over hva man gjør, sier, tenker og tror. Man må holde seg innenfor rammene, være korrekt og motarbeide bare dem som fortjener det – men for mange ufeilbarlige er dette enkelt: Det er så instinktivt at de ikke engang vet at de er medlem av et laug av ufeilbarlige. Og hvorfor kaller jeg dette løst spunne nettverket av overklasse i EU-provinsen Norge for ufeilbarlige? Fordi de aldri blir trukket til ansvar, selv om de begår grove feil hele tiden:

De ufeilbarlige eksperimenterer med samfunnet, men samtlige samfunnseksperiment feiler. De har «visjoner og hårete mål» i fleng, men ingenting går som de har ønsket eller drømt om. De ufeilbarlige er alltid til stede når snorer klippes, men aldri når korthusene kollapser. De er suverene i egne øyne, fordi de aldri blir holdt ansvarlig.

De spiller andre mennesker dårlige, i stedet for at andre spiller dem gode. Underordnede ler av dem, men avslører aldri sine følelser. Og hyppigheten av sosiopatiske trekk og dyssosial personlighetsforstyrrelse, forskrudd selvbilde og jålete selvopptatthet er forstyrrende høyt. Men de ufeilbarlige finner og tolererer hverandre, siden de alle har samme mål: Å være bedre enn andre –  for i Norge anno 2025 har den med penger, makt og prestisje vunnet. Dét er alt samfunnet vårt er redusert til: hykleri og penger.

Ikke en konspirasjon. Bare triviell, menneskelig dumskap

Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier, for jeg er utelukkende styrt av fakta, logikk, menneskelig adferdspsykologi og ikke minst Ockhams barberkniv: Hvis to løsninger er like mulige, så er den enkleste svaret. Evnen til menneskelig samarbeid i politikken er begrenset, evnen til å holde på hemmeligheter er omvendt proporsjonal med antall mennesker innvolvert, og grådige, selvhøytidelige middemådigheter (som de ufeilbarlige som oftest er) er ofte så inkompetente at de ikke evner å styre en kompleks konspirasjon.

De ufeilbarlige konspirerer derfor ikke med hverandre. Det trenger de ikke. De bare gjennkjenner, anerkjenner og liker hverandre, fordi de er så like og har felles mål: å få mest mulig ut av alt for egen fordel. Den som sitter igjen med mest makt, penger og prestisje, har vunnet. Du skjønner: Dette er ikke normalt fungerende, skikkelige mennesker. Dette er et laug av latterlige opportunister som tilfeldigvis deler samme kyniske mål. Derfor ser det ut som om de samarbeider.

Resultatet av indivuduell, selvhøytidelig inkompetanse og grådighet blir nemlig nøyaktig det samme som for hyperavanserte konspirasjoner: Samfunnet blir skadelidende. Som vi ser. Fordi de ufeilbarlige har sammenfallende interesser og mål, og dette omfatter ikke deg, ditt og samfunnet rundt. Det omfatter bare dem selv, og alle som truer selvbildet deres, er en fiende.

Det er altså ikke en konspirasjon som undergraver Norge. Det er bare en rekke oportunistiske enkeltindivider som alle gjør de samme dumme tabbene i forsøket på å kare til seg mest mulig penger, makt og prestisje – eller alt på en gang. For det er dette Norge er omgjort til: en konkurranse i å være best, og den ufeilbarlige som sitter igjen med mest cash og medieoppmerksomhet, har vunnet.

Et primitivt adelskap uten selvinnsikt

Adferdsmønsteret jeg beskriver her, er så grunnleggende idiotisk, samfunnsødeleggende og kynisk at gode samfunnsborgere utenfor lauget av ufeilbarlige knapt er i stand til å fatte at det er mulig, og langt mindre tro på at Norge er overtatt av slike dårlige mennesker. Derfor vil de fleste heller tro på den offisielle forklaringen:

At alle problemer du påføres i hverdagen, skyldes utenforstående krefter som eliten ikke kunne se komme, kontrollere eller begrense – noe som faktisk er jobben deres. Og alle som hevder at det er noe galt med elitelaget som styrer Norge, er tullete konspirasjonsteoretikere. Og det er jo sant:

For eliten konspirerer ikke. Det trenger de ikke. De ufeilbarlige trenger bare være gørrkjedelig like. De dilter etter hverandre for å kare til seg mest mulig, gjøre de samme dumme tabbene, skylde på alle andre og løpe fra ansvaret. Det er et perfekt, selvregulerende system som ikke krever hverken konspirering, møter, avtaler eller en «grand plan».

Og siden vanlige, gode mennesker hverken får være med eller passer inn i kretsen av ufeilbarlige, har vi heller ikke mulighet til å stoppe dem med innsigelser, fakta, logikk, matte, empiri, vitenskap, observasjoner og faktiske resultater. Det biter ikke på de ufeilbarlige, som bygger nytt regjeringspalass til 60 milliarder til seg selv for «job well done» – slik adelskap i udemokratiske stater alltid belønner seg selv og hverandre.

Adelskap er alltid hvevet over den gemene hop

Derfor kan de ufeilbarlige melde Norge inn i EU uten legitimitet. Derfor kan alle busjetter sprenges uten konsekvens. Og hvorfor ikke? De ufeilbarlige er oljesjeiker som kan bruke penger helt fritt på egen innfallspolitikk – for det er jo deres lekepenger. Og bak dette dumskapens samfunnskupp ligger en ufeilbarlig strategi: Siden Norge er det mest demokratiske landet i verden, og norske velgere fortsetter å stemme på de ufeilbarlige, er alt som skjer velgerne vilje. See? You can’t win.

Derfor fikk vi sykkelveier i vinterland, vindmøller i vannkraftland og solpaneler i mørktiden. Derfor kan de ufeilbarlige fritt eksperimentere med samfunnet rundt masseinnvandring, flerkultur, islamisering, grønt skifte, sirkulærøkonomi, energiomstilling, elektrifisering, taksonomi, DEI og ESG – og alt annet av innfallspolitikk som måtte ramle inn i disse dysfunksjonelle hodene i rødvinsfylla.

Fordi de er ufeilbarlige. See? Sirkelen er sluttet. Og i media jobber venner, slekt, ektefeller, fettere, tanter, kusiner, studiekompiser og naboer av de ufeilbarlige. Derfor vil ikke media spre feil type uro eller panikk i vårt vanvittig vanstyrte land. For panikk er bra. Det må bare være den rette typen panikk, for paniske velgere tenker ikke, og vender seg til de ufeilbarlige for frelse og redning.

Derfor spratt Arbeiderpartiet opp fra 14 til 30 prosent når den ufeilbarlige Stoltenberg ble kalt inn som redningsmann. Mannen som sløste bort 10 milliarder på en idiotisk «månelanding», har nemlig vært ufeilbarlig lenger enn de fleste, og han slapp naturligvis å stilles til ansvar for havariet. Erna Solberg har vært ufeilbarlig hele livet.

Og husk: De ufeilbarlige har ingen anelse om hva jeg snakker om. Hvis de leste dette, ville de bare riste på hodet, for de er jo … ufeilbarlige! See? Det er nok heller «han derre» Kent Andersen det er noe galt med. Alle andre har nemlig skylda her i det veldrevne, demokratiske tillitssamfunnet Norge – hvor alt er som før, alt er bra, alle skal med, og hvor alt likevel må endres i ekspressfart.

For hva kan gå galt når ufeilbarlige sitter ved roret?

Kjøp bøker fra Document Forlag her!