Man må jo nesten le når man leser enkelte innlegg i aviser som Dagsavisen. Nå er det en jurist og samfunnsdebattant ved navn Magnus Forsberg som belærer oss om «halve regnestykket» når det gjelder klimadebatten.

Ifølge Forsberg er vi så dumme at vi bare ser kostnadene ved å gjøre noe med klimaet, men ignorerer de enorme kostnadene ved ikke å gjøre noe. Og selvsagt, for å krydre det hele med litt automatisk fordømmelse, drar han frem Donald Trump som en slags sjelevenn for dem som ikke svelger klimaprestenes dommedagsprofetier rått og ukritisk.

Forsberg starter med å beklage at han må sammenligne med Trump. Ja, det skjønner vi, for det er blitt en så fryktelig forslitt øvelse for dem som ikke har reelle argumenter, at de må ty til å male fanden på veggen for å skremme folk. At han deretter likevel gjør det, og attpåtil i en fullstendig haltende analogi om handelsbalanse, ja, det sier jo mer om Forsbergs argumentasjonsform enn om noe annet.

Argumentet er altså at vi ignorerer hvor dyrt det er med klimaendringer. Og jo da, ekstremvær kan koste penger, ingen benekter det. Men så drar Forsberg frem en rapport som hevder at klimaendringene kan koste en tredjedel av global BNP dette århundret.

EN TREDJEDEL?!

Det er jo tall så hinsides all fatteevne at de knapt er verdt papiret de er skrevet på. Dette er jo rene fantasitall, basert på «komplekse modeller» og spådommer som har vist seg å bomme gang på gang. Å basere politikk på slike svimlende og usikre fremtidsprognoser er intet annet enn hasardspill med skattebetalernes penger.

Og så snakker han om at det er «god business» å investere to prosent for å slippe å tape en tredjedel. Igjen, rene fantasitall i en teoretisk modell. To prosent er en reell, nåværende, garantert kostnad. En tredjedel er en spekulativ, usikker, fremtidig mulighet til tap.

Dette er ikke et regnestykke, det er et ideologisk fundert veddemål hvor vanlige folk må betale regningen her og nå for å unngå en teoretisk katastrofe langt inn i fremtiden.

Forsberg legger også litt av skylden på media for ikke å sette snømangel i sammenheng med klimaendringer. Men kanskje folk er lei av å få absolutt alt tredd ned over hodet som en konsekvens av «menneskeskapte klimaendringer», selv når det bare er snakk om naturlige variasjoner i været? Kanskje folk ser at mange av de såkalte klimatiltakene er utrolig dyre, ineffektive og i praksis bare en omfordeling av penger og en innskrenkning av frihet, uten at det har noen målbar effekt på global temperatur?

Det er lett for jurister og debattanter i Oslo å sitte i sine penthouseleligheter og snakke om teoretiske regnestykker og svimlende BNP-tap. Men for «vanlige folk» er det de reelle, umiddelbare kostnadene som teller.

Kostnaden ved å fylle tanken, kostnaden ved strømregningen, kostnaden ved å kjøpe mat. Disse kostnadene er høye nok som de er, uten at vi skal kaste milliarder etter tvilsomme «klimatiltak» basert på klimaprestenes mest ekstreme prognoser.

Nei, herr Forsberg. Problemet er ikke at vi ignorerer halve regnestykket. Problemet er at klimaalarmistene og deres heiagjeng i mediene presenterer fantasitall som fakta og forventer at vi skal svelge alt rått.

La oss heller snakke om de reelle kostnadene ved klimatiltak, om usikkerheten i klimaprognosene, og om hvorfor vi ikke skal la oss skremme til å rasere økonomien vår for å unngå en teoretisk dommedag.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.