Man står jo her, da. Midt i et politisk landskap som føles fremmed og utvannet. Vi som fortsatt tror på noe, som holder fast ved at Norge skal være Norge, ser oss rundt etter et parti som representerer våre verdier.

Men der vi en gang hadde håp, finner vi nå mest skuffelse. Hva i all verden skal vi stemme når både Høyre og FrP ser ut til å ha mistet kompasset?

For ja, det er ikke bare Høyre som har snudd kappen etter vinden og latt seg skremme av den politisk korrekte eliten. De som kaller seg konservative i dag – ja, Høyre er kanskje verstingen, de har for lengst omfavnet mye av den venstreliberale agendaen på sosiale spørsmål og har knapt et konservativt fiber igjen – men også FrP, partiet som en gang hevdet å være nasjonalkonservatives soleklare valg, ser ut til å ha mistet fotfestet.

Hvor ble det av det FrP som utvetydig sto opp for norsk kultur og sa et klart og tydelig nei til masseinnvandring og snikislamisering?

En kvinne går fullstendig tildekket langs en gate i Oslo i juni 2019. Foto: Hanne Tolg.

Det virker som om de har blitt for opptatt av å tekkes «det gode selskap», for opptatt av meningsmålinger som måler popularitet i den brede massen, til å huske hvem kjernevelgerne deres egentlig er.

De nasjonalkonservative.

De hevder fortsatt at de er strengest på innvandring – ja da –, men det er en retorikk som ofte føles hul når man ser på den faktiske politikken og kompromissene de er villige til å inngå. De snakker om å bevare norsk kulturarv, men samtidig viker de unna de vanskelige diskusjonene om hvordan islam som politisk ideologi utfordrer våre verdier. De har kanskje ikke omfavnet den mest ekstreme woke-agendaen, men de fremstår heller ikke som de urokkelige forsvarerne mot woke som mange av oss hadde håpet.

Den siste tidens utspill fra flere av toppene i FrP viser også at partiet ikke lenger forstår hvor det kom fra. At Sylvi Listhaug og Jon Helgheim går ut i media og sier at de ikke liker Donald Trump, og at Simen Velle sier han ikke liker alternative medier, det gjør jo bare sitt til at partiet støter sine kjernevelgere enda lenger fra seg.

Følelsen av svik er sterk. Man så på FrP som partiet som turte der andre feiget ut, som snakket rett fra levra, som satte Norge og nordmenn først. Nå ser det ut til at også de har blitt fanget i det samme spillet hvor man må utvanne budskapet for å tekkes et bredere spekter, for å være «spiselige» for andre partier i et eventuelt regjeringssamarbeid. Og resultatet? En fløy av velgere som står igjen uten et reelt politisk hjem.

Erna Solberg (H) deltar på et tradisjonelt iftar-måltid sammen med unge somaliere. Foto: Terje Pedersen / NTB

Vi som fortsatt tror på konservative prinsipper – på en sterk nasjonalstat, på trygghet og orden, på å bevare det som er verdifullt i vår kultur og historie, på at enkeltmennesket har ansvar, men at samfunnet også må beskytte sine borgere – ja, for oss er dagens politiske landskap en ødemark.

Både Høyre og FrP, partiene som en gang kunne ha representert oss, har beveget seg bort. Vi ser ingen steder vi kjenner oss igjen, ingen partier som fullt ut representerer våre verdier. Vi står her, med stemmeseddelen i hånden, og lurer på om det i det hele tatt er noen vits.

Inntil det dukker opp et parti som genuint tør å være konservativt igjen, og som ikke svikter sine kjernevelgere i jakten på bredere appell, blir vi stående her, politisk hjemløse i et land som har mistet sin konservative ryggrad.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!