Teofanes fra Kreta (1490–1559), «Adam setter navn på dyrene», freske i Agios Nikolaos Anapafsas-klosteret, Meteora, Hellas.

²⁶ Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» ²⁷ Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. ²⁸ Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

1. Mosebok 1, 26–28

Vi er inne i det som i kirkeåret kalles treenighetstiden. Nærmere bestemt 4. søndag i treenighetstiden.

I et politisk perspektiv er det få spørsmål som er mer spennende enn troens betydning for samfunnets politiske institusjoner.

I klassisk kristen tro er det ikke mulig å gi staten full frihet, selv om det er flertallet som har gitt den det rettslige grunnlaget for sine handlinger. Guds vilje, dvs. moralens grenser, angår også staten. Den treenige Gud er nemlig ikke en eneveldig hersker, men et hellig treenig fellesskap. Han er en Gud med et klart mål: Han ønsker at mennesket, som han skapte i sitt bilde, skal møte ham som kjærlighetens utgangspunkt, og til det er ikke diktaturet eller eneveldet en egnet ordning.

Når troen er en del av våre liv, er det naturlig å trekke noen grenser mellom det Luther kaller det verdslige, det vil si det offentlige eller staten, og det åndelige regiment, dvs. kirken.

Selv om en stat for eksempel overtar samfunnets skolevesen, kan den ikke fylle skolene med det innholdet den måtte ønske. Den kan ikke bli herre over områder som dypest sett er en del av det åndelige regiment. Da blir den fordervet som stat.

Biskop Eivind Berggrav omtaler dette temaet i foredraget «Når kusken er gal». Foredraget ble holdt våren 1941 på prest- og menighetsstevner og hadde til hensikt å rydde opp i vanskelig protestantisk oppfatning angående «lydighet mot øvrighet».

I 1941 var Norge okkupert av Tyskland, og det var nazismen som var statens etiske fundament. Kusken var gal, som Eivind Berggrav så treffende beskrev det. Vi er ikke i en slik situasjon i dag, men det er visse likheter vi ikke kan overse, og spørsmålet til oss er det samme som Eivind Berggrav stilte da. Hvordan skal vi opptre overfor en stat som oppfatter seg selv som etikkens utgangspunkt og som invaderer det åndelige regiment med krav om hvordan vi skal oppfatte troen og etikken?

Berggrav skriver at Gud har satt et skarpt skille mellom det regimentet som har med orden å gjøre, og det som har med sjelene å gjøre. Årsaken er at hvis dette skillet ikke opprettholdes, blir det Satan som tjener på det. Han vil kunne herske i begge riker. Dersom staten vil overta kontrollen over sjelene, går den inn på Guds område, og vil kirken ha verdslig makt, blir den besatt av det onde. Berggrav mener at faren er like stor for begge. Både biskoper og regjering kan komme til å tjene djevelen.

Eivind Berggrav er svært presis når han omtaler Satans spesiale:

Han peker på at det sataniske er maktsyken i alle dens former og utslag, makten for maktens skyld uten etiske normer, maktvilje utenom Guds vilje og makten uten retten.

Derfor blir ikke flertallets makt mer etisk akseptabel når spørsmålet som diskuteres er abort eller innføring av radikal kjønnsteori i samfunnet. Det blir et flertallsdiktatur, like galt som et mindretallsdiktatur eller enevelde.

Berggrav mener at Guds deling av regimentene tjener fredens og frihetens sak. Kirken og øvrigheten kan ikke unnvære hverandre dersom freden og friheten skal opprettholdes.

Staten skal ikke forsøke å dirigere sjelene, men bygge sin lovgivning på den verdien Gud sier at mennesket har, og det er kirken som skal veilede staten i slike spørsmål. På samme måte skal ikke kirken blande seg inn i verdslige spørsmål.

Berggrav fryktet en stat som ønsket å være total, slik vi ser i dag. Flertallet av stater i Vesten gir seg i dag rett til å kreve at mennesker underlegger seg en gitt virkelighetsforståelse. Men da slipper vi ifølge Berggrav djevelen løs. Han mener en slik stat krever det helliges glans og setter seg i Guds sted.

Dette er en statsform vi ser stadig tydeligere vokse fram i Vesten. Retten er ikke lenger utgangspunktet for makten. Når makten kommer før retten, er vi i ondskapens rike. Luther kaller det tyranniet, og tyranniets stat er som en gal kusk eller en løpsk hest.

Spørsmålet blir hvordan vi som innbyggere skal forholde oss til dette.

Berggrav var tydelig i sitt råd: Den som tier, gjør seg medskyldig i overgrepene. Han svikter det oppdraget vi alle har fått.