«De som velger å gi avkall på grunnleggende frihet for å kjøpe litt midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.»  (Benjamin Franklin)

Det er lite nytt i regjeringens politikk. Det er lite annet som skiller nåtiden fra fortiden enn folks glemsomhet og likegyldighet overfor de erfaringene våre forgjengere gjorde med den samme politikken. Trygghet i enhver forstand kan både på kort og lang sikt ha en pris som aldri nevnes i et politisk program.

Statsminister Jonas Gahr Støre er tydelig på hva som for ham er viktigst når han uttrykker formålet med Arbeiderpartiets program for det norske folk: «Vi vil gjøre det viktigste i folks liv til det viktigste i vår politikk. Og nå er det å gi folk trygghet for morgendagen og tro på fremtiden – i en mer urolig verden – i et Norge der alle skal med.» (Min utheving.)

Vi lever i en tid med mange utfordringer. Også følelsen av utrygghet er blant dem. Ikke på lenge har fremtiden virket så utydelig som nå. Under krigen var det faktisk mindre uklart hva vi sto overfor. Folket kjempet for å overleve i frihet, med den risiko som selvstendighet og demokrati alltid innebærer. De kjempet ikke for trygghet. De kjempet med åpne øyne og stor risiko for frihet til selv å velge sin fremtid og sin hverdag. Det fantes ingen «statsmakt» som kunne tilby dem noen av delene.  Den finnes fremdeles ikke.

I årtusener har folket levd og bygget sine samfunn på lov, rett, frihet og selvstendighet. Målet har vært å viderebringe arven i bedre stand enn den ble mottatt. Det er nasjonsbygging og utvikling. Det har vært motgang og slit, utfordring og kamp, men retningen har vært klar. Er dette en innsikt og erkjennelse som folk ikke lenger har? Eller er vi blitt lullet inn i en forestilling om at det finnes myndigheter og partiledere som bedre enn vi selv vet hvilke interesser og mål vi har for våre liv?

I så fall skal vi ikke langt tilbake i historien for å finne eksempler på at nasjoner er blitt villedet og bedradd til å tro at de for sin egen trygghet kunne overlate til selvoppnevnte fyrster og førere å skape den tryggheten som disse mente folket hadde behov for. Det viste seg i alle tilfelle å være en trygghet disse førerne med sin politikk selv skapte behov for å søke. Slik er det ennå.

Hvilken utrygghet er det Støre søker å løfte fra våre skuldre med sin politiske programerklæring? Er det ikke nettopp det sosiale, økonomiske og sikkerhetspolitiske uføret han selv har bidratt til å bringe den norske velferdsstaten inn i? Er han og hans partis trygghetspolitikk troverdig når de ønsker velkommen til landet flere innvandrere enn de selv er i stand til å bygge boliger til? Er det troverdig at det blir mer trygghet av å provosere frem et høynet konfliktnivå i nordområdene ved å posere der på et krigsskip sammen med EUs ledelse som er en krigførende part mot Russland i Ukraina? Blir vi tryggere i Norge ved at krigen i Ukraina får et nytt «frontavsnitt» i nord? Har EU overhodet noe trygt og fredelig å bidra med i en konflikt med Russland som Arbeiderpartiets regjering er i ferd med å påføre oss, blant annet ved å svekke NATO-alliansens troverdighet?

På nasjonaldagen, 17. mai, bør vi ikke tape av syne at det som folkets valgte representanter gjorde på Eidsvoll i 1814, ikke var å be om mer trygghet. Det var tvert om å grunnlovsfeste retten til selvstendighet og frihet. Den friheten feirer vi ennå minnet om, i visshet om hvor viktig det er, når det kreves, å kunne ofre tryggheten for å beholde folkets varige frihet.

Av Per Antonsen

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!