Det som skjer i verden, kan enten registreres som en serie enkeltstående hendelser, eller man kan søke etter sammenhenger begivenhetene imellom. Er du blant dem som foretrekker sistnevnte tilnærming, kobler du sannsynligvis raskt inn den indre kausalitetsdetektoren når du vurderer det observerte: Finnes en fellesnevner blant begivenhetene, kanskje til og med en årsaksforklaring som knytter ting til hverandre og gjør at vi forstår og kan forklare litt/mye av det vi opplever? Overskriften spiller hen på ett dominerende fenomen i samtiden, at nasjonalstatene sliter med å opprettholde sin etisk-politiske status, og peker på en slik rød tråd som binder foreteelser før og nå sammen og gir dem mening. Kanskje er ikke tråden like synlig for alle, men den eksisterer; de ideologisk motiverte angrepene på nasjonalstaten er intet fantasiprodukt.

Det var en gang at nasjonsbygging stod sentralt i nordmenns strev for å organisere sine liv i den europeiske maktpolitiske malstrømmen. Etterdønningene etter krigene mellom et keiserlig aggressivt Frankrike (Napoleon) og den lille korsikanerens beseirere (England og Russland) gjorde oss til slutt (1814) til et erstatningsbytte tatt fra det Napoleon-vennlige Danmark og gitt til Sverige som kompensasjon for sistnevntes tap av Finland til den voksende stormakten i øst, Russland. Under hele århundret utviklet den norske nasjonalfølelsen seg som det vesentligste insitament bak nordmenns anstrengelser for å oppnå full selvstendighet og status som suveren stat; dette lyktes vi med i 1905. Utover 1900-tallet fortsatte nasjonsbyggingen å være en sterk politisk driver innen samfunnsutviklingen, om enn ispedd sosialismens internasjonalistiske og til å begynne med revolusjonære drømmerier fra omtrent 1917 og fremover; dette var tross alt Arbeiderpartiets århundre. 

Et høydepunkt i Norges moderne historie var frigjøringen i 1945 etter en trøstesløs krig (våren 1940) fulgt av fem års okkupasjon. Nasjonalfølelsen og gleden svulmet sammen i nordmenns bryst mens gjenoppbyggingen av landet ble igangsatt.

Men så skjedde det noe fra rundt slutten av 60-tallet av, en politisk fokusendring som kun de færreste merket til å begynne med, men som etter hvert gled over i et nytt paradigme i forståelsen av vårt eget lands så vel som andre staters fundament: langsomt ble prefikset nasjonal fjernet fra begrepet «nasjonalstat». Nasjon-delen av det sammensatte ordet mistet sin udelt positive valør og gikk over til å være noe man helst ikke ville vedkjenne seg, noe man følte pinlig ubehag ved. Mange, særlig av den eldre garde, er ennå ikke klar over at dette skiftet faktisk har funnet sted, for tidsånden er en flyktig og i det daglige umerkelig faktor i våre liv. Noen eksempler illustrerer utviklingen.

Den fremmedkulturelle innvandringen til Norge fra 1970-tallet av skjedde ut fra et klart uttalt ønske hos sentrale politikere (Ap-folk var ledende, men de fleste andre hang på) om å omskape vårt land fra å være monokulturelt (eller tokulturelt om vi tar samene med i beregningen, hvilket er berettiget) til å bli et flerkulturelt og nytt Norge. Jeg sier ikke at ønskene uttrykt i Stortingsmeldingene 39 (1973-1974) og 74 (1979-1980) var eneavgjørende for heterogeniseringen av Norge som skjøt fart på denne tiden, men de er alt for klart artikulert til at politikerne kan løpe fra hovedpoenget: Det ble som det ble fordi utviklingen var ønsket. Nasjonalstaten var sidrumpa og avleggs, mente de bestemmende, mens flerkultur hørte fremtiden til og var, med Anniken Huitfeldts uforglemmelige ord, noe Ola Nordmann skulle få «enten han ville ha det eller ikke».

Selvsagt endret ikke maktmenneskene retorikken brått og tydelig i samsvar med den nye kursen; noe slikt ville vært utaktisk overfor et folk som fremdeles syntes at ordet nasjon stod for noe fint og godt. Men observante iakttagere merket etter hvert hvordan internasjonale samarbeidsdyder i sammenheng etter sammenheng ble løftet frem som prisverdige i stedet for særnorske. Typisk har ordvalget ved minnemarkeringer av hendelser forbundet med andre verdenskrig vært. Man fremhever helst «vår felles kamp for menneskerettigheter og demokrati», ikke det faktum at kjempende nordmenn først og fremst stred for å frigjøre sitt fedreland fra okkupantens åk. For det var patriotiske nordmenn som slik gjorde en innsats, ikke forkjempere for internasjonale avtaler og lignende; sistnevnte begrunnelse er lagt til i etterkant. Likeledes er – og slik burde det forbli – 17. mai dagen for feiring av Norges grunnlov  samt naturligvis også vår frihet og selvstendighet, den skal ikke være et påskudd for enda en gang å hylle betydningen av internasjonal solidaritet og menneskerettigheter. 

At demokratiet og vektleggingen av menneskerettighetene som bærende etisk rettesnor har vokst frem i nettopp nasjonalstater, ikke i multikulturelle keiserriker eller andre ambisiøse konstrukter bygget rundt en sterk sentralmakt, er et historisk faktum, men ikke noe man velger å trekke frem lenger i den aldri avsluttede debatten om hvordan samfunnet ideelt bør organiseres. Stundom gir slikt støtet til smått sorgmuntre konklusjoner på et område man kanskje ikke umiddelbart skulle tro hadde direkte sammenheng med hva vi her snakker om: den norske holdningen til og kritikken mot Israel.

I en tid og verden der antisemittisme, iallfall i vårt land og blant etniske nordmenn, stort sett er byttet ut med antisionisme, er det én bestemt side ved selve grunnlaget for staten Israel som mange nå retter skytset mot, nemlig at jødene er frimodige nok til å si rett ut at Israel primært er en nasjonalstat, altså jødenes hovedsakelige hjem på jorden. En slik nasjonal oppfatning og begrunnelse er vederstyggelig for de postmoderne everywheres som ikke erkjenner statsgrenser som annet enn museumsstrukturer, politisk-historiske vitner om at vi en gang for lenge siden var så innskrenkede at vi ikke skjønte at alle hadde lik rett til alt. Det er kanskje ikke så ofte at denne nye holdningen artikuleres klart i Norge, men den finnes hele tiden i bakgrunnen som et premiss for Davos-menneskenes manipulering av dagsaktuell politikk. Hovedprinsippet gjelder generelt: Nasjonalstater, inklusive Norge og Israel, sees på som anakronismer. Før eller senere må folk komme seg videre og forbi det primitive stadiet da deres sympati og solidaritet fulgte geografisk-kulturelle delingslinjer. Bare da kan den totale freden etableres folkene imellom.

Et intellektuelt forsvar for nasjonalisme – et ord som uten fullgod begrunnelse er brennemerket og brunskvettet av historieløse venstreradikale – gis av israeleren Yoram Hazony i boken «The Virtue of Nationalism» som jeg også tidligere  har talt pent om. Mens jødene før fikk kjeft for å være evige kosmopolitter («den vandrende jøden» og så videre), får de i dag av geskjeftige, selvrettferdige antisionister gjennomgå for å være tilhengere av nasjonalstater. Som kjent gjelder til alle tider at «an allem sind die Juden schuld», enten nå norske venstreintellektuelle og deres liksom-borgerlige medløpere i partier som H, V og KrF skjønner de underliggende sammenhengene eller ei. For å skifte fra det tyske til det hanseatisk-bergenske når innsikten skal formidles: «Uansett kordan du snur deg så har du ræven bak!» 

Humor er ofte en forbausende effektiv kilde til trøst, også i møtet med dem som omskriver virkeligheten i sitt eget bilde. Skjønt aller best er det å ta til motmæle mot de intellektuelt lettvintes forvrengning av historiens kausalitetssammenhenger. Å bekjempe den kombinasjon av svak vilje og uforstand som så lett fremstilles som etisk høyverdig i dagens Norge, er bedre enn å akseptere noen offerrolle.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂