Dette er 17. mai fra det Norge som ikke alltid får plass i Oslo-mediene.

(KYRKSÆTERØRA, HEIM): – Det må sælges nå alvorlig me kak, for uten det, bli det itj nå klassetur!

Setningen ljomer over Øragata fra en voksen dame i fullverdig trønderbunad, solbriller og lite norsk flagg. Hun ser stadig på klokka.

Vi venter på folketoget som skal gå fra Hemne kirke gjennom Øragata, en smal gate med gammel trebebyggelse på begge sider. Folket har begynt å stille seg opp. Sola står på, med en litt kjølig vind, og Trøndelag ser ut akkurat slik det skal se ut den 17. mai.

Folketoget rusler ned fra Hemne kirke og inn i Øragata, en smal gate med vakker trebebyggelse på begge sider. Foto: Espen Teigen

På riksdekkende skjerm er hovedfokuset på kongefamilien og politikernes velvalgte strofer. Her ute blant vanlige folk på bygda feires nasjonaldagen på tradisjonsrikt vis – uten så mye som en blits fra en journalist. Foruten undertegnede.

Oppe på en balkong har «bestejentene» tatt på seg sine meget forseggjorte bunader. De knipser bilder av seg selv, av hverandre, og av seg selv sammen med hverandre. Det poseres på nytt og på nytt. Hundrevis av bilder vil bli tatt før dagen er omme. Kun to av dem vil havne på Instagram.

Barnetoget har nettopp vært med til gudstjeneste i Hemne kirke, en åttekantkirke ført opp i 1817, etter at den forrige brant ned. Bygda har feiret 17. mai foran denne kirken i over to hundre år.

Endelig hører vi trommene. Marsjen er i gang.

Den stolte og tradisjonsrike Kirksæterørens Hornmusikk leder an med «Gammel jegermarsj», som seg hør og bør. Korpset spiller med litt for mye messing i forhold til antall musikanter, men det er ingen som klager. Folket stemmer i med «hipp hipp hurra», noen litt før hurra-ropet er på tid og noen litt etter, men det jevner seg ut.

– Toget var itj så langt i år, bruke da å vær lenger, sier en eldre kar.

– Ja, men du må husk på at det e søndag, sier det vi antar er kona.

Kirksæterørens Hornmusikk stemte i med både «Gammel jegermarsj» og flere klassikere fra Flåklypa. Foto: Espen Teigen

Det er lite russ å spore. Russefeiringen har nettopp begynt på alvor, og iveren etter å drikke – eller reparere, alt ettersom – er nok større enn iveren etter å gå lange avstander i tog.

Bak fasaden av is, loddsalg og pølser er det et dypt alvor som utspiller seg på 17. mai. Vi får vanligvis bare noen små glimt av kransene som legges ved bautaene. Det er en nasjonal identitet som går langt forbi politiske skillelinjer, etniske eller religiøse.

Det handler bare om én ting denne dagen: Norge.

Det er den eneste dagen i året da det er lov å være utilslørt patriotisk, helt uten å måtte si unnskyld for det etterpå. Det er lov å pynte seg i sin fineste stas og si ting som «Alt for fedrelandet», etterfulgt av en skål. Det er lov å være stolt over alle dem vi står på skuldrene til.

Hadde en TV 2-journalist sneket seg inn på et gjennomsnittlig gutte-«vors» denne dagen med skjult båndopptaker, hadde alle involverte mistet jobben før helgen var over. Men ikke i dag. I dag er det lov å være ærlig. I dag er det lov å si at man er stolt av landet sitt, og at det har en sammenheng med forfedrene våre.

– Gratulerer med dagen!

Det er noen godt plantet på venstresiden av politikken som roper det fra andre siden av gata. Til daglig kverner han over det meste det går an å være misfornøyd med ved Norge. Men ikke i dag. I dag er han bare nordmann.

– Håpe å sjå dæ på hallen etterpå, følger han opp med smil og høflige nikk før han veiver litt på flagget.

Oppe ved Hemnehallen er det stinn brakke. Bilene er parkert på kryss og tvers og til og med der det står «parkering forbudt». I dag er det pytt pytt. 17. mai er den ene dagen parkeringsvaktene ikke får lov til å ødelegge.

Det er ikke 17. mai uten at gammelkarene har finpusset veteranbilene. Foto: Espen Teigen

Utenfor hallen sitter gammelkarene med hver sin veteranbil. De har plassert seg på usedvanlig lave campingstoler – så lave at man blir i sterk tvil om de overhodet vil klare å komme seg opp av dem etterpå. Praten går. Det røykes, flires og drikkes kaffe.

Veteranbilene skinner i sola. En og annen liten pode kommer bort for å titte på dem. Kanskje er det han som sitter i den nedsunkne campingstolen om en mannsalder eller to.

Inne i hallen er loddsalget i full sving. Klokka 14.00 skal premiene trekkes, og foreldrene springer rundt og selger kaffe, kaker, brus, is, pølser og lodd som om hele familiens ferieøkonomi står på spill. Det gjør den jo, på sett og vis. For hvis det skal bli klassetur på årets 7.-klassinger, er de helt avhengig av å selge nok.

Salget foregår via Vipps. I det tillitsfulle Trøndelag er det ingen som engang orker å sjekke om du faktisk vippser mens du forsyner deg. Dette er fortsatt et land der gjerdene er lave og dørene som oftest er ulåste, og hvor det å snyte 7.-klassen på kafferunden ville være en sosial katastrofe så stor at ingen kommer på tanken.

Ved siden av salgsbordene står to damer i 50-årene.

– Vi har bakt og bakt, for å få det i stand, sier den ene.

Uten folketoget er det ikke 17. mai. Foto: Espen Teigen

Den andre påpeker at bare fyllet på pavlovaen har endt opp på nærmere 300 kroner.

– D e heilt toillåt koss prisan har utvikla sæ, sier den andre.

Bygdene rundt – Vinjeøra, Ytre Snillfjord og Svanem – har tilpasset programmet sitt slik at folk skal rekke å komme dit etter festlighetene i sentrum. Enkelte steder forventes det storsalg av lapskaus utpå tidlig ettermiddag.

– Lapskaus? spør jeg en av damene jeg tilfeldigvis havner ved bord med.

– Ja, det e da vanlig, det. Kan da ikke spise kaker hele dagen, sier hun.

Nei. Det kan man ikke. Man kan heller ikke leve på paroler og pressekonferanser. En gang i året må folk ut på gata, i samme klesdrakter som forfedrene hadde, og rope hurra i takt med et korps som ikke alltid treffer tonen. Det er dét Norge er, helt nede på bygdenivå, der det fortsatt finnes.

Mens Oslo-pressen prøver å lage konflikter ut av hva det betyr å være norsk, hva feiringen av Grunnloven innebærer og hvem som har rett til å definere norske verdier, fortsetter Heim med bare å vise det. Det trengs ingen diskusjon her. Det trengs hverken kameraer eller kommentatorer i studio. Det eneste som trengs, er folk, flagg, korps og en pavlova med 300 kroners fyll.

Og lapskaus, etter hvert.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.