I over 4 år har Donald Tusk skremt sine undersåtter med advarsler om angrepskrig fra Russland, som ifølge Tusk snart vil ramme Polen. Krigspropagandaen «gikk hjem» i EU, fordi folk som frykter europeisk storkrig, er mer villig til å ta opp store kreditter til felles forsvar. Et slikt program til felles europeisk forsvar ble klekket ut av Donald Tusk i april 2025 og heter SAFE: Security Action for Europe. Dette er et nytt europeisk forsvarsfond og finansielt instrument på 150 milliarder euro, som ble vedtatt i mai 2025 som en del av forsvarsplanen «ReArm Europe». SAFE har nå 19 medlemsland, og Norge er tilknyttet gjennom EØS-avtalen.

Polakkene har funnet ut at til tross for sin beroligende forkortelse har SAFE lite eller ingenting med trygghet å gjøre. Det som først ble fremstilt som en type økonomisk støtte fra et ideelt fond, viste seg å være en usikker låneordning: For Polen som tyngste deltaker lyder lånet på 44 milliarder euro over 45 år med 10 års avdragsfrihet. Altså lån i fremmed valuta med usikker, skiftende kurs gjennom nesten et halvt århundre, som må bli nedbetalt av kommende generasjoner. Pengene vil bli utbetalt i etapper med en rente som skal settes for hver enkelt utbetaling. Hvert land må søke om SAFE-midler gjennom EU, som kan blokkere forespørselen, for eksempel dersom søkerland får en regjering som EU ikke liker, ganske likt EUs blokkering av EU-midler til Ungarn under Viktor Orbán.

Renten som skal gjelde, er flytende, men siden den effektive renten for obligasjoner i EU for øyeblikket ligger på rundt 3,32– 3,35 prosent, må den nødvendigvis bli høyere enn det. Tyskland selv tar ikke SAFE-lån, ganske enkelt fordi det er Tyskland hele ordningen er designet for å tjene.

65 prosent av våpenkomponentene må komme fra EU, EØS-land (som Norge) eller Ukraina. For Polen, som har mye amerikansk utstyr, kan innkjøp i Europa by på kompatibilitetsproblemer. Derimot er det særlig tysk og fransk våpenindustri som vil dra nytte av avtalen.

President Karol Nawrocki nedsatte veto mot hele ordningen og avtalen som sådan, og kom i stedet med et eget forslag som ble kalt «SAFE 0%», altså rentefritt. Polen har for tiden 595 tonn gull, mer enn Den europeiske sentralbank, som har 506,5 tonn gull. Konseptet var basert på ideen til presidenten for Polens nasjonalbank, Adam Glapiński, om å finansiere hæren gjennom sentralbankens fortjeneste fra gulloperasjoner. Da ville man kunne bestemme selv hva man kjøper og for hvor mye, og være helt uavhengig av EU.

Nylig begynte statsminister Donald Tusk aggressivt å presse på for signering av avtalene. Tusk og hans folk kalte opponentene for forrædere. Tidlig i mai 2026 satte statsministeren frister for administrasjonen, og indikerte at avtalene må være inngått innen utgangen av mai. Det er ekstremt vanskelig, og alle undret seg på hvorfor det haster sånn.

Nylig, forrige fredag, ble SAFE-avtalen signert av representanter fra den polske regjering: forsvarsminister Kosiniak-Kamysz og finansminister Domanski. Statsminister Tusk har ikke signert den selv. Han vet at denne signeringen er ulovlig: For at avtalen skal kunne gjelde, må den være ratifisert av parlamentet og signert av presidenten.

Men sett med Tysklands og EUs øyne har Tusk gjort jobben sin. SAFE vil redde forfallen tysk forsvarsindustri, og særlig Rheinmetall. Ryktene sier at om noen måneder skal European Security Council dannes (Europeisk sikkerhetsråd), og man tror at Donald Tusk blir dets nye leder, som takk for SAFE.

Her dukker et nytt «knep» opp som man passer på å smugle inn i skyggen av opprustningen: Det nye organet skal gjøre EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk mer effektiv ved å la en mindre gruppe land ta raske beslutninger, fremfor å kreve enstemmighet blant alle 27 medlemsland, heter det. Medlemslandenes forsvarskompetanse vil bli forflyttet til et sentralt organ. Behovet begrunnes med økt trussel fra Russland og et ønske om at Europa skal ta større ansvar for eget forsvar, uavhengig av USA.

EU sentraliseres i full fart etter at Orbán tapte valget og ingen lenger nedlegger veto. Til denne sentraliseringen bruker EU sitt budsjett aktivt; penger blir bevilget på betingelser. Kriser og konflikter er gode å ha for å svekke hvert enkelt lands suverenitet; dette ble testet ut under pandemien. Polen fikk ikke sin pandemi-kompensasjon så lenge PIS regjerte. Det var stadig noe som måtte forbedres i rettssystemet før pengene kunne overføres. Da Tusk kom til makten, kom pengene straks på bordet, uten at noe ble rettet på, verken i rettsvesenet eller andre steder. Det var ham EU ville ha, og her ser vi grunnen.