Kathrine Jebsen Moore I mange år har vi fått tredd nedover ørene at vi skal frykte ytre høyre. Trump, Orbán, Nigel Farage, Tysklands AfD – disse vil ødelegge våre såkalte liberale demokratier og ta oss tilbake til femtitallet, om ikke verre, får vi høre.
I mellomtiden får det nye ekstremvenstre herje fritt. Abort frem til fødselen, forbud mot hesteveddeløp og et samfunn uten fengsler og lønnet arbeid er blant koko-ideene deres – ideer det er lett å riste på hodet over, men burde vi heller ta dem på alvor?
De kaller seg The Green Party i Storbritannia, i Norge er det Rød Ungdom som er fanebærer for ekstrem ideologi fra ytterste venstre. Du trodde kanskje at ungdommen hadde fått opplæring i hva kommunismen førte til? Dessverre har den eldre generasjonen sviktet. Dagens unge på venstresiden tror de har funnet på noe nytt og kult når de snakker om å avskaffe eiendomsretten, som om dette ikke har vært prøvd før, med elendige resultater. I Norge har vi Rød Ungdom, med den nyvalgte lederen Alexandra Øhrn Fredwall (19) ved roret. Herfra kommer det mye rør. Fredwall, som er transperson (altså en mann), mener at det er greit å ta abort en uke (!) før termin. Han mener også at boligmarkedet bør avskaffes og erstattes av et statlig et, og at man ikke behøver å få lønn som arbeidstager. Dette bør jo egentlig ikke være overraskende, for det er helt i tråd med den ekstreme politikken til Rødt og Rød Ungdom. Kapitalismen skal avvikles, i tråd med kommunistiske ideer.
Men trenger vi å frykte disse ideene? Er det ikke bare noen ytterst få, eksentriske mennesker som tror på dette? Det får vi håpe. Men se til Storbritannia, og vi kan få en smakebit på det som beveger seg av tanker og ideer blant de unge.
The Green Party gjør det nokså godt. Det kommer nok først og fremst av at Labour, som tradisjonelt skal representere arbeiderklassen, gjør det elendig, også blant de unge. For noen år siden, under Jeremy Corbyn, var det en bølge av unge venstrevridde som stemte Labour, men venstresiden liker heller ikke Keir Starmer. «The Greens» appellerer nok heller ikke til den tradisjonelle arbeiderklassen, det er det Nigel Farage og Reform UK, og Rupert Lowes nye parti, som gjør. Arbeidere vil nemlig beholde de pengene de tjener, og er ikke interessert i woke ideer.
Soya latte-drikkende og frustrerte
De grønne frir isteden til de soya latte-drikkende, universitetsutdannede frustrerte unge mennesker som til tross for sine kvalifikasjoner ikke kan finne jobb og ikke har råd til hus. Da er det Systemet, det vil si kapitalismen, og Toryene, som får skylden. De ser ikke sammenhengen mellom skyhøy innvandring og boligmangel – ei heller en økonomi som stagnerer på grunn av høye skatter og stadig økende utgifter i et samfunn som har sluttet å være produktivt. De får ikke jobb, fordi bedrifter har ikke råd til å ansette dem. Det finnes grenser for hvor mange lillahårede bibliotekarer som det offentlige har råd til også.
Saker som å forby hesteveddeløp på grunn av dyrevelferd, som man knapt kan kalle en viktig sak, er ting som de opprøres over. At de lever i et samfunn som er i ferd med å gå opp i limingen er mindre interessant.
I Skottland er The Greens om mulig enda lenger til venstre. De vil avskaffe fengsler, for de virker ikke uansett, er omkvedet. Kandidaten for Edinburgh og East Lothians, Kate Nevens, sier hun vil leve i et Skottland uten fengsler.
Alt er gratis?
Samtidig som de grønne ønsker å leve i noe som ligner anarki, der narkotika er fullt liberalisert, og der altså voldelige kriminelle får gå midt i blant oss, ønsker de at alt skal være gratis. Borgerlønn er høyt på ønskelisten, gratis offentlig transport likeså. De grønne i Skottland støtter et selvstendig Skottland, først og fremst så de kan betale land som ble kolonialisert av skottene. Alt dette som de kaller «gratis» koster selvsagt penger. Men for sosialister er ikke det noe problem – det er bare å flå de rike. Problemet er at skotter allerede betaler mer i skatt enn andre briter, og at det ikke er så mye mer å hente. Så hvor skal pengene komme fra? «Ikke mitt problem,» svarte Ross Greer, lederen for The Scottish Greens, da han fikk spørsmålet. Der ligger altså nivået. Disse vil styre landet. Vi tenker kanskje at Keir Starmer er en katastrofe – med rette. Men det finnes noe enda verre rundt hjørnet, det er De grønne en stadig mer synlig påminner om.
De grønne representerer en strømning som vi også ser i Norge. Rød Ungdom er den mest tydelige fanebæreren av wokeisme, islam-vennlighet og sosialisme. Stem Rødt eller Sentrum, sa lederen for Islam Net, Fahad Qureshi, i 2023. I det siste har Alexandra Fredwall vekket oppsikt med utspill om abort og eiendomsrett. Noe kan tilskrives naivitet og ung alder, men blir ikke ungdomspolitikere skolert av den eldre generasjon lenger?
Miljøpartiet De Grønne er selvsagt også med på hodeløse ideer. Utspillet om «bilfrie søndager» fra stortingspolitiker Frøya Skjold Sjursæther ble nedstemt i eget parti, men det kommer nok flere autoritære utspill fra en ytre venstreside som aldri har satt individets frihet høyt.
Nedadgående spiral
Vi kan le av de unge og håpe de kommer på bedre tanker, men mange av dem er over 18 og har stemmerett. De kan dreie politikken langt til venstre enn det vi er vant til, og bidra til en akselerasjon av en nedadgående spiral. I Skottland vil ikke Scottish National Party, som ser ut til å vinne valget igjen i mai, utelukke et samarbeid med The Green Party. De vil bidra til å gjøre Skottland, kanskje et av verdens wokeste land, enda mer woke, og enda fattigere. Når de skal skatte de rikeste to prosentene enda hardere enn de gjør i dag – som de grønne ønsker – er det nokså enkelt å flytte til England. Da blir det middelklassen som får regningen. I Skottland kan alle under 22 år reise gratis med buss allerede. Et hyggelig gode, men Skottland har ikke noe oljefond, så alt blir finansiert gjennom skatteseddelen.
I flere år har vi blitt advart om «illiberale strømninger» og blitt fortalt at de kommer fra høyre. Det er fascisme å ønske en strengere innvandringspolitikk, og tradisjonelle verdier blir uglesett. De lillahårede kvinnene på venstresiden, uten noen respekt for menneskeverdet med sine ekstreme abortpolitikk, derimot, er gode mennesker. «De er tross alt engasjerte,» blir vi fortalt. De får slippe inn i varmen, mens unge menn som ønsker å beholde et modikum av personlig frihet og leve i et land likt det foreldrene vokste opp i, får gjennomgå og gjerne blir omtalt som incels.
Det er på tide å avkle de venstreekstreme og slutte å ta i dem med silkehansker. Vi må ta dem på alvor, for selv om de virker latterlige, er det ingenting morsomt ved det de forfekter. Hittil har de ikke utgjort noen utbredt trussel ved stemmeurnene, men som med all ekstremisme må den fordømmes før det kommer så langt.
