Lucas Cranach den yngre (1515–1586), «Den gode hyrde», Angermuseum, Erfurt.

¹¹ Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. ¹² Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. ¹³ For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. ¹⁴ Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, ¹⁵ slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. ¹⁶ Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

¹⁷ Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. ¹⁸ Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Johannes 10, 11–18

Det er tredje søndag i det vi kaller påsketiden, og et relevant spørsmål er hvilken politisk betydning Jesu død og oppstandelse har.

Historikeren Nils Rune Langeland er aktuell med boka «Diktatoren». Temaet i boka er hva Langeland kaller politisk teologi. Denne teologien aksepterer ifølge Langeland verken demokrati eller folkesuverenitet, fordi den påberoper seg sannheten, og peker på Jesus Kristus som et eksempel. Bokas omslag prydes av et kors og et hakekors.

Han sier til avisen Klassekampen at et reelt demokrati ikke kan basere seg på «sannhet», ettersom det ligger i demokratiets natur at politikken og dermed sannheten kan skifte, avhengig av flertallets oppfatninger, men demokratiet må akseptere at flertallet også kan gjøre feil.

Langeland skriver:

Føraren er ikkje bunden korkje av embete, mandat eller ideologi. Heile forfatninga, den legale, moralske og sosiale, kan opphevast i eitt einaste blikk og med eitt einaste ord. Diktatoren er ein personleg suverén og konge av sanninga.

Nils Rune Langeland er ikke alene om å problematisere sannheten på denne måten, det er denne forståelsen som har ligget til grunn for angrepene mot USA og konservative stater i Europa.

Få dager etter at Klassekampen hadde et intervju med Nils Rune Langeland, går den nye lederen i Rød Ungdom, Alexandra Fredwall, ut og sier at hun ikke ser hvorfor abort frem til uken før fødsel ikke skal være lov. Samtidig fikk partiet Sentrum ny leder. Den nye lederen er transkvinnen Elisabeth Meling.

Det Langeland inviterer til, uten kanskje å vite det selv, er en diskusjon om hvordan vi forstår begrepet sannhet, og hvordan den begrenser vår forståelse av hva som gjør en handling god.

Denne diskusjonen er ikke av ny dato. I middelalderen fant det sted en viktig avklaring.

Thomas Aquinas (1225–1274) pekte på at Gud påbyr det som er godt fordi han er god, fordi en handling er i tråd med hans natur, mens den skotske filosofen Duns Scotus (ca. 1266–1308) mente at en handling fra Gud var god fordi han ønsket det, han oppfattet Aquinas’ lære som en begrensning av Guds allmakt.

Spørsmålet er altså hva som gjør en handling god, om selv Gud er bundet av en absolutt sannhet, eller om han i sin allmakt kan definere kvaliteten på en handling. Tradisjonell kristen forståelse tar utgangspunkt i læren til Tomas Aquinas. Denne læren er en logisk fortsettelse av treenighetens natur, og det var også den som la grunnlaget for kristenretten som formet Europa. Sannheten om det gode var ikke noe en leder kunne skalte og valte med som han ville. Troen på en absolutt sannhet og Jesu død la derimot grunnlaget for et styre bygget på en lovgivning som beskyttet innbyggernes rettigheter og som senere la grunnlaget for demokratiet. Guds natur viste oss hva som var godt.

Det er imidlertid interessant at det er fraværet av en absolutt sannhet som har gjort det mulig å komme med utsagn som dem vi får fra lederen i Rød Ungdom.

Den forståelsen av sannhet som Nils Rune Langeland angriper kristendommen for, er altså ikke kristen, men en sannhet vi kjenner igjen fra islam. Allah har, i sin fullstendige allmakt, makt til å si at enhver gjerning er god, ettersom han ikke er begrenset av en absolutt sannhet.

Den kristne sannheten setter derimot normative grenser for et lands lederskap, noe vi ser tydelig i «Kongespeilet». Her møter vi en konge som i samtale med sønnen forklarer hva det innebærer å være en god hersker, med Gud som sannhetens sentrum. Denne forståelsen kan tolkes som en kritikk av vilkårlig maktutøvelse, ved at kongen ikke står over en høyere, guddommelig lov.

Retten til å stå over en høyere, guddommelig lov kjennetegner imidlertid ideologien til både Alexandra Fredwall og Elisabeth Meling, og begge legger til rette for autoritær politikk.

Alexandra Fredwall representerer en ideologi som opphever, loven fordi den opphever det normative grunnlaget for vår eksistens. I vårt ønske om å skape en stadig bedre verden for oss selv, er hun rede til å ofre ufødte barn helt fram til fødsel. Mange blir sjokkert over å høre argumentene til Alexandra Fredwall, men da kan de ikke ha hørt debatten i Stortinget i forkant av endringen av abortloven i desember 2025. Da forstod vi hva flertallets representanter oppfatter som moralens utgangspunkt, nemlig Stortinget selv. Dette flertallet mener at en god gjerning er god fordi de selv påstår at den er det. Det er ikke bundet av en overordnet sannhet som setter grenser for deres avgjørelser. Det er Rousseaus allmennvilje vi er vitne til, en allmennvilje som for noen år siden omfavnet den skeive ideologien både Alexandra Fredwall og Elisabeth Meling representerer. Denne ideologien opphever biologiske sannheter om kjønn, og gjør at vi nå er tvunget til å behandle menn som kvinner dersom de sier at de er det.

Et demokrati som mener at det representerer både folkets vilje og det gode, sier farvel til den gode gjeteren og vil til slutt ikke forstå hva det gode er.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.