Rembrandt (1606–1669), «Kristus og Maria Magdalena ved graven», Royal Collection, Buckingham Palace, London.

¹ Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. ² Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» ³ Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. ⁴ De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. ⁵ Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. ⁶ Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, ⁷ og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. ⁸ Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. ⁹ Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk så hjem.

¹¹ Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. ¹² Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, én ved hodet og én ved føttene. ¹³ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» ¹⁴ I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var ham. ¹⁵ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» ¹⁶ «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. ¹⁷ Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» ¹⁸ Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

¹⁹ Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» ²⁰ Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. ²¹ Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» ²² Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. ²³ Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Johannes 20, 1–23

Første påskedag for snart to tusen år siden ser Jesus Kristus på Maria Magdalena, kvinnen han hadde løftet opp fra et vanskelig liv. Hun står utenfor den tomme graven og gråter da Jesus ser på henne og sier: «Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter?» Maria trodde det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni», som betyr mester. Jesus sier da til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud».

Hvor mange mennesker, kulturer og nasjoner har ikke blitt radikalt forandret etter et møte med Guds sønn, han som sier «fred være med dere», som omtaler oss som sine søsken og som har elsket oss siden tidenes morgen?

Jordens skaper visste hva han gjorde da han i kjærlighet ga oss fri vilje. Han forstod vi ville misbruke den tilliten han ga oss, men han ville så gjerne elske oss at han var villig til å gjøre alt for at evigheten skulle bli fylt av mennesker som lever i samfunn med ham.

Men det er som vi har glemt hva Gud var villig til å gjennomgå.

På langfredag, da han ble korsfestet, siterte Jesus åpningen på salme 22: «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Mange har lurt på hvorfor. Men noe senere i denne salmen, i vers 7, omtales den det profeteres om som en mark. Men her har oversetteren glemt den opprinnelige betydningen, for i den hebraiske grunnteksten er denne marken beskrevet som tôlā‘at (ofte omtalt som kermel-skjoldlus).

Den skjoldlusen som forbindes med det hebraiske ordet tôlā‘ (ofte identifisert som kermes-skjoldlus) har en ganske spesiell livssyklus – og etter Jesu død ble meningen virkelig forstått.

For når hunnen er klar til å legge egg, fester hun seg permanent til et tre eller en gren, der hun lager et hardt skall over seg selv og eggene. Eggene utvikler seg inne i kroppen hennes, og når de klekkes, dør hun, og de små larvene kommer ut. Hun gir altså sitt liv for sine barn. Og de utvinner en skarlagensrød farge.

I lys av denne kunnskapen blir Jesu ord på korset enda mer meningsfylte. Han ble henrettet, på den kanskje verst tenkelige måten, for alle, også dem som korsfestet ham, og han ba Gud tilgi dem. Men han måtte dø for at vi skulle leve.

Men denne utrolige kjærligheten fra verdens skaper er vi altså i ferd med å kaste vrak på. Det er som om vi mener vi er blitt for flinke til å forholde oss til Gud. Det blir oppfattet som naivt og nesten noe barnlig, noe vi bør legge bak oss som voksne. Vår egen kjærlighet er nok. Budskapet oppleves nesten unisont fra vårt politiske lederskap. De trenger ikke Jesus, og peker på utviklingen. De er villig til å inkludere alle, også dem som avviser invitasjonen fra Jesus Kristus. Det er som om de sier at påsken egentlig var unødvendig. De er nemlig selv blitt moralens utgangspunkt.

Men hvis påsken ikke var nødvendig, hvis oppgjøret med døden ikke er reelt og Jesu seier var et spill for galleriet, må vi også gjøre oss klar på hva som venter oss, om det virkelig er verdt det. For den verden som vender seg bort fra Jesus Kristus, sier også nei til alle de velsignelser et liv med ham innebærer. Som samfunn minster vi et moralsk kompass og grunnlaget for en etisk standard som gjør det fornuftig å kjempe for det gode. Ja, vi vil miste forståelsen av hva det gode er.

Vi vil ikke lenger ha en Gud som vasket disiplenes føtter, og som ble et eksempel til etterfølgelse for alle ledere. Det tjenende lederskapet bekreftes kun hos Jesus Kristus, og uten oppstandelsen er den uten betydning.

For Jesu død og oppstandelse er ikke bare en historisk hendelse som fant sted for snart 2000 år siden. Den er like relevant i dag, og minner oss på at vi i vårt møte med døden og det vonde skal gå videre til noe bedre. Jesu ord om at han er veien, sannheten og livet, blir meningsfulle med oppstandelsen.

Uten en oppstått Jesus Kristus mister vi altså ikke bare en forståelse av sannhet og menneskeverd. Vi mister også håpet for evigheten.

Sier vi nei til Jesus Kristus, sier vi nei til det største budskapet som noen gang er blitt forkynt. Det finnes nemlig ikke noe større enn en skaper som ser på oss i kjærlighet og som sier: Det var for dere jeg led og døde.

God påske!