Oljeprisen falt da Trump markerte at krigen var så godt som over, men steg da han sa at det gjenstår to–tre uker. Krigen er blitt et spørsmål om hvem som tåler mest smerte. Regimet i Teheran bryr seg ikke om sin egen befolkning. Trump står overfor et valg i november. Dét er forskjellen. Men også et regime som ikke bryr seg om menneskelige omkostninger, er sårbart.

Et totalitært regime må ha et forhold til omgivelsene for å fungere. Teheran ser ut til å ha forkastet dette hensynet og behovet for pragmatisme. Det klareste uttrykket for det er angrepet på nabolandenes infrastruktur og oljeindustri som direkte truer landenes økonomi og funksjonsevne.

Trump sa i natt at USA kan komme til å utradere Irans elektrisitetsnett. Uten strøm er det mye som ikke lar seg gjennomføre i en krig. Det vil være krisemaksimering som ikke vil berøre oljeprisen. Trump vil sette kniven på strupen til regimet.

Israel har en helt annen tåleevne enn amerikanerne. Onsdag kveld, som var seder pesach – kvelden da jøder gjennomfører det rituelle måltidet som markerer starten på høytiden pesach – slo ti raketter ned i Israel. Det var en klar melding om at Teheran fortsatt er å regne med.

For Trump er det oljeprisen som er et irritasjonsmoment.

«Mange amerikanere har vært bekymret over den siste tids økning i bensinprisene her hjemme», sa Trump. «Den kortsiktige prisstigningen skyldes utelukkende at det iranske regimet har iverksatt vanvittige terrorangrep mot kommersielle oljetankere og naboland.»

Trump har oppnådd ett av sine hovedmål: å ødelegge atomanlegg og rakettindustri. Hvis krigen slutter nå, vil en ny president kunne måtte rette nye angrep mot Iran hvis de gjenopptar atomprogrammet. Men vil en ny president ha viljen?

Trump har viljen, men har motstandere på hjemmebane som hausser opp stemningen mot krigen. Det er uamerikansk, men europeere forstår ikke hvor antiamerikansk mediene og Demokratene er, for de har de samme slags medier og politikere i Europa. Slik sett fører Trump en flerfrontskrig.

Hvis motstanderne lykkes, vil Vesten ha tapt. Da vil ikke lenger Vesten ha evne til å motsette seg hverken indre eller ytre fiender.

Bortsett fra Russland. Den krigen har ikke Trumps motstandere problemer med. Den har de drevet frem i fire år.

Forskjellen i holdningen til Iran-krigen, som er nærmest pasifistisk, og den steile holdningen til Russland, er slående og vanskelig å forklare.

Europeerne vil ikke hjelpe USA mot et teokratisk regime som forsøker å skaffe seg interkontinentale raketter og en atombombe.

Men de retter angrep mot de strategiske bombeflyene og oljeindustrien til Russland, som har 6000 atombomber.

Rasjonaliteten er vanskelig å få øye på. Europeerne kan opptre tøft mot Russland ene og alene fordi de har USA i ryggen.

Men nå har de stelt seg slik at det slett ikke er sikkert lenger. USA sier at hvis dere ikke er der for oss, så kan dere heller ikke ta oss for gitt.

NATO kan ikke eksistere som à la carte.

Dette har ikke gått opp for europeerne. Den store beskyttende hånd er der ikke lenger. Europa har selv stilt seg i en situasjon hvor de må klare seg selv.

Trump forsøker å se hva USA har oppnådd. Han tøyer begrepet regimeendring:

«Vi har aldri snakket om regimeskifte, men det har skjedd et regimeskifte, fordi alle deres opprinnelige ledere er døde. De er alle døde», sa Trump. «Hvis det ikke blir noen avtale, vil vi slå hardt til mot hvert eneste av deres kraftverk, og sannsynligvis samtidig.»

Det er en original definisjon av regimeendring, så lenge det ikke dukker opp en frontfigur som vil gjøre business med USA. Det motsatte ser ut til å være tilfelle. Lederen for Revolusjonsgarden har overtatt. Han er en hardliner.

Det stiller Trump overfor et stort dilemma: Hvis han trekker seg ut med Hormuzstredet stengt, vil han lide et prestisjenederlag. Hans fiender håper at høy bensinpris vil sørge for han taper midtveisvalget. Trump er naturligvis klar over denne risikoen.

Han har dårlig tid.

Trump apellerte til amerikanernes patriotisme: Å trekke seg ut nå, vil være å svikte dem som ga sitt liv.

«Nå må vi hedre dem ved å fullføre oppdraget de ga livet sitt for. Og hver eneste av disse menneskene – deres kjære sa: ‘Vær så snill, sir, fullfør oppdraget!’ Vi skal fullføre oppdraget, og vi skal fullføre det svært raskt. Vi nærmer oss målet.»

Andre land er mer avhengige av olje gjennom Hormuz enn USA. Men de er ikke villig til å ofre noe. Europeerne valgte på et tidlig tidspunkt å la det iranske folk seile sin egen sjø, og demoraliserte dermed seg selv. Ingen frihetselskende folk vil lenger se til Europa og vente hjelp. Europa er blitt en ansamlingsplass for mennesker fra hele verden, men de kommer ikke for å finne frihet; snarere for å utnytte dem som arbeider.

Trump synes at parasittholdningen er bitter å svelge.

«Landene i verden som mottar olje gjennom Hormuzstredet, må ta vare på denne passasjen. De må verne om den. De må gripe tak i den og verne om den», sa Trump.

«Vi vil bistå, men de bør ta ledelsen når det gjelder å beskytte oljen de er så avhengige av.»
Trump antydet at noen nasjoner ikke hadde støttet USAs militære innsats mot Iran, og oppfordret dem til å trappe opp, både militært og økonomisk.

«Så til de landene som ikke får tak i drivstoff, og hvorav mange nekter å bli involvert i å felle Irans ledelse: Vi måtte gjøre det selv», sa han. «Dra til sundet og bare ta det. Beskytt det. Bruk det til deres egen fordel.»

USA må gjøre jobben alene. Det er, når det kommer til stykket, America Alone, som Mark Steyn kalte sin bok. Denne følelsen – at amerikanere ser at de står alene, at europeerne ikke bryr seg – er noe som skaper stor avstand. De ser at europeerne ikke bryr seg om seg selv heller, og dét kan bli fatalt.

Trump avslørte at utholdenheten er kortvarig også hos amerikanerne:

«Vi har alle kortene på hånden. De har ingen», sa Trump. «USAs deltakelse i andre verdenskrig varte i tre år, åtte måneder og 25 dager», fortsatte presidenten, og påpekte at Vietnam-krigen varte i nitten år, og Irak-krigen i åtte.

Trumps motstandere satset på at regimet ville overleve en kortvarig krig. De var villig til å la ayatollahene overleve. For Trumps motstandere var krigen mot Trump det viktigste.

Trump er selvsagt klar over dette. Han er ikke slått. Ikke ennå.

Ett spørsmål er om nabolandene vil gå inn i krigen. Da vil europeere, japanere og koreanere stå igjen i skammekroken.