Norges klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har nylig lagt bak seg to dager i Brussel der målet var å få avklart viktige spørsmål rundt Norges klimaavtale med EU.

Resultatet av reisen ble imidlertid en erkjennelse av at Norge står i en svært krevende situasjon der viktige svar uteblir, mens kravene fra EU-systemet bare øker. Eriksen, som selv har bakgrunn fra Europabevegelsen, måtte reise hjem uten konkrete løfter om hvordan Norge skal tette det enorme utslippsgapet som nå tårner seg opp, skriver Dagsavisen.

Klimamatematikk på tynn is

Norge står overfor en formidabel utfordring med å oppfylle sine forpliktelser overfor EU frem mot 2030. Tallene viser at landet har et underskudd på nærmere 13 millioner tonn CO2 i de sektorene som ikke er kvotepliktige. Enda mer dramatisk er situasjonen innenfor skog og arealer der underskuddet er beregnet til nesten 40 millioner tonn. Til sammenligning er Norges samlede årlige utslipp på omtrent 50 millioner tonn, noe som betyr at underskuddet i praksis tilsvarer et helt år med norske utslipp.

Ministeren innrømmer nå at Norge er helt avhengig av såkalt fleksibilitet fra EU for å komme i mål, men han har ikke fått svar hverken på hvor mye av denne fleksibiliteten vi faktisk kan benytte oss av, eller når en eventuell avklaring vil komme.

En svindyr hilsen fra Brussel

Mens de store klimamålene forblir uklare, er kravene til norske kommuner i ferd med å bli svært konkrete og kostbare. EUs reviderte avløpsdirektiv pålegger små norske kommuner en omfattende utbygging og oppgradering av renseanlegg på en meget stram tidslinje. Den estimerte prislappen for dette tiltaket alene er på 50 milliarder kroner. Dette beløpet kommer på toppen av et allerede eksisterende etterslep i vedlikeholdet av rørnettet som er beregnet til svimlende 500 milliarder kroner.

Mange frykter nå at småkommuner vil bli kvalt økonomisk av de strenge kravene fra Brussel, uten at regjeringen klarer å forhandle frem nødvendige unntak eller utsettelser.

Handlingsrommet som forsvant

Eriksen har forsøkt å få gehør for en justert tidslinje for implementering av avløpsdirektivet, men innrømmer samtidig at det såkalte handlingsrommet i EØS-avtalen er svært begrenset. Han uttaler at Norge ikke har noe annet valg enn å fortsette det tette samarbeidet, ettersom det indre markedet krever felles regelverk. Denne holdningen forsterker inntrykket av en regjering som i økende grad fungerer som en administrator av direktiver fra Brussel, fremfor å ivareta norske interesser og norsk suverenitet.

Det er tydelig at Norge blir sittende på gangen via sin EØS-tilknytning, mens EU-landene diskuterer kursendringer som får direkte konsekvenser for norske skattebetalere og norsk industri.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!