Per Antonsen 
Hvordan oppfattes vi på den andre siden?
I årene etter den annen verdenskrig ble det gjort anstrengelser på alliert side for å finne ut hva som kunne ha vært gjort bedre med hensyn til å få avsluttet krigen tidligere, med mindre tap og kostnader. Den britiske krigshistorikeren Sir Basil Liddell Hart var blant dem som intervjuet tilfangetagne tyske offiserer, og han avdekket mye interessant, blant annet at krigen, ifølge tyskerne selv, kunne ha vært avsluttet allerede i 1944 om de allierte hadde utnyttet de mulighetene de hadde på en mer kreativ og mindre dogmatisk måte. Kritikken rettet seg særlig mot generalene Eisenhower og Montgomery, som forholdt seg strengt til de gamle strategiske lærebøkene, i motsetning til den mer frittenkende og effektive general Patton.
Noe som er mindre kjent, er at tilsvarende undersøkelser faktisk ble forsøkt de første årene etter Sovjetunionens fall, men det ble aldri publisert noe om saken. Den innsikten man fikk i sen-sovjetisk tankegang og tapte vestlige muligheter, ville kanskje ikke klinge så bra i vestlige lederes ører. I dag sliter vi på begge sider med senvirkninger av tafatt politisk ledelse, tapte muligheter og katastrofale strategiske feilvurderinger som i lang tid vil koste astronomiske pengesummer og utallige menneskeliv. Hvorfor lærte vi ingenting?
Det var mange spørsmål man på vestlig side var opptatt av å få svar på da dialogen med høyt plasserte russiske tjenestepersoner kom i gang på 1990-tallet. Et av dem var å få nærmere innsikt i hva man på sovjetisk side særlig hadde vektlagt som strategiske trusler det var avgjørende viktig å holde øye med og beholde evnen til å kontrollere. Høyt på listen kom en utbredt frykt for at Vesten, og især NATO, med enkle midler kunne avskjære Sovjetunionens adgang til verdenshavene.
Omtrent samme hvem vi som norske tjenestemenn snakket med på høyt nivå i russisk forvaltning, ga de uttrykk for at dette var et hensyn de ville sette høyt på listen over potensielle og aktuelle trusler mot landets sikkerhet. Men ble dette forstått og tatt hensyn til på vår side? Ja, i noen grad og i noen år inngikk dette perspektivet i de overlegningene som lå bak norske beroligende og neddempende tiltak i nordområdene, både militære og sivile. Både forhandlingene om Barentsrådet og Arktisk råd hadde fra norsk side et tydelig formål om å bygge opp under et tillitsbasert regionalt samarbeid som over tid skulle redusere de gamle motsetningene og gjennom opplevde resultater og fordeler integrere de arktiske regionene i gjensidig fordelaktig samarbeid.
Russerne hadde gjennom hele den kalde krigen pekt på som underliggende trusler at utgangen både fra Svartehavet og Østersjøen er stengt, mens bare åpningen mot Stillehavet fra Øst-Sibir er helt åpen. I nord er atkomsten til Atlanterhavet i betydelig grad kontrollert og avhengig av det spesielle naboforholdet til Norge, som riktig nok var underlagt en rekke beroligende politisk bestemte disposisjons- og atferdsbegrensninger som hadde reell betydning når det gjaldt å dempe frykten for strategiske utfordringer. Men de var redd for at dette lett kunne endre seg i deres disfavør.
Et sentralt element i all strategisk atferd og erkjennelse er, kort fortalt, den innsikten man har eller kan skaffe til veie om hva man vet og hvordan man resonnerer på den andre siden av grensen. Det er et av formålene med etterretning og gir utgangspunkt for å påvirke den annen part med informasjon som kan være reell og sann, eventuelt falsk og villedende. Under enhver omstendighet vil man i strategiske valg ta hensyn til den annen parts kunnskap og innsikt og se til at den ikke leder utviklingen på villspor. Vårt offentlige nyhetsbilde inngår i dette strategiske spillet. Derfor er det hele tiden viktig å være klar over hvordan man på den andre siden oppfatter det som sies og skrives, og hvilke disposisjoner det leder til hos våre naboer.
Hvilke signaler sender vi til den andre siden?
I begynnelsen av februar kunne vi lese meldinger om at regjeringen hadde invitert EUs utenrikskomissær Kaja Kallas til konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Hendelsen ble behørig referert i nyhetsmediene, inkludert Forsvarets Forum, som flittig brukes av norske myndigheter til å holde russerne orientert om norsk forsvarspolitikk. Her kunne vi blant annet oppleve Kallas erklære at hun ble «… overbevist om at EU må gjøre mer for forsvaret av nordområdene. Det er imponerende å se hvordan de jobber for å forsvare Arktis. Samtidig er det klart at vi alle må gjøre mer. Sikkerheta i Arktis har aldri vært viktigere å ivareta. EU jobber nå med en ny strategi for Arktis.»
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at nyhetsoppslag som dette, som samtidig ble dekorert med flåtebesøk sammen med Norges statsminister, avstedkommer vurderinger av strategisk betydning på den andre siden. Vi kan trygt konkludere med at nettopp dét også var hensikten, og den ble fremført i klartekst. EU sier de vil engasjere seg militært i nordområdene, og arbeidet med en strategi for dette er igangsatt. Vårt første spørsmål er derfor: Hvorfor arrangeres dette budskapet på denne måten akkurat nå? Hvilken reaksjon er det man på denne måten bestiller fra den andre siden?
Vi kan forestille oss flere svar, men i militærstrategisk sammenheng fremsto dette først og fremst som en dulgt advarsel om noe man på den andre siden bør ta alvorlig: EU, med hjelp fra Norge, sysler med tanker om å forberede åpning av en mulig ny konfliktlinje i nordområdene. Motivet EU måtte ha for å sende russerne et slikt signal, er åpenbart. Krigen på sørfronten går ikke i ønsket retning, og det kunne i denne situasjonen være gunstig å skape behov for å avlede disponeringen av oppmerksomhet og ressurser. Et problem som ikke ble nevnt, er at EU ikke rår over en militær organisasjon eller kommandostruktur som er i stand til å stille opp med en reell militær trussel i nord. Å skape et slikt trusselbilde ville derfor måtte overlates til Norge. Er våre myndigheter rede til å yte EU en slik tjeneste, og i så fall for hvilken gjenytelse? Aner vi konturen av «gunstige vilkår» for raske medlemsforhandlinger?
Russerne har grunn til å undres, men militærstrateger nøler ikke med å ta maktspråk og strategiske røyksignaler opp i verste mening. De er dessuten klar over at Kallas er oppflasket med det mest intense russerhat de baltiske landene kan oppvise. Den russiske nordkommandoen må derfor antas å ha sine mulige forholdsregler klare. Uansett hva de gjør av disposisjoner som følge av truslene, vil det på EUs og Norges side bli sett på som bekreftelser på at vi står overfor en reell trussel. At det er vi selv som har arrangert denne situasjonen i et ubetenksomt og militært meningsløst frieri til EU, vil neppe bli omtalt i nyhetene.
Men den norske sabelraslingen stopper ikke der. I tilknytning til Sikkerhetskonferansen som nylig ble avholdt i München, ble det slått stort opp at Norge og Tyskland undertegnet en avtale om et tettere forsvarssamarbeid, hvor igjen oppmerksomhet rettes mot nordområdene. «I dag retter vi blikket fremover for ytterligere å styrke den maritime avskrekkingen i front i Nord-Atlanteren og i nordområdene», uttalte Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius under signeringen av avtalen.
Igjen må vi spørre hva man på russisk side tenker om nyheter som denne. Er det urimelig å anta et de gir sine planleggere i oppdrag å vurdere hvilken betydning dette samarbeidet og andre tiltak på vår side vil kunne ha for deres sikkerhet, inkludert tilgangen til verdenshavene, og hvilke tiltak en slik trussel bør avstedkomme fra russisk side? Er det noe uventet eller underlig i det faktum at russerne nå har iverksatt beredskapsøvelser i nord? Etter læreboka i militærstrategisk tenkning er det nøyaktig hva vi kunne forvente.
Og enda et spørsmål: Er det ikke rimelig å anta at nettopp denne reaksjonen fra russisk side var en del av formålet både med den norsk-tyske avtalen og den politiske utnyttelsen av konferansen i Tromsø? Våre ledere, eller deres rådgivere, er vel ikke helt bortreist når det gjelder strategiske overlegninger og forutseenhet, og i så fall vil den russiske reaksjonen ha vært en selvfølge for dem som styrte forhandlingsprosessene både fra det sivile og militære embetsverkets side.
Det vi står tilbake med som ukjent, er om man på den andre siden føler seg forsikret om at det dreier seg om politisk skyggeboksing eller om det kunne foreligge mer foruroligende motiver bak de budskapene som nå i rask rekkefølge formidles via våre nyhetsmedier? Hva deres etterretning for øvrig fanger opp, vet vi mindre om, men som hos oss er den et viktig ledd i beredskapen mot sikkerhetstrusler.
Den regelbaserte verdensorden og nordområdene?
Det siste året har forestillingen om en «regelbasert verdensorden» stått sentralt i nyhetsbildet, sammen med hyppige henvisninger til folkerettens bestemmelser og regelverk, som egentlig er den rettslige bakgrunnen for uttrykket. Behovet for et internasjonalt regelverk som regulerer og setter grenser for staters atferd og maktutøvelse har i århundrer vært forsøkt dekket gjennom avtaler og traktater som vi samlet kaller folkeretten. Men trass i mange velmente forsøk har folkeretten vist seg å ha begrensninger i sin evne til å skape en regelbasert verdensorden. Den forutsetter at alle medlemmene av det internasjonale samfunn ser seg tjent med å ha en felles forståelse av regelverket og avstår fra enhver fristelse til å utnytte systemet til egen fordel på bekostning av andre. Det er her det har sviktet, og vi ser det i dag tydeligst innenfor FN-organene og i internasjonal økonomi og handel.
De to verdenskrigene i det tyvende århundret ga begge støtet til forsøk på å hindre gjentakelse av slike humanitære katastrofer som krigen alltid fører med seg. Man trodde, både om Folkeforbundet og FN, at dersom verdens nasjoner var villig til å gi avkall på krig som politisk virkemiddel, ville menneskeheten gå inn i en ny historisk fase grunnlagt på fred, frihet, utvikling og velstand. I dag kan vi konkludere med at dette var urealistiske forhåpninger. Men har vi tatt inn over oss hvorfor verden ikke var i stand til å leve opp til verken Folkeforbundets eller FNs erklærte formål og prinsipper for mellomfolkelig samarbeid og harmoni? Har vi tatt inn over oss hvorfor FNs erklæring om universelle menneskerettigheter aldri ble noe annet enn et dokument i medlemsstatenes arkiver?
Det korte svaret er at alt vi legger inn i forestillingen om en regelbasert verdensorden, bare gjelder for de statene som i pakt med sin kultur, historie og egeninteresse ser seg tjent med en slik orden. Men i dag har disse grunnleggerne av den humanitære internasjonale rettsorden ikke lenger flertall og makt i de organer som de skapte for å ivareta den. Det tok ikke FN mer enn noen få år å skape et dominerende flertall av medlemsnasjoner som ikke engang hadde til hensikt å etterleve erklæringen om menneskerettighetene, men sluttet seg til sitt eget alternativ.
En regelbasert verdensorden forutsetter at verden samles om et felles sett av internasjonale lover og regler som de ikke bare slutter seg til i prinsippet, men som de faktisk også i egen interesse seriøst følger og aksepterer at andre følger. Den forutsetningen er i dag ikke lenger til stede i utøvelsen av internasjonalt samkvem. Det er erkjennelsen av dette faktum som ligger til grunn for USAs opprør mot dem som ikke følger det avtalte regelverket, men som har tilsneket seg fordeler ved å manipulere reglene og leve etter sine egne. Hvorfor er det for eksempel ingen i det politiske miljø som synes det er underlig at det nettopp er det kommunistiske Kina som konkurrerer ut Vestens industri gjennom grov utbytting av sitt eget arbeidende folk?
Finansieringen av terror har aldri vært mer omfattende enn den ble etter at FNs Sikkerhetsråd i 2001 enstemmig vedtok Resolusjon 1373, som forbyr enhver form for finansiering og annen støtte til terrorisme. Den ble vedtatt i medhold av FN-paktens kapittel VII, noe som gjør den bindende for alle medlemsland. Men dens virkning overfor verdens voksende terrortrussel er identisk lik null. For den jødiske staten Israel har virksomheten i FNs organer gjennom mange tiår kunnet sammenliknes med en vedvarende og ustoppelig «Wannsee-konferanse» hvor hovedformålet er å ødelegge jødenes hjemland og dets jødiske befolkning. Det er dit «den regelbaserte verdensorden» er kommet. I dag er det makta som rår på alle nivå av internasjonalt samkvem, ikke folkeretten. Det gjenstår bare for enkelte å erkjenne at det har konsekvenser helt oppe i nordområdene.
Russland er ikke en politisk døgnflue
Man kan ha forskjellige meninger om krigføringen i Ukraina. Den har mye til felles med gammeldags skyttergravskrig. Den har også likhetspunkter med historiske forsøk på å erobre «Lebensraum» i den del av verden. Når vi i vår egen del av Europa i disse dager feirer 200-årsminnet om inngåelsen av den norsk-russiske grensetraktaten, er det betimelig å minne om at det dreier seg om den eneste grensen mellom de gamle europeiske statene hvor det ikke har vært ført en krig mellom de to tilgrensende nasjonene.
Men er det denne gledelige tradisjonen vi nå øyner en slutt på? Igjen må vi spørre om hvordan man på den andre siden av Atlanterhavet oppfatter oss når vår nærmeste allierte i Forsvarets eget medium blir fremstilt som «fascist».
Dét var uttrykket fungerende nyhetsredaktør i Forsvarets Forum, Mikael Hem, brukte om utenriksminister Marco Rubios tale på sikkerhetskonferansen i München, og det var knyttet til de kristne røttene som han viste til:
Men Rubio vektla også et religiøst og åndelig fellesskap. Han poengterte felles språk, den kristne tro og «det forfedrene våre ofret for den felles sivilisasjon vi har arvet».
– Vi er sammenbundet spirituelt og kulturelt, sa han.
I hyllesten av en felles sivilisasjon fornemmer man en tanke om et brorskap og religiøs enhet der individuelle avvik og fremmedelementer er ødeleggende. Ett folk, én tro. Et hint av fascisme.
Vi forstår at amerikanerne har behov for å se med nye øyne på Atlanterhavspakten. Den har ikke utspilt sin rolle, og det skal ikke mer til for å berolige russerne enn at USA plasserer en av sine hangarskipsgrupper i det nordlige Atlanterhavet. Men samarbeidet forutsetter at også vi på vår side er villig til å bidra til fortsatt ro i vårt eget område, og ikke faller for fristelsen til å stille denne sårbare regionen til rådighet for noen som har andre motiver og behov. Nasjonens sikkerhet må aldri bli en brikke i politikeres spill for å oppnå gunst i EU.
Av Per Antonsen
Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.
